torsdag 24. desember 2009

GOD JUL KJÆRE LESER!



Smurfekompaniet er på plass i det høye nord for å feire jul og nyttår. Kaker er bakt, huset er vaska og vi har det i grunnen ganske så bra her oppe i skumring og kulde. Mens pinnekjøttet fremdeles ligger i vann og julekaka står og hever seg på benken, ønsker jeg alle mine lesere noen riktig fine juledager.

onsdag 16. desember 2009

TRUSEINNLEGG I TEKOPPEN

Nå synes jeg at Kaffebrenneriet og andre kule kaffebarer som hiver seg på enhver ny trend må tenke seg litt om. Alt nytt er slettes ikke godt nytt. For eksempel er de nye teposeanordningene de har begynt å bruke lite hensiktsmessige og dessuten en estetisk katastofe. For hva ligner denne nyvinningen på? Intet mindre enn et truseinnlegg. Truseinnlegg i seg selv vil jeg si er en fin og praktisk oppfinnelse til bruk der det er tenkt. Og det er ikke i min tekopp!


Det ser bare så utrolig lite lekkert ut, der det henger over kanten på koppen og slanger seg. Etter noen sekunder begynner teen å trekke ut i vannet, og teen begynner å trekke oppover herligheten over kanten. Det blir vått og klissete. Dette blir litt for mye for meg rett og slett. 

Forrige dagen på mitt lokale Kaffebrenneri satt jeg ved siden to damer som var i tett og fortrolig samtale. Tekoppen var plassert på kanten av bordet for å godgjøre seg. Damene var for opptatt av hverandre til å se at noe i koppen levde sitt eget liv. Truseteinnlegget hang som vanlig over kanten på koppen, men denne gangen ikke ned på tefatet.. men ut i det fri. Teen trakk etterhvert oppover i innlegget.. og begynte etterhvert å dryppe. Ned i den ene damens veske.


Noen måtte jo ta affære før hele tekoppen var blitt sugd opp av innlegget og deretter fraktet ned i damevesken. Denne noen var meg. Unnskyld.. men tr..teposen din drypper ned i vesken her.. og det var kanskje ikke helt meningen? Damen gjorde et mildt anskrik, løftet innlegget ut av posen, og la det på kanten av tefatet. Vesken var reddet. Og mesteparten av teen var fremdeles igjen i koppen.


Men tenk tanken videre.. et sammenkrøllet tefarget truseinnlegg på tefatet ved siden av koppen din.. gjør det teopplevelsen magisk for deg? Helt klart ikke for meg. 


Hva var egentlig galt med tePOSEN? Den helt vanlige teposen med tråd og en liten papirlapp i enden? Kan noen fortelle meg det? Jeg vil ha den tilbake! Før det drikker jeg heller koffeinfri latte. 

onsdag 9. desember 2009

LITEN FOTOMODELL SØKES!

Nå har jeg fått de jeg trenger ser det ut som ! Blogg er effektivt!

Trenger en 1-2 åring som fotomodell nå, ganske raskt, i løpet av denne uken.
(2 åringen bør ikke være stor for alderen)
Bildet skal være i syboken som jeg holder på å lage nå.

Er det noen som har tid Oslo sentrum ca? Vi må møtes når det er snev av lys ute, dvs midt på dagen, og det bør ikke regne.
Gutt eller jente. Må kunne stå på egne ben, trenger ikke kunne løpe, men stå/tasse.

Betaling vil være et bilde og en bok.

Send meg en mail på:
mayb-la@frisurf.no

Hilsen May

mandag 7. desember 2009

SISTEN!

De ringte fra barnehagen idag. Om jeg kunne komme å hente Lillesmurfen, han hadde så vondt i halsen? Gråt og var tufs. Selvsagt spurter mor avgårde, er det svineriet som har kommet mon tro? 


Den gang ei. Lillesmurfen hadde lekt sisten i dag. Pinnesisten. Fortalte han selv. Og Lillesmurfen fikk den, pinnesisten altså, litt til høyre for drøvelen. Hadde det bare vært en finger..


Den yngste sønnen i huset har nå en noe merkelig diksjon, og vil ikke ha mat. Litt is uten klumper var unntaket. Hans mor etterkom et ønske fremført med bedende blikk, lav, rar stemme ispedd lette hulk om å ha spyttebakke ved siden av sengen. Javisst ikke noe problem. Bare prøv å treffe bøtten du min venn..

søndag 6. desember 2009

ENKELT!

Mamma, det er dritenkelt å snakke engelsk, kan Lillesmurfen fortelle.
Ja, svarer jeg. Alt er enkelt når man kan det. Men jeg visste ikke at du kunne engelsk? Joda, bare hør her:


one
tu
tvi
fort
fait
seks
........ eeh
evens
sevens
nait
ten!


Ja, alt er som sagt lett når man kan det.

torsdag 3. desember 2009

ADVENTSKALENDERTID

Smurfene har vært litt uheldig med valg av far når det gjelder jul og adventstid. Han er rett og slett motstander av alt som har med jul og advent å gjøre. Virkelig.


I fjor spurte en kompis av Storesmurfen hva han hadde fått i kaldenderen den dagen. Storesmurfen svarte:
" Vi har ikke adventskalender, vi har aldri hatt adventskalender og vi kommer aldri til å få adventskalender!"


Han hadde innfunnet seg med sin skjebne, hvor grusom den enn var. Smurfepappaen fikk faktisk littegranne vondt i hjertet sitt da han hørte sin eldste sønn fremlegge sannheten på denne enkle måten. Og han lurte på om han hadde vært bittelittegranne for streng.


I dag ble det av en eller ann grunn kjøpt inn en kalender med små sjokoladebiter i.  Av den samme julehatende pappaen. Nå står hverken jula eller verden til påske sier Smurfemammaen, og håper at denne kalenderen ikke ender som en viss annen kalender hun har hørt om. Den ble nemlig plyndret for hver eneste lille sjokoladebit av en pappa som hadde vært på julebord tidlig i desember.... som ble så veldig sugen på noe søtt da han kom hjem. Skulle likt å sett ansiktet både til pappaen og til barna dagen derpå...


Men Smurfene har fått adventskalender! Tralalalaaaa!!


Se Carolines fantastiske blogg og adventsinnlegg:  Hallo, mitt navn er Caroline og jeg er verdens kjipeste mamma

mandag 30. november 2009

GI BLOD!


Jeg utfordrer og oppfordrer deg herved til å bli blodgiver! 

I morgen skriver vi 1. desember, og vi skal snart løpe rundt som forvirra veggelus med hjertet i halsen for å finne mer eller mindre meningsfulle gaver til mennesker vi er mer eller mindre glad i. Noen av oss er enige om at det går litt over stokk og stein innimellom, og at vi kanskje burde roe ned kjøpefesten en smule, og finne andre meningsfulle gavealternativer.


I den anledning og etter inspirasjon fra den alltid engasjerte Gunnhild, vil jeg nå slå et slag for å få flere til å bli blodgivere.

"Blodbankene mangler givere. Situasjonen er så alvorlig at pasienter i enkelte tilfeller ikke blir operert." Melder Tv2 nyhetene.


En kreftpasient trenger blodoverføring for å få styrke og for å holde ut dagen. Kanskje kommer du, jeg eller noen vi elsker i den situasjonen en gang, der vi trenger litervis av blod for å overleve? Da er det fint at noen har gitt før oss. Snakk om meningsfull gave!


Jeg har trosset min lette sprøytefobi, og har registrert meg som blodgiver  på Ullevål, pga Gunnhild sitt innlegg. Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme! Tanken på å ende opp som eier av et nytt  Mummikrus er da slettes ikke så verst? Og hva med en aldri så liten, kledelig glorie i mørketida? Selv om man slettes ikke burde tenke slik... men glorie, Mummikrus og høye kneløft pga meningsfull handling høres ut som en uovertruffen kombinasjon, eller hva?


La oss i denne søte førjulstid lage en stafett med blogginnlegg om å verve flere blodgivere, gjør det du også og send den videre til andre bloggere. Jeg utfordrer spesielt Alt godt, Fru Storlien og Mammadamen til å blogge om blodgiversaken og til å sende oppfordringen videre. 


( ps. Det er strenge regler for å gi blod, ikke alle kan eller får lov, men ta å sjekk.)

foto: weheartit

lørdag 28. november 2009

GOD AFTEN

Den pene mannen på t-banestoppet er naboen min i åttiårene. I det jeg passerer han, sier han "god aften". God aften? Når sa noen det til meg sist? Eller, har noen i det hele tatt noen gang sagt god aften til meg? Jeg husker ikke... Jeg blir overrasket, og svarer "halloen". Ja akkurat det svarer jeg. Halloen.


Jeg smiler for meg selv da jeg går videre. God aften.. Så fint sagt. Jeg smiler mer. Lurer på hva han synes om "halloen"?

mandag 23. november 2009

EN SLAGS MERKEDAG


Det er en slags merkedag i dag. Jeg har levert de siste plaggene jeg har sydd til redaktøren for sjekk. Før hun skal levere dem videre til konsulenten til nok en sjekk. Det er skummelt. Fryktelig skummelt. Jeg burde kjenne meg glad og juble litt for denne dagen. Det gjør jeg ikke. Jeg er tom tom tom. 


Jeg sitter her med manuset som har vært til dobbeltsjekking. Som jeg skal ekstrasjekke litt på. Om jeg er enig med deres sjekkinger og sånn. For så å levere det inn igjen i morgen. For siste gang. Nok en merkedag coming up med andre ord. Men ikke noe jubelbrus for det heller. Bare skummelt og tomt.


Dessuten, det er bilder som skal fotograferes. Mønster som skal tegnes... Design som skal designes..


Jeg hadde satt av de utrolig fine skoene ut dagen i dag. Jeg ringte til butikken og spurte om de kunne være så snille. Men så rakk jeg ikke ned for å prøve. Kanskje står de der i morgen om jeg drar tidlig ned? Jeg har tenkt at om jeg ikke kjøper dem, så kommer jeg til å angre, og om jeg kjøper dem kommer jeg også til å angre. Så da er det vel best å angre og ha skoene?  Så er man i det minste litt kul mens man angrer. 

foto: weheartit

tirsdag 17. november 2009

PÅ TIDE MED ET FYNDORD ELLER TO

Jeg føler jeg nærmest har vært i isolat den siste tiden. Sittet innesperret med sy-skrive-tegne-foto-prosjekt. Som virker uendelig. Uten ende. Som overgangsfasen i en fødsel. På et tidspunkt var jeg 110% sikker på at ungen aldri kom til å komme ut. Litt sånn er det nå også. Jeg blir aldri ferdig. 


Når dette er over og levert, den logiske delen av meg sier at den tiden vil komme, så må jeg sosialiseres inn i voksenverdenen igjen. Når man har sydd på søte små barneklær i enerom, skrevet hyggelig om dem, snuttefnutte søtnos.... så føler man et visst behov for å banne med fynd og klem, si grise-på-kanten-ord med like stor fynd og klem. Prate skit og tull med voksne mennesker som ikke handler om barneklær, syteknikk og når man skal levere. Bruke utestemme.


Etter endelig innlevert manus skal jeg ut å drikke øl. Jeg skal sitte veldig lite ladylike med beina, og plante albuene godt på bordet. Jeg skal koste på meg et par gode ølraper, selvfølgelig tilpasset tid og sted. Men dog. Si alle ordene som har vært fortrengt så lenge. Kanskje en viss balanse vil gjenoppstå? 


Jeg så et par superfine bikerboots i viduet på en skobutikk idag. Jeg prøvte dem for 1/2 år siden. De hadde ikke riktig størrelse da. Det har de kanskje nå. Jeg vet ikke. Mulig jeg sjekker i morgen. De er  selvfølgelig kjempedyre. Ja, kjempedyre. Jeg jobber opp nok argumenter om at jeg fortjener dem. At gode sko er investering i helse, nesten som medisin. Og jeg som er selveste GjenbruksJenny kan unne meg både det ene og det andre...


De vil kle en bannende og rapende kvinne helt perfekt. Hah! Perfekt!
Snutte fnutte søtnos... Fanken heller. Balanse balanse.




mandag 16. november 2009

DINOSAUR LIKSOM?

Smurfemammaen har tegnet en dinosaur som hun har tenkt å ha med i sin kommende sybok. Hun føler seg ikke som et direkte naturtalent med tegneblyanten, men prøver noen ganger det beste hun kan. Men er det godt nok? For sikkerhets skyld sjekker hun med Smurfekompaniet. Dersom de kan se hva det er, så er det godkjent. Vi holder oss jo tross alt til den litt naive streken.. 


- Hei mine to. Kom her og se litt på en tegning jeg har laget. Hva synes dere dette dyret ligner på?
- En kamel? Svarer Storesmurfen ivrig og Lille nikker enig.
- Næhei! Det der er vel ingen kamel vel,  svarer mammaen litt furtent.
- Å nå ser jeg det! Det er selvsagt en dromedar! Den har jo bare en pukkel. Ja! En dromedar, mamma!
- Pøh! Det er heller ikke en dromedar. Jeg prøvde å tegne en dinosaur jeg, men skjønner jo nå at det ikke var noen suksess akkurat....
- En dinosaur? Næææ ..?? Åja, jo mamma, det kan ligne på en Langhals. Men da må du ta bort pukkelen først, for det har ikke Langhalser nemlig. Da går det greitt. Begge er helt enig. Nikker og ser på mammaen med store forklarende øyne.
- Pukkel? Det der er vel ingen pukkel? Det er en litt høy rygg bare...


Mammaen skjønner poenget og moderer den litt høye ryggen med et visk. Sånn, ja. Og vips så slapp den gjennom den strenge dinosaurkontrollen. 


Dromedar liksom...hø.




mandag 9. november 2009

ER DET HÅP?

På t-banen satt jeg bak en gjeng gutter i verste slampealder. De kjekket seg som bare det i kjeften. (Eller tøffer seg ut, som Lillesmurfen ville sagt det) De hadde snusleppe, hengeluer og øretelefoner på størrelse med middagstallerkner.


Jeg blir aldri full, jeg, sier den minste kjakkasen. Han ser ut som han er tolv år, men er forhåpentligvis noen år eldre. (Kompisene ser ut som de er femten- seksten. Jeg vil anta at jeg rekker den ene av dem ca til skuldrene..) Fint for deg tenker jeg. Jeg drikker, men blir aldri full, ass, fortsetter han og ser fremdeles ut som han er tolv... Sjekk hu der a! Sier en annen. Hu var med oss forrige helg. Huhæhæhæææ, ler resten av gjengen til en gråhåret dame i femtiårene. Heldigvis er hun på andre siden av vinduet og hører ikke en lyd. Milf flirer en. Vettu ikke hva det betyr?.. Forklarer.. Gilf... knegg.. Hæhæ... Jeg har sett morra di.. hehhæ.. bestemorra.. huhuuu..


En ser seg diskret over skuldra. Er det noen som hører oss her, mon tro? Det kan du ta deg faen på at det er, lille tøffetryne, og gjett om jeg har lyst å vri rundt nesa på deg!! Jeg sitter her med ørene på stilker, jeg er ei ca 75 år gammel snerpekjerring i øyeblikket og lurer på om Smurfene, mine uforderva uskyldige gutter, kommer til å bli.. sånn?  Jeg grøsser og kjenner at jeg får lyst å korse meg. Slampeyngel av verste sort. Sånne sønner vil jeg IKKE ha.


Tøffekjekken vis a vis har rød hengelue på. Han putter en finger opp under luen ved øret og fisker frem en lokk som han svinger fint utenfor luekanten. Javel, tenker spionmammaen. Snusekjekk og breikjefta, nå med dårelokk... Er dette liksom formildende omstendigheter? Niks. Det var nok helt tilfeldig at den lokken fulgte med ned.... Så plutselig fingern oppi lua ved andre øret. Dæven. Det var ikke tilfeldig! Han trekker frem en til ved andre øret også.. sånn ja.. Han sitter her og pynter seg på t-banen! Vil være fin gutt med snus, rød lue og blonde svunglokker ved ørene. Men du lurer ikke meg, du som tenker slemme tanker om bestemorra til kompisen din! Faen så frekk er du.. men ok..litt søt med lokkene... Kanskje de egentlig er hyggelige gutter?


Så skal lille Aldrifull gå av banen. De andre blir sittende. Et facinerende rituale utspiller seg. Her skal det sies god helg med håndtrykk til hele gjengen! De er sikkert ti stykker, så det tar litt tid. Det er  ikke kjedelige konservative håndtrykk, mer et kontrollert high five. Bortsett fra at det ikke er high. Det må man si! Det er ikke måte på høflighet de viser hverandre. Kan ikke huske at vi var så gjennomførte og håndhilsende i den alderen?


Så får Lokkekjekken med lua et vennlig klask på lanken av Aldrifull. Men det er ikke nok for han. Neinei.. HEI! Gi meg en klem a!! Sier han rett frem. Helt uten ironi og helt uten kjekkastone. Med den største selvfølgelighet. Med sterk og klar stemme. Lille Aldrifull bøyer seg ned og klemmer han godt, og de kysser hverandre på kinnet med den aller største selvfølgelighet. Så snur Aldrifull seg, rusker en annen kompis kosegreitt i luggen, sier et ekstra god helg til han og går av banen. Fremdeles helt selvfølgelig og fremdeles uten ironi.


Spionmammen som nettopp har motstått lysten til å korse seg over den grusomme ungdommen, grøsser igjen. Og kjenner  hun får tårer i øynene og ståpels på armene av vennligheten og omsorgen de tøffe tøffe tøffe viser hverandre. Det er fanken meg håp! Tenkte jeg nettopp at slike gutter som dette vil jeg ikke være mamman til? Jeg ombestemmer meg tvert. For det må da være håp når de evner å vise hverandre slik omtanke og vennlighet? Det må da det? Snufs.. Tror jeg vil ha sånne gutter alikevel jeg.. For jeg tror egentlig at de er greie innerst inne.

fredag 6. november 2009

SVINEPESTENS HERJINGER


Alle må ta sine forhåndsregler i disse forpestede tider, også beboerne i hundremeterskogen. De besluttet på et ekstraordinert skogboermøte, at utvidet håndvask ikke lengre holder som tiltak mot pesten. Nå må ALT som står i den enkeltes makt gjøres for å begrense omfanget. Nassenøff stemte imot. Jeg støtter Nasse, nå går det jaggu meg for vidt !


Tegningen fikk jeg av Tia. Hun har nok ikke tegnet den selv. Stakkars Nasse!

Ps! Smurfene var sjokkert over Tussi. De hadde aldri sett henne med sinte øyne før! Man skal være snill med vennene sine, selv om de får pest. Sånn er det bare.


torsdag 5. november 2009

NY RUNDE



Noen dager har jeg bare lyst å bli sittende å se på vaskemaskinen som går rundt og rundt. Jeg har lyst å la meg sluke inn i dragsuget, rundt og rundt. Først sakte sakte.. så stadig fortere helt til den avsluttende sentrifugetornadoen skviser all saften ut av meg. 

Så kan noen komme, åpne døren og ta meg ut, riste meg lett og henge meg til tørk. Straks er jeg klar for ny runde, nyvasket og fin. Renset og utluftet fra innerst til ytterst. Nye oppgaver venter. Kanksje litt fuktighetskrem først bare?


foto: weheartit

onsdag 4. november 2009

EN TO TRE


Innimellom kommer det en utfordring eller to fra en medblogger. Jeg må innrømme at jeg er riktig så dårlig til å svare og til å sende dem videre. Men idag, akkurat nå, så passet denne som jeg fikk fra fru Storlien her om dagen. Ikke for vanskelig og sjelevrengende, men en helt fin avkoblng.


Skriv tre ting du husker som om det var i går:
* Da Storesmurfen ble født og jeg ikke kunne fatte at noe så stort hadde bodd inni meg.
* Da Lillesmurfen ble født og jeg syntes at han var så utrolig liten. (Han var større enn sin bror.)
* Den dagen jeg vandret ned Karl Johan med høye kneløft og sola midt i fleisen med et hjemmelaget klipp-og-limforslag av Myk Start under armen, og bare visste at dette var min dag.


Skriv tre ting du misliker:
* Å ha kommet til T-banestasjonen for så å oppdage at mobilen ligger igjen hjemme.
* Folk som prater høyt i mobiltelefonen sin med intime detaljer på dagsordenen.
* Frosne ferdigkarbonader


Skriv tre ting du liker godt:
* Å få servert en deilig middag med passende vin.
* En iskald øl når jeg har som mest lyst på den.
* Harmoniske lykkelige barn.


Skriv tre blogger du besøker daglig:
Jeg besøker dem som spretter opp til topps på blogglisten min, og som dermed sier at de har et nytt innlegg på gang. Veldig ofte er dette:


Skriv tre sanger du hører på for tiden:
Hahahaa! Jeg har enda ikke funnet noe som helst av musikk som egner seg å ha i bakgrunnen når man skriver oppskrifter.


Skriv tre tv-program du følger med på:
* Hellstrøm ordner opp
* Nytt på nytt
* Skavlan


Skriv tre bloggevenner du vil sende denne videre til:
Se over:  Tre blogger du leser daglig.

foto: flickr

onsdag 28. oktober 2009

JEG FORSVINNER IKKE

Neida, jeg forsvinner ikke. Jeg er her, jeg. Like ved siden av meg selv. Hele tiden. En rar følelse, det der, å være ved siden av seg selv. Og det å ha noe hengende over hodet sitt som man bare venter på skal dette ned. Med en aldri så liten katastrofe som resultat. Jaja.

Smurfebestefaren har kommet ilende til for å være aupair i smurfeheimen. Og det skal jeg si er fantastisk. Virkelig. Å ha noen som følger og henter Smufene til skolen, rydder og lager middag. Dett kan jeg fort venne meg til.

Disse dagene har jeg murt meg inne på loftet vi har på kontoret. Dårlig med nettilgang er det der, og ingen som forstyrrer. Jeg som er nemlig en kløpper på å la meg forstyrre. Og det kan jeg bare glemme der oppe på loftet. Selvsagt kan jeg drømme om lysere tider, der jeg ikke har noe hengende over hodet. Lyse tider der jeg sitter å hekler, strikker og synger. Men jeg kan ikke hekle, og jeg vet av erfaring at da savner jeg å ha noe hengende.

Sånn. Nå skal jeg gå opp dit og mure meg inn igjen. Det har helt klart flere fordeler med å sitte innesperret. Man blir ikke smittet av svineinfluensa der oppe.

Så sånn er altså livet her. Forfatter som vandrer ved siden av seg selv med innbilte katastrofer hengende over hodet. Som drømmer om lysere tider, og har en smurfebestefar som au-pair.

Noen andre som vandrer ved sin egen side senhøstes?

torsdag 22. oktober 2009

KRØLLE SEG SAMMEN I EN KROK

Nå vil jeg igrunnen bare krølle meg sammen under et fløyelsteppe og sove til alt er over. Når jeg våkner har den gode feen eller noen andre med eventyrlige magiske evner, skrevet ferdig boken akkurat slik jeg vil ha den. Den samme feen har sydd de siste plaggene, fotografert de siste bildene, og nå venter vi bare på at den skal komme perfekt trykket fra trykkeriet.

Musene eller duene eller hvem det nå var, den gjengen som hjalp Askepott iallefall, skulle ha vært her og ryddet i alle tøyfillene mine. Alt skulle vært sortert etter et system de fleste ville gispet av. Og jeg skulle være kvikk og raskt og klar for hva det skulle være.

Imens drikker jeg power-te og lurer på om den snart skal virke. Jeg mangler dessuten fløyelsteppe.

torsdag 15. oktober 2009

KOR LANGT ER ET SEKUND?


Vent litt, seier eg.
Kor lenge då? seier Lillesmurfen.
Ti sekunder svarer eg.
Er ti sekunder lenge? fortset han.
Nei, det er ikkje så lenge.. det er.. berre bittelitt.
Men kva er lang tid då, mamma?
Er ti minutter lenge? Eller kva med tusen timer?
Veit du, kjære...
Nokon gonger går timane så altfor fort, dei flyr avgårde.
Når vi held på med noko fint, noko som vi vil skal vare for evig, då flyr tida med vingene sine, og ti timer kan virke veldig fort. Nesten som ingenting.

Andre gonger, når noko vondt eller kjedelig skjer, eller vi venter på fine ting som vi gleder oss til, då kan ti minutt virke som ein evighet. Då flyr ikkje tida i det heile tatt. Då virker det som at den står musestille, sjølv om den egentlig ikkje gjer det. For tida går den, med samme farten, dag etter dag, år etter år.. går og går..

Derfor er det at ti sekunder eller tusen timer kan virke både kort og langt. Du bestemmer.

Har det gått ti sekunder no, mamma? Eg syntes de varte lenger enn bittelitt eg!

foto: flickr

onsdag 14. oktober 2009

GUTTER SKAL BLI MENN!!

Jeg bare elsker rosa, mamma, og lilla!! Sa Storesmurfen med trykk på elsker, da han var betydelig yngre enn han er nå. Før han visste bedre. Før han hadde lært. Han elsket rosa helt til Frekkefetter rusa på testosteron fortalte han ett og hint om hva man kunne elske og ikke som gutt. Og rosa, vel, det elsker man ikke som gutt. Man ler av gutter som liker rosa!! Hæhæ? Rosa er jentefarge!! (Jeg har alltid lurt på hvilket kapittel i Fargelæra som omhandler jente og guttefarger.)

Det gjelder strenge regler for små gutters utvikling av egen smak, mye strengere enn for små jenter. Jenter kan herje vilt rundt i Spidermankostymer og snekkerbukser, det er både tøft og morsomt. De voksne smiler og rister liksomoppgitt på hodet, hun er jammen litt av ei guttejente, hun kommer til å nå langt! Lar du derimot gutten din få det rosa tyllskjørtet han har ønsket seg så lenge, er det ingen som nikker og smiler, og kommenterer at han kommer til å nå spesielt langt. Folk blir derimot veldig rare i ansiktene sine. De blir usikre og du ser at det blinker ”Homselus” i pannebrasken på dem. Nå må noen ta affære her, tenker de, før det er for sent... altfor sent.. Får homselusa satt seg fast, ender stakkaren opp som interiørstylist med knekk i håndleddet før du vet ordet av det. Lenger enn det kommer han neppe, stakkaren.

Storesmurfen elsket som sagt alt som var rosa da han var mindre. Han elsket hårpynt, sminke og dukkevogn på tur. Vi hadde et helt avslappet forhold til både jente og homselus hjemme hos oss. Vi kniste bak ryggen til homofobe hysteriske foreldre. Vi himlet med øynene når folk sa noe vi mente var kjønnskonservativt. Her hadde du foreldrene med åpent sinn. Lille guttebarn, velg utfra hva du ønsker i hjertet ditt. Her skal ingen trangsynte foreldre legge begrensninger på deg fordi du er gutt! Velg fordi du er DEG! Og dette var veldig enkelt innenfor hjemmets myke vegger.

En vakker dag skulle vi på familiefest. Omgitt av pynteglade små kusiner med høy glamourfaktor (og ikke en brautende fetter i sikte) var det klart at han også ville pynte seg. Han hadde fått nye festklær og var et vakkert barn. Det viste seg at han var slettes ikke enig i det. ”Jeg vil også ha kjole, mamma!” sa han med bestemt mine.” Mine klær er stygge!!” Jeg kjente jeg ble varm og kald om en annen. Synes han ikke at han var fin? Nydelig var han jo!? Men nå stod han her foran meg med sterkt blikk og forlangte å få kjole på! Jeg kjente meg grundig kjørt opp mot veggen. Det var her og nå at liv og lære skulle forenes. Det var dette med å ikke begrense han fordi han var gutt ja.. Med to tildels konservative halvhomofobe familier som vitner. Jaaa.. kjole på ja.... er du ikke fin i de nye klærne dine nå da? Ikke det nei. Jaja.. ja vi får se da om vi finner en kjole til deg her da... kremt. Og blomsterpynt i håret vil du også ha ja? Javelja...

Jeg fikk barnets tante med meg til nærmeste jenteklesskap, mens jeg lurte veldig på festens utfall. Hva er rett og hva er helt galt? Jeg visste jo i teorien, men jeg visste også hvilke kommentarer som ventet meg om vi gikk for full prinsesselook. Vi endte opp med en mellomløsning, han fikk låne en lang bluse av kusinen, en med vide ermer, i grunnen ganske nøytral i snittet. Jeg innrømmer at jeg løy for han, og kalte det en kjole, og til bestefar og onkel ble det kalt en sid skjorte. Men gutten var strålende fornøyd når det hele ble toppet med en diger rosa plastblomst i luggen.

Senere på kvelden ble det selvsagt en diskusjon ut av det hele. Om en mor som ville gjøre barnet sitt til et mobbeoffer, for hva ville jeg sagt om han ville gå i kjole i barnehagen? Sagt ja kanskje? Hva ville skjedd da? Hvor langt var jeg villig til å la han gå? Ville jeg la han ende opp som en kjolegutt? Du vet slike som... har dameundertøy i skapet? Eller homse?? Bestemor var derimot var kald og rolig; klart gutten skal få gå med kjole! Dette var da ingenting å lage oppstuss om? Han går det av seg. 

I ettertid tenker jeg at jeg var feigere enn jeg liker å tro at jeg er. Skulle jeg kledd på han den mest glorete kjolen?

Jeg sitter her i en haug av rosa herreskjorter, jeg skal lage bok om redesign, voksenklær skal bli barneklær, og tenker at voksne menn har et langt større spillerom enn små gutter. De kan gå med rosa. De fleste ville ikke drømme å putte en rosa skjorte på guttebarnet sitt. Det er jo litt rart, er det ikke, jeg kan ikke lage et gutteplagg av et herreplagg. Hvor er logikken? De fleste gutter liker jo rosa glitter og stas helt til Frekkefetter, mor eller far har fortalt sønnen hvor skapet skal stå. Vi aksepterer det rett og slett ikke.

Slik holder vi altså på med gutta våre. De skal oppdras til menn må vite. Vi er velmenende og livredde for å gjøre feil. Redde for å kle på babygutten i feil farge. Det ligger lange diskusjonstråder på nettet, kan gutter bruke turkis, og er en uglebord på en jakke for feminint? Mange synes faktisk det. (Visste ikke at ugler var spesilet femi, de er jo rene drapsmaskiner..) Kler du rødt på en liten gutt blir han konsekvent omtalt som hun.

Så hvorfor setter vi disse velmente begrensningene for guttene våre? Hva skal til for slutte med det? Blir ikke gutter som går i rosa og leker med dukker menn nok? Og hva er i så fall mann nok? Holder det ikke å konsentrere seg om å gi dem nok med i bagasjen til at de blir fine og trygge mennesker når de vokser opp? Jeg mener det burde holde lenge.

Så hva sier du når gutten din vil gå i kjole på offentlig sted?


Se også innlegget hos Jakob og den utrolig fine lille filmen om samme tema - gutter i kjoler. GO Edwin, GO!!
foto: flickr

søndag 11. oktober 2009

SMURFEFEST I SKOGEN

Smurfene hadde bursdagsfester sist helg. De er nemlig født med to år og en dags mellomrom. Av alle rare ting man kan være stolt av i denne verden, så er dette en av dem. At de nesten har bursdag på samme dag. Hadde det enda vært på samme dag, men nei. Bare nesten. Og man er stolt. Jaja.

Vi gjentok seansen fra ifjor: To selskap på rappen. To timer hver, og en halvtime pustepause. Bål i skogen like ved huset til pappaen, smurfemammas småpizzaer, saft fra kolonihagen i en tappepose hengt opp i et tre. ( La oss kalle den for det..tappepose.) Smurfepappaen hadde investert i en kartong med marsmellows. Økologiske sådanne. Sitte rundt bålet å spise pizza, så grille marshmellows. Røkte og forkulla marsmellows ble fortært som de små delikatesser. Søtnosene dro hjem svarte rundt truten, og kliss både her og der. Noen utvidet grillbegrepet en smule til å innbefatte veiving.

Både smurfemammaen og pappaen er spesielt dårlige på å arrangere ringleik for barn, så det vrei vi oss unna så godt vi kunne. Vi vrei oss i grunnen unna en god del med den skogsfeiringen.. barn har så mye arrangerte aktiviteter om dagen.. la dem nå få leke litt fritt..la dem få løpe litt rundt.. er nok absolutt det beste. Sier vi.

Vi fikk en storebror av en smurfekompis til å hjelpe oss littegrann. Han er 12 år, og selvfølgelig en av de greieste som finnes. Han laget en liten naturstiløype for gjestene i skogen. Med liv og lyst. Han instruerte dem, delte dem inn i lag og de kjørte på. Ikke alle hadde skjønt prinsippet med gruppearbeid, der de føyk til alle kanter i det startskuddet gikk. Husk det er gruppearbeid, ropte vi, og da husket de på det. En stund.

Helt siden jeg leste et flammende innlegg om Den Grusomme Godteposen skrevet av Finn Bjelke i Foreldre og Barn en gang i tiden, har jeg vært helt enig med Finn. Når kom den jækla godteposen egentlig inn i våre bursdagsliv? Hvor kom den fra? Hvorfor skal barn, høye som skyskrapere på sukker, akkurat i det de er på sitt heftigste og skal dra hjem, få en godtepose dyttet i hånda? FInn og jeg ser ingen gode sider med godteposen. Ingen. Derfor full boikott i smurfeheimene. Ever.

Marsmellows dekker inn både godtepose og kakespising. Om noen syntes det høres grusomt og hjerteløst ut, så kan jeg opplyse om at bursdagsbarna får kake med lys, gaver og sang på sengen hver bursdagsmorgen. Det er fast tradisjon. Da ligger de og later som de sover for harde livet når døren går opp med brask og bram. Og smilet går rundt på det sovende barnet.

Måtte det bare bli like fint vær neste år også. Da slår vi til igjen med ny bålbrenning og pizza i skogholtet igjen. Uten ringleik.

torsdag 8. oktober 2009

KVA EG DRIV PÅ MED


Eg har fått nokken kjempefine forslag til coveret på boka, og har sjølvsagt lyst å legge alle ut her på bloggen for en avstemnng. Men det går nok ikkje. Det sneglar seg framover med meg, mot målet. Mot målet. Så nærmt som eg er idag har eg jo aldri vært før. Og det er tanken eg må holde fast ved. Aldri vært så nærmt målet før.

foto: flickr

søndag 4. oktober 2009

OPPRYDDING


Det er søndag og tid for ein smule opprydding i heimen. Husrydding krev sin musikk, men kva? Idag var det jaggu meg vanskelig. Arkivet mitt er stappfullt av musikk proppfull av gamle minner. Gamle minner som eg slett ikkje ville bli minna på no. Eg vil berre rydde litt, og ikkje bli minna på hverken det eine eller det andre. Den eine eller den andre.

Gamle forelskelser, gravid og halvsprengt, tida i mørkerommet, herregud eg vil ikkje tenke på mørkerommet no! Bilturer, somre og søte drømmer. Dei der gamle søte drømmene.. faen ta dei... For no skal det ryddes her. Mimre kan eg gjera seinare. Blikk som møtes, uten ord, samme forståelse, treng ikkje sei meir. Blikka som sa alt. Seinare, seinare..

Eg må få tak i ny musikk, musikk som er renska for minner. Men som er bra nok til at den kan spelast igjen og igjen, og som har ei magnetisk effekt på nye minner. Som floger til flogepapiret.

Spotify er genialt slik, men kva, kjære lesar, skal eg høyre på? Samme kva, berre ikkje for søtt og yndig.

foto: flickr


fredag 2. oktober 2009

GJESTEBLOGGER


Idag gjesteblogger MykStart hos hobbykokken.no med sitt populære innlegg om knekkebrødene fra Haukeland sykehus. Hobbykokken er en fyr med en matinteresse noe/godt over middels. Om jeg trodde at jeg var en smule nerdete når jeg leker budeie på sommeren og måler temperaturen i melk og ostemasse, så har jeg nå skjønt at jeg er en mild bris i forhold til hobbykokken. Han kan nemlig få seg til å måle temperaturen i pizzadeigen! Helt sant. Oppskriften ligger på bloggen hans. Noe slikt ville jo jeg aldri funnet på, jeg liker bedre tanken på meg selv som en italiensk jodlende husmor, nå stasjonert i en blokkleilighet ved Oslos utkant, som har alt i fingrene og oppskriften i hodet. Som baker og kvitrer i en melsky kjemisk fri for termometer. Og store hofter. Pizzaen? Ja den blir selvsagt fabelaktig!

Termometer eller ikke, ta å stikk en tur innom hobbykokken og sjekk siden hans. Glødende entusiaster skal man uansett aldri ta tempen på. Man skal bare håpe inderlig at man blir smittet.

(Ved nærmere ettertanke.. jeg har faktisk målt temperaturen ved tilbereding av fru Schønberg-Erckens fløteis også. Fordi tanken på at fløten fra en hel ku og egg fra et halvt hønseri skulle ende sine dager som omelett ble for traumatisk. Rett og slett.)

onsdag 30. september 2009

FORFATTERLEKEN


Det er det eg gjør. Leker forfatter. Men kanskje er det fleire enn meg som har det sånn? At jaggu meg er eg heldig som får lov til dette, men no går det litt for vidt her. No må det snart komme en voksen og overta... fanken heller.

Smurfene er på høstferie hos sin far, og eg sitter her med angorastillongs i sofaen, og leker forfatter. Lite rødvin gitt, eg kjører meir stilen med gulrot og mørk sjokolade. Leiligheten ser bomba ut, rett og slett bomba. Forferdelig. Eg er i øyeblikket ikkje heilt på høyden av meg sjøl. Men eg holder på. Og ein vakker dag vil eg atter være i besittelse av full kontroll, lave skuldre og et smil som ikkje bryr seg om at det fins ører i veien.

foto: flickr

tirsdag 29. september 2009

OVERDOSER OG NERVER

Hobbybokforfatter med deadline! Derfor litt stille på bloggen om dagen. Tilstanden veksklar mellom genial og skal vi sjå... heilt på tur? Tyttebærtur omtrent. Eg har no tatt ein overdose med omega3, det skal visst være så bra for nervesystemet seie mor mi. Og då er det vel sånn. Eg tok og en saftig dose nattlysolje som visstnok skal være bra mot PMS. Det har ikkje ho sagt. Det har eg lest. Eg treng nemlig ikkje PMS-tull på toppen av deadlinenerver. Måtte gud forby slikt.

Så no veit dokker ka eg drive på med om dagen. Kanksje får dokker ein bitteliten smakebit snart. Eller ikkje. Kanskje få vite navnet på boka og sånn. Eller ikkje. Men foreløpig har eg bare lyst å holde alt heilt for meg sjøl. Skummelt! Men gøy og. Ein vakker dag er eg ferdig. Rart det og.

No skal eg gå å ta meg ein neve med b-vitaminer, bra mot nerver det og visst. Det har eg både frå mor mi og lesing.

onsdag 23. september 2009

SNIKFILMING


Jeg skal hilse og si det var stor suksess å ta med seg Smurfene på Cats. De satt som tente lys under hele forestillingen, igrunnen langt utover min moderlige forhåpning og fatteevne. Gutter i sin beste StarWarsalder digger altså dansende katter. At de i tillegg til stjerner i blikket kom hjem med rosiner i pølsa i form av autografblokker fulle av katteautografer, gjorde jo kvelden intet mindre enn fullkommen. De har enda ikke landet helt.

Nå vil de mer. Mye og enda mer. De maser. De vil se den en to tre fire og hundretusen ganger til. Mor sier at det får holde for denne gangen. Hun vil jo ikke risikere å komme i avisen om noen år som den gale mora som har sett Cats hundretusen ganger sammen med sine to sønner som av en eller annen grunn har begynt å gro værhår i hytt og pine, samt mjaue i stemmeskiftet. Hun vil heller ikke at smurfene stiller opp i Kvitt eller Dobbelt om noen år med kattemusical som spesialområde, og kan svare på spørsmål om hvem av kattene som hadde mest strutsefjær på halen, og hvor vanlig er det egentlig for hankatter å bruke susp?

Vi har sett på youtube også, klipp fra engelske forestillinger riktignok. Men de synes ikke at det holder helt mål, Smurfene. De vil ha den norske versjonen, med de norske kattene. Idag ved leggetid kom tema på banen igjen fra Storesmurfen:

- Mamma, vi VIL se Cats flere ganger. Vi vil vil vi vil!
- Jeg synes nok at det får holde for denne gangen jeg...
- Det synes ikke jeg! Kan vi ikke gå, og så kan vi filme alt sammen, så kan vi se det på tv når vi vil og legge det ut på youtube siden de bare synger engelsk der?
- Du, det er strengt forbudt å fotografere og filme på sånne forestilinger.
- Hvorfor det?
- Fordi at de som lager alt sammen vil ha kontroll og bestemme hvem som skal filme. Og hvor det skal brukes.
- Men hva med snikfilming da?
- Det er enda mer strengt forbudt!
- Men vi kan jo bare putte et skjult kamera inni jakken også går vi sånn: ( Han går plystrende bortover gulvet med øynene flakkende fra side til side.) Så setter vi oss ned på setet vårt og filmer alt sammen uten at noen ser det.
- Om du går rundt på den måten der, vil alle bli veldig mistenksomme og fort finne ut at du har skumle planer om snikfilming. Da blir de nok ikke så veldig blide på deg..
- Jammen please mamma, please. De kommer ikke til å merke det.. og da kan vi se på det så ofte som vi vil. Vi trenger jo ikke få autografer hver gang... Vær så snill?

Smurfekompaniet anbefaler som dere skjønner musicalen Cats på det aller varmeste til alle i hele verdensrommet, store som små, hundretusen ganger. Minst. De gir dere herved en smakebit på to av favorittkattene, de frekke og skurkete Mungojerrie og Rumpleteazer. Smurfene understreker at den norske versjonen er mye mye mye kulere og morsommere. Deres mor må selvsagt si seg helt enig. Hun er derimot litt mer usikker på om det er Smurfekompaniet som skal stå for den norske youtubeversjon... hmm.. vi har jo faktisk et ganske lite kamera når jeg tenker meg om..... Mungojerrie og Rumpleteazer hadde nok fnist henrykt og vært helt enige med Storesmurfen i at slike frekkastakter er toppen av lykke.


Her kan du kjøpe billetter til forestillingen: thalia.no

lørdag 19. september 2009

SMURFENE PÅ CATS

Jeg er den heldige fotografen som fikk ta bildene til Cats som spilles på Char Noir i disse dager. Jobben var fantastisk morsom, hyggelige mennesker fra ende til annen. Bilder til teateroppsetninger blir alltid tatt sent i produksjonen, så nært man kan komme premieren, når mest mulig av sminke og kostymer er på plass. Og akkurat tid nok til at programmet kan trykkes og være klart i tide. Dette gjør at både teatret og jobben er fylt med adrenalin fra ende til annen, rett og slett et kick!
Premieren var WOW, med ståpels over nesten det hele. De synger og danser så imponerende! Jeg skulle ønske jeg selv kunne slenge bena på nakken, og ikke minst bli løftet til himmels og slengt bortimot veggimellom av en av de kjekke hannkattene... Og ikke minst at jeg kunne åpne munnen, gi full gass og at det hørtes bedårende ut for andre enn meg selv...
I dag skal jeg ha med meg smurfene for å se forestillingen. Og det blir jammen spennende, siden det i utgangspunktet ikke er barneteater. Men en haug med dansende og syngende katter kan da passe utmerket for småttiser også? Vi satser friskt på det.

Som en liten forberedelse hører vi på musikken på full guffe, og øver på kattenavnene. Og disse kattene har fantastiske navn, så det er morsomt. Noen navn sitter ganske godt, for eksempel svindlerkattene Mungojerrie og Rumpelteazer. Grizabella det samme. Perfekt uttale! Deuteronomy og Skimbleshanks litt verre. Rockekatten Rum Tum Tugger huskes noen ganger, men kan også huskes som Rolf Tiger. For eksempel.

Kommer mer bilder og sånn fra Cats.. nå stikker vi avgårde nemlig!


fredag 18. september 2009

POPULÆRT GRESS


Bak meg på stien hjem fra skolen en dag hører jeg Lillesmurfen si:
- Har du hørt at det er blitt ganske populært å spise gress i det siste, mamma?
- Hva tenker du på? For mennesker eller?
- Ja ganske populært å spise gress for mennesker.
- Nei du, det har jeg ikke fått med meg.
- Da får jeg prøve da!

Jeg tror det ikke før jeg ser det. Men i det jeg snur meg rundt, legger gutten seg nå ned på bakken for å smake på gresset som en annen liten beitende ku. Han blir dog ikke gnafsende lenge før han spretter opp igjen, vilt spyttende.

- ÆSJ TVI TVÆSJ!! Det der var IKKE en populær smak synes jeg!!! Blæsj, spytt!
- Hihi.. det tror jeg på du. Det er ikke hvetegress du har hørt om da? Det skal visst være litt populært i shaker og sånn.
- Jo kanskje det var hvetegress. Kanskje det er bedre? Dette her var skikkelig dårlig!

Så har han smakt på det, funnet smaken upopulær, og kommer neppe til å smake igjen.

foto: flickr

tirsdag 15. september 2009

MED BREISIDA TIL


Nokken gonger vert eg berre så grusomt utålmodig.
For, kor er det egentlig eg har tenkt meg?
Hallo skjebne? Er du der ?
Babuu? Litt førehandsinfo please?
Kor går denne veien her egentlig, kor fører alle disse små skritta meg?
Framover?
Bakover?
Sidelengs?
Herregud, sidelengs gjennom livet, liksom.
Ligg det nokke stort og fantastisk og venter rundt neste sving kanskje?
(Her eg kjem sidelengs ..)
Eller nokke heilt grusomt forjævlig?
Hallo skjebne, ka pokker har du i ermet for meg?
Eg vil at det skal skje nokke uventa feiande flott snart.
Hold det grusomme på vent ei stund til, please.
La meg falle på ryggen i rein og skjær henrykking. Hmm?
Fanken så fint det hadde vert.

På ein dovegg eingang las eg:
Begripe lykken ved at bakken du står på ikke kan være større enn at de to føttene dekker den.

Så no skal eg konse på det, de to føttene, jorda og lykken.
Det må være sånn. Slutte å tenke rundt svingen, og ka som lure der.
Føttene, svingen.. nei føttene.. jorda. Sånn ja.
No legg eg breisida til!
Hørte du?

Helsing utålmodig.


foto: flickr

EN SKÅL FOR ALT DET RØDE!


I dag kan jeg fortelle Lillesmurfen at SureSiv ble ikke statsminister, akkurat slik som han håpet. Han kom med et hjertesukk her forrige dagen:

Mamma, jeg håper ikke det blir SureSiv som blir statsminister.
Jeg håper det blir en av de andre
s-t-a-t-s-m-i-n-i-s-t-e-r-k-a-n-d-i-d-a-t-e-n-e!!

Du verden!? Hvor kom den fra? Ikke fra hans mor iallefall. Lover! Også et så langt ord da, helt feilfritt. Barnets bestefar prøvte å kvele latteren best han kunne, men han ristet så han holdt på å falle av stolen. Den lille politikeren skjønte ikke at det var noe morsomt i det hele tatt. Men det var det. For vi var jo helt enige med han. Og det var så treffende beskrevet. ( Vi kunne jo også lagt til: SukkeStønneHimlemedøyaSiv)

Idag skåler vi for rødfargen!
Og tenker ikke på at en vakker dag kommer nok SureSiv og stønner oss i nakken....


foto: flickr

søndag 13. september 2009

VIKTIGE SPØRSMÅL


I helgen var vi i Bittelille-fetters dåp, Smurfene og jeg. I kirken skjer det mye rart man kan lure på, både de små og store. Alle gangene man må reise seg og så brått sette seg igjen, uten at man helt skjønner når og hvor og så plutselig en gang til. Men ikke nå. For eksempel. Man holder jo en viss blodsirkulasjonen i gang i det minste. Og hvorfor blir alle salmene sunget i bortimot falsett? Slik at om man har en utsyngende kvinne etter overgangsalderen på sin side, så er man garantert å ikke duppe av under salmene. Man må i tillegg jobbe litt med pokerfjeset sitt der på kirkebenken.

Smurfemammaen lurer også på hvorfor man skal stå der over hodene på så mange kjolebekledte uskyldige små barn, og høyt og tydelig forkynne at man forsaker djevelen og alt hans verk.. vel heier hun ikke på den grusomme fyren, men det får da være måte på i hvilke sammenhenger man skal uttrykke sitt avsky for djevelskapen in persona? Hun lurer på mye annet rart i kirken også hun.. hvorfor både gud og djevelen og alle deres menn er menn for ekempel? Hele disippelgjengen, og så Jesus da. Allernådigst født av en kvinne. Uten at en mann er involvert? For eksempel.

Storesmurfen lurer på helt andre viktige ting under dåpsgudstjenesten, og hvisker meg i øret:

1. Hvem er Jesus Kristus?
2. Når blir det kake?

Til første spørsmål blir jeg en smule bestyrtet, har ikke gutten fått med seg såpass? Alle barn får da da med seg hvem Jesus er? Det var da en pinlig liten brist i kristendomskunnskapen som åpenbarer seg her.. jeg svarer at det er han som er på bildet der fremme ved alteret, han i den blå kjolen med armene ut. Å, svarer gutten, men er ikke det Jesus da? Da skjønner jeg, han tror at Jesus Kristus er en slags fetter av hoved-Jesus.. Jeg beroliger han umiddlebart med at det er en og samme person. På samme måte som man kan hete Smurf Harald for eksempel, så kan man også hete Jesus Kristus. Skjønner? Og kake, ja det blir det etterpå. Mye kake, min venn, mye kake. Men da må du sitte stille littegranne til. Så blir det så mye kake du bare orker, faktisk!!

tirsdag 8. september 2009

VERDENSSPORT

Når jeg blir litt større vil jeg begynne med verdenssport, sier Lillesmurfen på vei hjem fra skolen. Han hadde fått med seg at storebror ikke ville begynne på "allsport"-trening kvelden i forveien. Han vil heller trene Taekwondo med noen jenter fra klassen. En dag med trening fikk jaggu holde, mente han. Han gadd ikke trene tusen ganger i en uke. Lillesmurfen derimot, vil veldig gjerne trene med gutta i storebrors klasse. Gjerne tusen ganger, det er bare det at han er for liten. Og sånt blir man knust over når man tross alt snart er seks år.

Idag var allsport blitt til verdenssport i hans hodet. Jeg lovet han å sjekke om det fantes slik trening for førsteklassinger, det var slettes ikke sikkert at han måtte vente til han ble større.
Som sagt så gjort. Mor sjekket, og resultatet var oppløftende for en treningsivrig liten gutt.

- Du det finnes allsportstrening for barn i din alder også, så det kan du godt få begynne med om du vil.
- Jippi!! Det vil jeg, det vil jeg, jubler han og danser vilt rundt på gulvet. Men hva er allsport, mamma?
- Det betyr at du får prøve mange forskjellige sporter, en liten smakebit av mange.
- Hurra! Blir det spydkast?
- Nei, ikke akkurat det.
- Pil og bue?
- Nei, det blir nok ikke det heller..
- Hva med stavhopp da?
- ... uhuuumm.. fnise...prøve å kvele latter..mmmm..
- Hva er det mamma?
- Ingenting, vennen. Jeg tror du er litt for liten for stavhopp også dessverre.
- Det blir nok kjempegøy uansett!

Det tror jeg også. For mitt indre øye ser jeg Lillesmurfen lykkelig stavhoppende uavbrutt. Fine lille stavhoppern min, som skal begynne med verdenssport.