torsdag 3. november 2011

GRILLING

På nyhetene i dag tidlig fikk vi høre at Angela Merkel & co hadde grillet den greske statsministeren. Den minste smurfen ser opp på meg med store øyne og spør: 
- Hva betyr det egentlig når noen blir grillet, mamma?
- Eeh.. du har ikke hørt det uttrykket før, at noen blir grillet?
- Nei?

Jeg ser øyeblikkelig for meg stakkars Papandreou tredd på spyd, marinert og nå sakte snurres rundt over glødende kull.. inni Lillesmurfens hode.

- Det betyr at noen har stilt han mange vanskelige spørsmål som han kanskje ikke hadde så veldig lyst å svare på. Dette gjelder ikke bare statsministre, det kan også være en mor som griller en sønn dersom hun tror han har vært ute på fantestreker. For eksempel.
-Åja... Kommer du noengang til å grille meg, mamma? 
- Hm.. jeg kan ikke helt utelukke den muligheten, lille venn. Det er ikke så uvanlig skjønner du, med sønnegrilling.

På øynene hans ser jeg at filmen fremdeles snurrer rundt der inne. Nå finner Angela frem en stor gaffel og stikker han i skinka for å sjekke om saften som pipler ut er klar eller blodig.




torsdag 27. oktober 2011

UTENFOR

I dag morges hørte jeg plutselig høye lyder utenfor vinduet mitt. Høye lyder jeg kjenner så inderlig godt. Lyden av barnestemmer. Lyden av stemmene til barna mine. Jeg hører dem rope glade og fornøyde etter en venn der de tøyser og tuller seg på vei til skolen.

Så rart å høre dem sånn, her innenfra. De er der ute og jeg her inne. Alikevel kjenner jeg at jeg kjenner meg utenfor. For de kommer fra sitt andre hjem i dag. De har stått opp fra sine andre senger, og spist frokost ved et annet bord enn det som er mitt og vårt idag. Det var ikke jeg som kysset dem hadet idet de gikk ut døra, og jeg ble ikke spurt om kysset mitt etterlot seg kyssemerke. Jeg ble heller ikke stående og se dem ta en siste sjekk i speilet, fordi de ikke tok sjansen på at da jeg svarte, nei, ikke kyssemerke idag heller, så var det var helt helt sant.

Selv om jeg hadde banket på vinduet og prøvd å rope etter dem, ville de ikke hørt meg. De ville heller ikke sett meg om jeg prøvde i vinke til dem. Så jeg banker ikke, og vinker heller ikke. Jeg blir bare stående og ser etter dem, helt til den glade lyden av dem forsvinner rundt svingen der borte ved skolen. Sånn er det å være deltidsmamma. Sånn er det å bo sammen med barna sine annenhver uke. Da ser man dem utenfra på en annen måte.

Allikevel er de her hos meg. Her inni meg et sted. Her og nå. Om litt. Og om litt til. Ikke halvparten av tiden, ikke annenhver uke. Men hver eneste dag og time.

I morgen kommer de til meg igjen. Da blir det garantert kyssemerke på på to par kinn. Og kanskje på to små gutteneser også. ( Men aldri før skolen. Lover!)





onsdag 4. mai 2011

ALT JEG IKKE VET.

Inne på en gammel harddisk synker jeg ned i mapper fylt med bilder fra et tidligere liv. Et liv som var, men som ikke lengre er. Mitt. Liv i kjernefamilien. Mitt gamle liv. 

Jeg ser henne som sitter der på stolen. Hun som var meg den gangen. Hun som sitter der på stolen, med sitt første barn på fanget, i en leilighet som aldri helt ble hennes. Alt hun ikke vet, tenker jeg. Alt hun ikke vet hun skal gjennom. Hun vet ingenting om årene hun skal leve i en boble, ikke vite opp, ned, bli, gå, rett og galt. Godt hun ikke vet. 

Prøver å se, prøver å huske om hun er glad eller trist. Men klarer det ikke. Husker det ikke. Ikke hvordan hun har det akkurat der og da. Herregud, så mye som er borte fra den tiden. Store tåkedotter svever rundt og over minnene. Skulle så gjerne ha husket. Hvem var hun? 

Om jeg kunne sagt noe til henne, henne på stolen, hva skulle det da ha blitt? At det kommer til å gå bra? At hun kommer seg gjennom det sterkere og rakere enn hun noensinne før har vært? At det kommer til å være vondt mens det står på, men at alt det hun er og alt det hun enda ikke er, tilsammen kommer til å bli henne som nå sitter og ser på henne som sitter der på den stolen? Og at det kommer til å være fint å være henne?

Men nei, jeg skal la henne være i fred. Jeg skal la henne ta en dag av gangen, en uke, en måned og så årene, alt det skal hun få ta. Hun skal få leve livet i sitt eget tempo, helt til den dagen hun vet. Helt til den dagen da det ikke lengre er fnugg av tvil. Helt til bobla sprekker. Helt til hun går ut av den og videre. 

Jeg lurer på om det sitter en som er meg inne i fremtiden et sted, og ser på bilder av henne som er meg i dag, og tenker: Godt hun ikke vet. Godt hun ikke vet hva hun skal gjennom. Godt hun ikke vet om alle dagene, ukene og årene hun har fremfor seg. Alle tårene hun skal gråte, all latteren hun skal le. 

Men om hun som sitter der inne i fremtiden tenker at jeg kom meg jammen sterkere og rakere gjennom det også, så er det kanskje greitt, alt det jeg ikke vet?

Godt jeg ikke vet..

foto: flickr

søndag 27. mars 2011

FÅR IKKE SOVE


Noen ganger er det vanskelig for søte små barn å få sove på kvelden. Store også for den saks skyld. Det er så mange tanker som starter å surre rundt i hodet idet man legger det på puten. Noen ganger er det som en bisverm angriper idet man flater ut, og man bare vet, at dette kommer aldri til å gå. Man kommer ALDRI i livet til å få sove. Sånn er det noen her i huset som har det iallfall. Etter ca et halvt minutt spruter tårene, leppa har vrengt seg til ny rekord, og man bare vet at dette blir en av de kveldene: "Mamma, jeg får ikke sove!"

En av de kveldene da mor kan forvente en viss trafikk ut og inn av soverom og stue, en kveld der barnet kan starte med å være redd for at mor skal dø for eksempel. For hva gjør man da her på jordkloden? Uten en mor, liksom. Samme med far, selvfølgelig. Man bytter gjerne litt på. Og selvsagt blir man tatt alvorlig når slike vonde tanker river og sliter. Mor kjenner jo selv godt til dem, voksen som hun er med begge sine foreldre i livet. Det er jo ikke til å holde ut om man vikler seg for langt avgårde på den galeien. Foreldre skal jo ikke dø noensinne! Barnet med alvorlig dødsangst får selvfølgelig ligge i mors seng. Det skulle bare mangle. Men nei, det hjelper visst ikke i kveld.

Neste gang poden kommer tuslende med tårer, snørr og vrengleppe, tenker mor at oi, dette satt da voldsomt i i kveld. Kanskje vi må kontakte fagfolk for hjelp? Hva er det nå, lille venn? spør den medfølende mor. Uhuu.. jeg har røket et av figurstrikkene mine! Den jeg hadde bare ett av! Det går IKKE an å tape den! Kan du prøve å tape den mamma! Vær så snill?

Herlighet, unge mann, se å pell dem i seng med det samme. Jeg vil ikke høre en lyd mer fra Dem i kveld. Død mor og røket figurstrikk, pyttpytt samme kategori?? Liksom! Ingen mer medynk på deg i kveld, søtnos. Tørk tårene dine selv, du finner papir på badet! GOD NATT!


torsdag 20. januar 2011

STUDIO OG KONTORPLASS LEDIG

onsdag 12. januar 2011

VERK TIL BEKYMRING

Smurfene fikk hvert sitt maleskrin til jul. Akrylfarger, pensler, palett og lerret. Dette var så stas at Storesmurfen ville gå tidlig hjem fra skolen idag for å hengi seg til malerivirksonhet. Han hadde allerede malt to kunstverk i ensomhet, da jeg kom inn døra. Gårsdagens plan om å male et fyrtårn i fargene blått, gult, svart og rødt var fullført. I tillegg hadde han malt et som han nok betraktet som dagens hovedverk. Et han hadde valgt å kalle "Den stygge andungen". 

Jeg hadde først prøvd meg med en ganske så entusiastisk fortolkning av verket, for var ikke dette ganske så Munch-inspirert!? Det var noe der som minnet meg veldig om "Skrik". Kunne han ikke se det selv kanskje? Joda, han kunne da forsåvidt det, men jeg tok altså ganske så feil. Det var faktisk et nebb det der, og slett ingen munn. Og andungen hadde øyne, fryktelig triste øyne, vinger, føtter, alt malt med en ganske så abstrakt pensel. I tillegg kom altså dette nebbet. Dette skrikende store nebbet. Og jeg så selvsagt alt sammen idet han pekte og forklarte det hele. 

Jeg tenkte i mitt stille sinn, la meg nå ikke legge for mye i dette her. La meg nå ikke overtolke dette sønder og sammen. Det er ikke sin egen angst han maler. Selvsagt ikke. Fyren er da for pokker ingen barneutgave av en Christianiabohem som skriver sitt eget liv med penselen han nettopp fikk til jul? Det er jo den stygge andungens angst han har grepet fatt i. Alle som har hørt det eventyret vet jo at andungens første del av livet ikke akkurat var en dans på røde roser, ei heller rolig svømming i smule farvann. Andungen slet fryktelig med et heller negativt selvbilde, og elsket ikke seg selv noe særlig høyt. Dette har maleren grepet fatt i og klart å formidle abstrakt, men likevel presist. 

Verkene ble siden stilt opp på soverommet, plassert slik at kunstneren selv kunne betrakte dem fra sengekanten med et tilfreds smil. Gudsjelov, et smil. Jeg sa ingenting selvsagt, men jeg ble en smule bekymret for Lillesmurfen og hans til tider overlivlige fantasi. For det lille barnet hadde jo panoramautsikt rett inn i det store gapet. Hva ville ikke kunne skje i hans hode, der han lå i sin seng med uskyldige kosedyr i armene, når han ble eksponert for all denne andeangsten? Dette stumme, skrikende mørket, hva ville denne avgrunnen av et nebb fordreid i angst kunne bli til i hans drømmer? 

Foreløpig er det stille der inne på rommet deres. Jeg må liste meg en tur innom før jeg legger meg og sjekke at alt er bra. Med to smurfer, en andunge og et fyrtårn som enda ikke er ferdig. Foreslår kunstneren senere at jeg kan få ha bildet hengende på mitt soverom, er jeg redd jeg vil slite litt med svaret. For jeg er ikke klar for å dele rom med en and som helt klart har dype personlige problemer. Jeg har mer en nok med mine egne og min altfor gode fantasi. Kanskje jeg kan foreslå at vi skal gi dette bildet til pappa i gave? Kanskje det er rett og slett er en knakende god ide?

tirsdag 11. januar 2011

LITEN MODELL SØKES

Jeg trenger en liten modell igjen. Jente på ca 1, 5 år som ikke er redd for å bli fotografert i fotostudio. Hun må gjerne være mørkhåret, men hallo, dere med lyshårete barn må gjerne melde deres interesse også. :-)
Bildet skal brukes i en sybok der jeg er fotograf. Og den ser så langt ut til å bli kjempefin!
Lønn for strevet blir et eksemplar av boken.
Kjempefint om dere kan stille på dagtid.
Send meg gjerne et par ord og et bilde på:  mayb-la@frisurf.no

Tips gjerne venner og kjente om du tror de kan ha ei passende frøken på lur.