onsdag 26. august 2009

KOLONIHAGENS SAFT



Som tidligere fortalt, så ble det ikke mange plommer å hermetisere fra kolonihagens avling. Det ble faktisk bare en eneste. Og det ble litt lite og legge i lake syntes jeg, så den spiste jeg rett og slett på stedet, livredd for at den også skulle falle på bakken sammen med de tusenvis som lå der fra før med diverse muggsopp over det hele.

Noe annet var det med ripsen, vel var den godt modnet og allerede begynt å slippe noen av sine røde rubiner til jorden, men det var litt igjen. Vel er jeg en ganske habil kokedame, men safting og sylting har jeg bedrevet i sterkt begrenset omfang. Som kolonist må det bli en slutt på dette.

Derfor skulle det ripssaftes. Jeg gikk til innkjøp av bær/saftsil og satte igang. Råsaft skulle det bli. Her skulle eventuelle antioksydanter ikke kokes opp i luften, her skulle det råsaftes. Jeg fant en oppskrift på nettet, men fulgte den bare delvis. Vekten min streiket, så jeg måtte ta det på slumsen.

Først renske bær godt for minisnegler og andre små villdyr, så fryse ned. Da slipper bærene nemlig saften mye lettere lærte jeg. Så tine. Oppi bollen. Knuse bær med potetstapper. Gøy!! Helle på vann, 6 dl til 1 kg rips. Inn i kjøleskapet i 2 dager. Sile. Siling var også overraskende gøy. Jeg blir faktisk høy på sånne nye ting, ripssiling i dertil egnet redskap, ihverfall når det er så enkelt. Hive oppi en dæsj honning og to dæsjer med fruktose. En bitteliten knert med ordentlig vanilje. Smake til det hele. Ripssaft skal være frisk i smaken. Så rett i frysern.

Ikke i følge oppskriften, men meg selv.. så tok jeg ny runde med vann i ripsguffa som var igjen i silen.. røre rundt på ny. Ny silerunde. Og det funka faktisk bra! Men nå kan man ikke blande ut med så mye vann når den skal drikkes. Denne saften skulle ikke fryses men fortæres på stedet, i nuet med massevis av isbiter. Prøves med farris også.

Lykken var stor! Mor og smurfer smilte fra øre til øre. Det smaker sommer og sol, akkurat slik det ser ut på bildene. Og fargen... himmel, den er fantastisk. Skulle gjerne hatt en ripsfarget kjole og trasket rundt i. Ja det skulle jeg.. nå mot høsten. Saften skal serveres i smurfenes bursdagskalas om noen uker.

tirsdag 18. august 2009

DET FREKKE PLOMMETREET



MOT TUNGSINN,
PRØV PLOMMER

Sa Jan E Vold en gang. Og jeg er helt enig der jeg synger og traller meg oppover mot kolonihagen, full av forventninger til plommetreet som så ut til å ville sette verdensrekord i plomming før jeg dro nordover på ferie. Nå skal det hermetiseres og syltes til den store plommemedaljen. For finnes det noe bedre enn hjemmelagde hermetiserte plommer på deilig vaniljeis? Jeg kommer ikke på noe i øyeblikket.

Jeg går forbi mange hytter, oppover Plommeveien faktisk, og ser at der henger plommene og ser ikke helt modne ut enda. Jippi tenker jeg og speeder på oppover bakken. Her skal det ikke bli mye tungsinn utover vinteren med alle de plommene i boksen sin!

Men så..hva er dette? Treet er tomt. Hva i huleste er dette? Har noen vært her og stjålet alle plommene mine? Har den gærne niesen til han som eide hytta før meg vært og tatt alle sammen? Har hun gjort seg til en simpel plommetyv rett og slett? Dette må rapporteres til styre og stell, det finnes sikkert en egen komite for stjålen frukt her i kolonihagen.

Så ser jeg det, jeg ser plommegrøten som ligger på bakken. Der ligger de, alle som en. Dvs en henger igjen på treet. EN eneste en som er spiselig! Hva er dette for et luretre? Jeg må dobbeltsjekke. Det kan ikke være sant at det bare er en igjen? Jo faktisk. En liten plomme har treet spart til meg. For liksom å fortelle meg, at nå kan du bare ha det så godt, når du driver å flakser rundt oppe i nord og plukker kantareller.. da går naturen sin gang her. Dette bør du huske på til neste år.

Mot tungsinn
prøv plommer.

Særlig. Frekke treet. En plomme. Hvordan skal det gå denne vinteren da da?

foto: flickr