LILLEVILLA VILLEKULLA

Ååååhh, hørte jeg noen utbryte begeistret foran meg, det er jo Villa Villekulla! Ja, stemmer flere i, det er jo Villa Villekulla! 

For kort tid siden hadde en gruppe mennesker møtt opp på rett sted til rett tid, alle med samme drøm og håp: Blir det vår tur denne gangen? Blir det nettopp vi som skal få gleden av å overta en kolonihagehytte? Vi har tross alt stått på venteliste i en evighet nå. Ja en evighet. Alle som står der spente har stått på listen en evighet, noen en litt lengre evighet enn andre. Men hvem av oss som har stått der lengst er det ingen som vet.

Jeg har forberedt meg mentalt for ikke å bli skuffet, det er tross alt første visningen jeg er på:

- Hytta ligger sikkert ut mot sterkt traffikert vei, så da gjør det ingenting at jeg ikke får den.

- Hytta ligger sikkert tettitett oppi naboen, slik at man sitter skulder ved skulder når man drikker kaffe i fluktstolen sin.

- Den ligger sikkert under en gigantisk høyspentmast, ikke særlig sjarmerende.

- Hytta er bare et skur. 

- Hagen er sikkert mikroliten, slik at man ikke får plass til mer enn en gulrot og to poteter. 

Nå har vi altså gått et stykke oppover i den store hagen, sett på alle de fine små hyttene og de fine parsellene. Og ikke minst gått langt vekk fra veien. Ikke en høyspentmast er i sikte. Vi går og går, og pulsen stiger og adrenalinet... ja nettopp. Nå må vi da nærme oss snart? Det begynner jammen å bli litt utsikt også nå. 

Så sier altså mannen foran meg: Villa Villekulla. Her er det. Jeg tar ivrig noen skritt frem: Så sant, så sant. En bitteliten overgrodd Villa Villekulla. I en ganske stor overgrodd hage, der jeg ser kjapt at man kan plante et tonn med poteter. Opptil flere gulrøtter om man skulle ønske. Og man kan sitte ganske uforstyrret mellom ripsbuskene og andre buskvekster og nyte sin kaffe. Eller sitt glass med kald hvitvin. 

Men jeg har altså forberedt meg mentalt på at det er ikke min tur denne gangen. Så dumt, for her var det veldig veldig fint. Eller det kan bli helt utrolig veldig fint etter at en grønn tornado har feid over hagen. Og en hvit en innvendig, både med grønnsåpe og maling. Synd.

Menneskene i salgskomiteen tegner og forklarer. De har med seg litervis med kaldt vann som de hyggelig men bestemt heller i blodet på oss feberhete kolonistwannebeere sammen med oppmuntrende utsagn som: Ja.. den er jo i ganske god stand da. Orginalpanel inne på alle vegger og tak. Det er jo veldig bra. Dere må huske på at det er MYE arbeid å holde en hage. Og hytte. Det er mange timers pliktarbeid hver sesong. Men se på denne fine syrinen her da! Her kan man ha kjøkkenhagen. Det må ryddes skikkelig opp her, den har stått tom lenge. Kveldssol til langt på kveld. Noe råte på vindskiene.

Jeg kjenner at jeg er like feberhet, det hjelper ikke med det kalde vannet. Nevnte jeg utsikten? Helt til byen? At hagen er stor? 

Folk kryper ned i kjelleren, stikker hodet opp på loftet, banker i vegger, ser på det elektriske. Jeg går bare svimmel rundt og tenker at det blir jo ikke meg, så hva skal jeg gå ned i kjelleren for. Eller banke på veggen. Jeg ser at de smårutete vinduene har blitt byttet ut med praktiske husmorvindu i ubehandla gult treverk, og tenker at det er herverk å gjøre slikt, de vinduene vil jeg bytte ut så snart jeg får råd. Men hei? Husk ikke din tur denne gangen. Ja, sånn var det. Jeg fotograferer et par bilder, umotivert. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er jo slettes ikke noe fint her inne nå. Langt langt fra kolonihagedrømmen man ser presentert i interiørblader. Ikke mye Portveien 2. Men mitt skarpe øye ser muligheter. Mange muligheter. Det var den orinalpanelen på veggene.... og kommer ikke mamma og pappa snart og skal være her en hel uke? Da kan de jo.. 

Det viser seg at alle er interessert. Og nesten alle har vært flinke og fylt ut skjema om hvorfor nettopp de er den perfekte kolonist på forhånd. Jeg har ikke. Derfor står jeg med skjema oppover veggen og skriver bortimot i affekt. Hvordan kan jeg vite hvor mange timer i uken jeg har tenkt å bruke på hagearbeid? Mange vil jeg anta. Men det spiller jo ingen rolle nå. 

Jeg går gjennom dukkestuen en gang til. Ser alle mulighetne nok en gang. Så dumt, så synd.

Vi drar hjem, Smurfene har vært nede på den idylliske lekeplassen og ventet så lenge. Mammaen deres er rar og fjern. Neste hytte som skal vises frem ligger ved veien.. og og.. høyspentmast..

Vi rekker så vidt å komme innenfor døra hjemme, da telefonen ringer: 

Hei, det er fra Kolonihagen her. Du har nettopp vært på visning. Har det seg slikt at du fremdeles er interessert i kolonihageplass? Fremdeles? EEEeeeehhhh, JA?? Hva mener hun nå, hva vil denne damen? Ja, for da viser det seg nemlig at det er din tur denne gangen. Hvis du vil ha den da. Du må ville veldig. Du må huske på at det er en god del pliktarbeid, og hekken må klippes før st. Hans, hytten må forsikres, råtne planker må skiftes..osv osv. strøm...masse kaldt vann igjen. Det nytter ikke. Inni hodet mitt er det noen som spiller vilt på basuner og trekkspill og jeg vet ikke hva.. det er utedo, ikke innlagt vann. Alt dette må du tenke på. Du kan tenke deg GODT om til mandag om du vil dette. Nå er det noen som danser jenka inni hodet mitt, og jeg klarer ikke å stå stille. Jeg snakker med utestemme nå: NEI; JEG TRENGER IKKE TENKE MEG OM I DET HELE TATT; JEG TAR DEN NÅ!  Hehe, hadet, sier damen, jeg ringer deg på mandag. Vent vent.. ringer du til flere enn meg? Eller? Bare til deg, svarer hun. Du får den hvis du vil ha den. 

Jeg brøler til Smurfene at vi har fått den vi har fått den, og så danser vi alle vilt rundt i stua mens vi brøler jippi og hipp hurra for Villa Villekulla!  

Jeg erklærer herved en livslang kamp mot skvalderkål, mordersnegler og andre ulumskheter jeg enda ikke vet navnet på. Jeg hengir meg herved til kompostering av alt som komposteres kan. Jeg skal være en forkjemper for bevaring av artsmangfold i hagen og gammel orginalpanel innvendig. Jeg sverger at jeg ved tid og stunder skal kvitte med med husmorviduer av verste sort. Jeg er herved beredt til å fylle ut mitt pliktarbeidskort med en smil om munnen. Jeg tar alle ulempene det er med et vakkert lite dukkehus med utsikt over byen, på strak arm. Her og nå. Hører dere: På strak arm! 

Champagnebomben er herved detonert. Jeg erklærer meg selv som dagens lykkeligste nyblitte kolonist! Fra nå av vil det komme stadige rapporter fra mitt nye liv i hagen. Jeg er ikke lengre bare strikke og syMay, men også male-snekre-luke-hage- May.

Dere kan nå vennligst signere gratulasjonsprotokollen i kommentarfeltet. Lucky me. Jippi!