tirsdag 24. februar 2009

MED KVINNER I SIKTE

Da vi skulle reise hjem fra farmor, insisterte Lillesmurfen på å ha med seg en pinne, en lang pinne. Jeg var ikke enig med han. En mor som skal ta toget med sine to barn, katt i bag, med tilhørende toalett og diverse pakkenelliker, trenger minst av alt en lang pinne å forholde seg til.

Han insisterer selvsagt gjentatte ganger, det er soleklart at denne finfine pinnen må fraktes gjennom hele østlandsområdet, det er jo faktisk en sjelden fin pinne, det ser da selv en voksen, og han lover at han skal ta ansvar for den selv, hele veien.

Den unge mannen innser til slutt at han er sjanseløs i diskusjonen med sin mor, han hopper hevnlysten opp på nærmeste stol med en tørkerullkjerne som sjørøverkikkert og brøler av full hals:

”Ondskapsfull kvinne i sikte! Ondskapfull kvinne i sikte!”

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare han, så jeg velger å ignoreringsmetoden. Noen minutter senere sitter vi rundt bordet og spiser appelsinbåter. Han registrerer at farmor kommer ut fra badet, igjen spretter han opp med kikkerten og roper fra utkikkstårnet: 

”Skrukkete gammel kjerring i sikte! Skrukkete gammel kjerring i sikte!” 

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg taklet det ikke som en god mor bør takle slikt, med ro og kloke kommentarer. Appelsinbåten jeg akkurat hadde satt tennene i, holder på å havne i lungene, og selv om jeg kjempet hardt imot, så kommer det lyder fra meg som minnet mistenkelig om halvkvalt latter. Og jeg kom ikke på noe fornuftig å si. Heldigvis kommer Storesmurfen meg til unnsetning.

”Jeg tenker vi sier vi har en frekk liten fyr bak kikkerten, og ikke en skrukkete kjerring foran!

(Heldigvis er farmor en smule tunghørt, så hun får ikke med seg kommentaren. Hun ville ikke likt det, hun er nemlig en fin dame, som slettes ikke hadde satt pris på slike frekkheter om hudens tilstand. En stund senere da vi pusser tenner, og jeg har fått tenkt meg en smule om, forteller jeg at damer kan bli lei seg av å høre slikt, og at vi må være forsiktig med å si ting som gjør at andre blir lei seg. Han ser på meg og spør: ”Ble du lei deg da jeg kalte deg en ondskapsfull kvinne da?” Nei, svarer jeg. Det skal jeg klare å leve med.) 

mandag 23. februar 2009

KJÆRLIGHETSERKLÆRING

En kveld på sengekanten til eldstegutten da han var liten, men stor nok til å kunne uttrykke seg klart og tydelig, hadde vi en fin og nær mor-sønn stund. Jeg sier han er den fineste gutten i hele verden, og at jeg er så glad for at det var nettopp han som kom til oss den gangen.


Jeg avslutter med å godnattklemme han og si: "Gutten min, jeg elsker deg!" Han ser direkte på meg og svarer med samme inderlighet: "Og jeg elsker pappa!"

Jeg ble en smule paff, det var jo slettes ikke det svaret jeg ventet meg da han tok sats og startet setningen. Istedet for en forventet kjærlighetserklæringen, fikk jeg et 100% brutalt ærlig svar og en lærepenge for livet: 

Si aldri at du elsker noen, hverken stor eller liten,  fordi du ønsker å høre det samme tilbake. Kjærlighetserklæringer skal alltid komme rett fra hjertet, helt rene for baktanker. Alltid.

tirsdag 17. februar 2009

SELER OG T-KROKER

Det rapporteres fra vinterferiefjellet at Lillsmurfen har begått et nytt skiheisstunt, denne gangen helt på egenhånd. Kun hjulpet av et par bukseseler. Den egenrådige fyren ser på seg selv tidvis som en liten verdensmester i det meste, så også mestring av t-krokheiser. Det går stort sett bra. Men ikke denne gangen.


Han har fått med seg at de kuleste kule gutta i bakken, de som trikser, hopper og stunter, de som blir kalt "jibbegutta", de har nemlig selene til skibuksene hengende utenpå. Liten smurf vil også være kul, så han jåler seg til etter beste evne med seler i vreng. 

Han kommer seg på heisen og er klar for toppen. T-kroken er gammel og mer en omvendt v-krok. Smurfen blir dratt oppover, men begynner å skli av.. kroken har slettes ikke tenkt å gi slipp på han. Den grafser tak i selene hans, han snubler og blir snudd opp ned, oppover med nesa godt ned i snøen. Heldigvis løs snø, ikke skare. Ifølge barnets far blir han dratt en syv-åtte meter.. før far får trykket på nødstopp knappen. Smurfen kommer seg på beina, og står elegant ned igjen til start. Det ender med andre ord godt.

Når dagen skal oppsummeres, er herrene i familien skjønt enig i at det å kjøre heis med selenehengende utenpå  er like farlig som å kjøre heis med mamma. 

HU HEIS HVOR DET GÅR!

I serien det er ikke måte på hva man gjør for at barna skal ha det bra, og holde dem unna tv og skumle dataspill, gikk jeg for et par uker siden til innkjøp av slalomski. Du synes ikke det var så storveies kanskje? Da vil jeg gjerne få opplyse om at jeg aldri i mitt liv har hatt slalomski på beina. Langrennski investerte jeg i for et år siden av samme grunn, da var det tyve år siden sist jeg hadde lekt meg i slapsesnøen på Vestlandet. Med innstillingen det jeg mangler i øvelse og stil tar jeg igjen i entusiasme og humør, kastet jeg meg ut idet, og prøver det jeg kan å leke uanfektet og avslappet. Svinge ned bakkene, svinge høyre, svinge venstre..tralala  Det synes nok ikke helt enda, at jeg er uanfektet, leken og lett. Men jeg har sterk tro på at det kommer.  

Det eneste stedet jeg har sjansen til å se en smule kul ut er i heisen, for der ser vi jo alle helt like ut. Jeg konsentrerer meg om å stå ved riktig merke, sette meg lett og ledig på plass, samle ski og staver og trekke ned bøylen foran på en måte som ser erfaren og dreven ut. Jeg tror det funker sånn noenlunde. Sammen med Smurfekompaniet har jeg lært å himle lett med øynene hver gang heisen stopper og vi blir sittende å dingle ca 200m over bakken. Jaja, nå er det noen som kløner igjen der nede, og her sitter vi og fryser rumpa av oss. Det kan da ikke være såå vanskelig å sette seg ned, det er jo som å sette seg i sofaen jo. Så har vi himlet litt igjen, og rister gjerne litt på hodet i tillegg. Jajajaa..

Etter innstendig overtaling fra familiens unge menn, der det hagler med kommentarer som : Det er utrolig kjedelig å ha deg med, mamma, om du hele tiden skal kjøre i den babybakken! Neste gang får du ikke bli med! Vær så snill å kjøre i den bratte bakken, bare en gang! Og jeg har svart: Det er helt uinteressant for meg å kjøre fort, jeg vil lære meg ordentlige carvingsvinger! Jeg trenger ikke en så bratt bakke på det nåværende stadiet i min slalomkarriere, og med strengt og sterkt blikk sagt med utestemme: Dere kommer ALDRI, jeg gjentar ALDRI til å se mamma i half pipen, er det forstått? Så ble jammen mor med i brattebakken alikevel. De hopper og spretter rundt, totalt overlegen sin  bambimamma som kreker seg ned på sitt helt egne vis. Endelig nede, heisen, nå har jeg atter full kontroll. Kom igjen unger, på plass nå, husk det er mamma som er sjef! En ny heis denne gangen, men klarer du en heis klarer du vel alle? Og denne ser da klin lik ut den jeg opplært og ekspert på?

Det blir litt rot i rekkene, og jeg, som tidligere bare har hatt ansvar for meg selv og mitt, får nå Lillesmurfen ved min side. Jeg skjønner plutselig at en heis ikke er en heis.. denne sofaen her kommer nemlig i raketttempo mot rumpene våre.. Smurfepappaen roper plutselig løft! Løft! Jeg antar det er Lillesmurfen han mener, og jeg gjør så godt jeg kan, men erfarer at det er langtfra nok. Lillesmurfen og hans mor får et dytt  i oppadgående retning av rakettheisen, akkurat nok til å bli kastet i en fin bue opp og frem...laaangt.. Vi lander slettes ikke på føttene, vi lander på nesa, og skiene et helt annet sted. Jeg lover: Man føler seg ikke høy og mørk når man ligger med nesa trøkt ned i en snøfonn, med et publikum på størrelse med en rockekonsert på Valle Hovin i ryggen. Thank God for hjelm og briller! Heisen blir nødstoppet med et skrik og en ung kjekkas står plutselig over oss og spør om det gikk bra? Ja det kjennes da sånn ut..nesten litt irriterende i grunnen. Og over hodene våre dingler Storesmurfen og pappaen i ensom majestet. 

Bedre lykke neste gang sier kjekkasen som hjelper oss på bena. Jotakk sier jeg, hehe, skikkelig uheldig der gitt.. jeg spøker og ler litt (u)anstrengt med Lillsmurfen foran vårt publikum, som selvfølgelig har hele sin oppmerksomhet rettet mot showet "Flygende mor med barn." Heisen blir startet igjen og det kommer en ny rakettsofa farende, jeg tar sats og røsker tak i min lille due, fy fasan som du har lagt på deg unge, kan ikke huske at du var så blytung? Hopp! skriker jeg, Hopp! Det hjelper ikke, fyren har sugekopper under skiene og bly i rumpa, jeg har igjen mer enn nok med meg og mitt. Jeg blir slynget opp i luften, men jeg er på, jeg er på for f.. ! Mor klarte det! Men hvor ble den ungen av da? Oi oi oi, der flyr han helt alene gitt, og her sitter duemor i ensom majestet høyt oppe i luften. Og der stoppet heisen med et skrik igjen ja..  Sånn kan det gå når man ikke følger med, men han lærer nok etterhvert. Sånne små lærer jo veldig fort.

Slik ankommer Smurfefamilien toppen, først en kjempeflau Storesmurf med pappa,  så en hysterisk fnisende mor, og tre sofaer bak ankommer en kul Lillesmurf sammen med en barmhjertig familie. Mor forlanger en tur til, hun må nesten det, ellers kommer dette til å sette seg som et traume i henne, og det vil hun ikke ha noe av. Lillesmurfen blir overlatt til pappaen og alle kommer seg i heisen uten problemer. På veien opp blir jeg enig om at fra nå av skal vi aldri mer himle med øynene når heisen stopper. Uhell kan tross alt skje selv den beste (mor). 


mandag 16. februar 2009

KJÆRE THALE


Gratulerer, med dagen lille venn!

Det er dagen din idag, derfor tenner tante et lys for deg og sender deg et bursdagskort. Jeg glemmer aldri fødselsdagen din for seks år siden. Solen skinte og opp gjennom den smeltende snøen stakk haugevis av smilende snøklokker hodene sine: Jippi sa de, det er vår, det er sol! Vi er sterke og klare, nå går det mot liv og lysere tider for fullt! Vi så de små vårtegnene, alle vi i familien din, det var bare det at vi klarte ikke å smile tilbake og være glade denne dagen. Du skulle nemlig ikke bli her hos oss, vi skulle bare såvidt få se deg og si hadet før du måtte videre. Jeg fikk tatt bilder av deg, og det er jeg veldig glad for at jeg fikk lov til. Aldri har tante hatt så vondt i hjertet sitt noengang når hun har fotografert, men i ettertid er hun  så glad så glad for at hun fikk lov til å ta nettopp disse bildene.

Jeg lurer på hvordan du hadde sett ut om jeg skulle fotografert deg idag? Ransel på ryggen, musefletter og et par tenner i manko? Kanskje litt snørrete også, det er jo tross alt den tiden nå. Mammaen din hadde nok sagt at vi måtte tørke vekk snørret og rette litt på flettene, men du og jeg skulle være helt enig om at det var slettes ikke nødvendig. Du var kjempefin akkurat som du var, og da hadde vi nok fått viljen vår. Kanskje hadde du hatt litt maur i buksa også, du kom jo tross alt rett fra skole og hvorfor i all verden skulle du du bli fotografert nå? Måtte jeg ha vært streng med deg mon tro, og sagt: Thale, nå må du stå stille, ellers får jeg jo ikke tatt bursdagsbilde av deg! Husk du er stor jente nå, seks år og alt, du mååå da klare å stå stille i 2 sekunder, så jeg får tatt et eneste bilde! Ett eneste? Ok, stille i 1/60 dels sekund da?? 

Det er ganske rart, du er jo ikke her, men likevel så er du overraskende tilstede mange ganger. Når søstrene dine sitter eller står ved siden av hverandre for eksempel, da er plassen din veldig synlig. Du hadde passet tripp trapp tresko perfekt inn mellom de to lysluggene. For en frøkenbande dere hadde vært!  Fettrene i Smurfekompaniet måtte ha gått i forsvar med alt de eier og har av Star Wars legolaservåpen for å beskytte seg mot jentelus. De er litt allergisk mot det for tiden skjønner du. En morsom tanke, ikke sant?

Noen sier du er en engel  nå. Vanligvis vet ikke tante helt om hun tror på engler, men jeg tror jo på deg. Derfor koser jeg meg med tanken på at du er en liten engel. Søstrene dine blir ofte kalt villmus der de hopper og spretter rundt og er alt annet tamme. Derfor tenker jeg at du er en liten villmusengel, en liten småfrekk variant, med nesa i sky og håret langtfra nygredd. Du flagrer rundt med oppstoppernesen og krølleflokehåret og lager liv og leven i engleverdenen. (Det tror jeg faktisk de salige englene har veldig godt av, og det må du aldri stoppe med. Lover du?) 

Snøen laver ned her i dag, det er ikke spor av bar mark og snøklokker. Men jeg vet jo at de ligger under der et sted, inne i løkene sin, klare til å sprette opp og fram så snart sola gir dem klarsignal og kiler dem forsiktig på tærne. Jeg gleder meg til de kommer, da tenker jeg på deg igjen. Det er lettere nå, å smile tilbake til snøklokkene.

Kjære Thale, selv om du ikke finnes her blandt oss, selv om det er trist at vi ikke kan se deg, klemme deg, synge og lese for deg, tøyse, tulle og trøste deg, så er jeg tross alt glad for at du stakk innom på en lynvisitt. Noen ganger er det de korteste møtene som setter dypest spor.

Så takk, lille venn, for at du gjorde nettopp det, stakk innom og satte spor. Takk for at du stadig minner meg på at livet er skjør balanse på stram line, og at man aldri aldri kan smile for mye til en snøklokke.

Stor klem fra tante May.

(Som vet at det er en røff overgang til posten under her. Tante kan bare si at sånn er livet. Det favner det hele)

onsdag 11. februar 2009

HVITE TING

Lillesmurfen gir seg ikke med å kalle sin edleste kroppsdel for pikken, og han gjør det med den aller største selvfølgelighet. Han ser ikke på meg med et frekt blikk som sier: Jeg vet jeg sier noe særdeles ulovlig, men jeg gjør det likevel fordi jeg skal teste reaksjonen din. Nei, jeg sier det helt selvfølgelig: Jeg er Lillesmurfen og jeg har pikk. (Det må du bare akseptere, mamma, jeg er dessuten hinsides stolt av den!)


På badet i dag, da vi skulle pusse tennene, ser han på meg og sier:
"Mamma, jeg har mange hvite ting på pikken min." 
"Hva er det du sier min lille venn, hvite ting på ...?" svarer barnets mor og lurer på hva i alle dager det kan være. Litt tidlig kanskje å få hvite ting der? Ubedt og raskere enn sin egen skygge trekker han stoltheten over bukselinningen og står der med den i fullt vreng.
"Se her, ser du alle disse hvite tingene? Hva skal dette bety?"

Kremt... vel.. det skal jeg si deg unge mann, det betyr at du trenger en dusj, hverken mer eller mindre. ( Jeg lover: Jeg kalte ikke tingene ved dets rette navn, selv ikke det latinske)  Vi får vaske lille brumlemann i kveld, for nå må vi løpe for å rekke bussen. Og du.. dette har jeg sagt deg før.. gutter på din alder sier tissen om p.. ... om den der. Nå husker du det, ikke sant?

(Sier han "pikken min" med samme selvfølgelighet i barnehagen også mon tro? Storesmurfen gjorde meg ganske flau en gang da han var mindre. Til Strengetante i barnehagen hadde han sagt likefremt: "Mamma kaller tissen min for kølle!" Jeg måtte innrømme at.. jo.. jeg hadde kanskje vært litt uheldig en eneste gang, og det ordet hadde falt helt ubetenksomt ut av munnen min....kremt.. Og så snappet han det opp helt av seg selv, k-ordet. Hun måtte for all del ikke tro at.. Blikket Strengetante sendte meg klarte jeg aldri å tolke. Jeg håper inderlig at den lille er mer diskret.)

BLODKOKONG

Mødre som prinsesser må noen ganger på do på dass på første plass, utrolig men sant. Jeg hadde ikke før fått satt stumpen nedpå før det stod en liten smurf og steppet frenetisk ved siden av meg.

"Mamma! Jeg er veeeeldig tissetrengt! Skynd deg!" Selvfølgelig skynder mamma seg det beste hun kan, for hun vet jo at små smurfer enda ikke har full kontroll på alle kroppens funksjoner.

Jeg har ikke før fått reist meg, og langtfra fått trukket ned før han har kilt seg inn på plass bak meg. Der blir han ikke lenge, for han spretter tilbake som om han har sett selveste dodraugen.
Han har derimot sett snurten av dopapir med en dæsj månedlig mammablod. Smurfekompaniet er selvfølgelig informert om den kvinnelige syklus, og har spurt og mast seg gjennom alt av bind, truseinnlegg og tamponger. De har fått mammas helt naturlige, rolige svar..ja den skal i trusen, og den lille der med hyssing den skal et helt annet sted. Nei pappa bruker ikke truseinnlegg, og helt riktig, det der heter tam-pong. Og ja du kan godt få bruke en til fender på legoracerbåten din, men den blir nok litt rar når den blir våt...

Men tilbake til det helt naturlige mammadopapiret som Lillesmurfen mistet pusten av, han står presset opp mot veggen med ansiktet vendt bort i avsky:

"ÆSJ!!!! Mamma!! Har du glemt å putte oppi en blodkokong???"

Vi blir nok nødt til å ta en runde til med navn på kvinnelige intimremedier, og gjenta etter mamma nå: Tam-pong!


torsdag 5. februar 2009

HVERDAGSSALUTT

Går du rundt og synes at hverdagen i bunn og grunn mangler et snev av fest? Du er ikke allverdens krevende, men en liten oppkvikker hadde gjort seg? Jeg er helt enig med deg i at man spretter ikke champagne korker i tide og utide, men en liten salutt gjør seg alltid.


Her skal jeg røpe et sjokkerende bra husmortriks for å kvikke opp en ellers grå hverdag: 

1. Ta et stykk termos, fyll den med varm sjokolade.
2. Glem å ta den med på tur.
3. La den stå et ukjent antall dager på kjøkkenbenken i fred og ro.
4. Samle familien rundt deg til et lite aftenmåltid, mens du leker god mor og skal forberede morgendagens tur for minstemann.         
5. Finn frem termosen. Oi, der står den på benken ja..det hadde jeg visst helt glemt.
6. Da må den nok tømmes, men fy fasan som den korken sitter fast.
7. Ta i alt du klarer, IKKE SIKT på familiemedlemmer nå.
8. Putt evt sov-i-ro i ørene på dem som sitter nærmest.
9. Hei hvor det går!! Du aner ikke hvilke krefter en gjenglemt termos kan skjule! Jeg gjentar:  Ikke sikt på noe levende!
10. Jeg vet ikke hvordan resultatet  blir hos deg, men her hørtes det ut som om mor gikk løs med skytevåpen på kjøkkenet. Korken i hardplast delte seg i tre, og havnet diverse steder i stua.
11. Belag deg på sjokk og vantro, og at du muligens blir litt for satt ut til å klare å gjennomføre synging av "So ro lille mann".

Du kan si at den satt rett i sikringsboksen. At kjøkkenet i tillegg så ut som det var besøkt av en gal person med diare gjorde det hele fullkomment for Smurfekompaniet. 

"Mamma, det ser ut som noen har bæsja på hele veggen!"
Jammen sa jeg futt.

(Noen som har forslag til hvordan man gjenbruker en helt ny ståltermos på en stilfull måte?)

onsdag 4. februar 2009

TO HISTORIER OM PIKK.

Jeg er mor til 2 smurfer: Lillesmurfen og Storesmurfen, henholdsvis 5 og 7 år. Lillesmurfen har en stor facinasjon for underliv, og da spesielt sitt eget. (Men også til tider ethvert underliv i nærheten)  Når man har storebror som går på skolen, og har kamerater som har enda større brødre, da er det ikke til å unngå at det dukker opp enkelte fyndord og uttrykk man bare delvis skjønner innholdet av. Livet skal lære en liten fyr  i hvilken sammenheng det er greitt å bruke slike ord, og når det overhodet ikke er greitt.


De små herrene vet veldig godt hvordan barn blir til, og hvordan de kommer ut av magen. Dette synes de selvsagt er utrolig facinerende, og det må snakkes om med jevne mellomrom. Vi pratet om hvordan magen vokste, om hvordan det var blitt trangere og trangere for dem der inne, helt til de en dag ville ut. Lillesmurfen ble veldig revet med av dette, og ville gjerne være med å fortelle historien ferdig.

"Ja, og da vi ville ut, så føyk vi rett ut av pikken din, mamma!"
Da er det vel på sin plass at en mor forteller at pikk, lille venn, det er det bare gutter som har. Det er rett og slett et annet ord for guttetiss.

Hva svarer man da på oppfølgingsspørsmålet om hva et annet ord på jentetiss er? Den nølende mor svarte at det tror jeg ikke at jeg er den rette til å fortelle deg. Jeg lurer på i ettertid om det var litt feigt gjort. Om jeg skulle fortalt han det. Men jeg er slettes ikke sikker. 

En dag Lillesmurfen hadde badet og han stod der ren og pen, luktet han selvfølgelig deilig nyvasket.
"Mmmm, så deilig du lukter sa jeg, hans mor, da jeg snuste i halsgropen hans"
"Lukt her da mamma!" sa han og dro opp genseren slik at jeg skulle lukte under armen hans.
Ja like deilig lukter du her var svaret. 
Og han fortsatte med brystet, med samme svar.

Jeg satte meg for å jobbe, og ble opptatt på annet holde.
"Men hva med pikk.. da, mamma?"
Jeg skvatt en smule til, hørte jeg riktig?
"Hva sa du nå, vennen min?"

"Hva med pikken da, tror du det lukter godt av den?"
"Det tror jeg helt sikkert at det gjør, men jeg trenger ikke snuse på den.."