Jeg bare elsker rosa, mamma, og lilla!! Sa Storesmurfen med trykk på elsker, da han var betydelig yngre enn han er nå. Før han visste bedre. Før han hadde lært. Han elsket rosa helt til Frekkefetter rusa på testosteron fortalte han ett og hint om hva man kunne elske og ikke som gutt. Og rosa, vel, det elsker man ikke som gutt. Man ler av gutter som liker rosa!! Hæhæ? Rosa er jentefarge!! (Jeg har alltid lurt på hvilket kapittel i Fargelæra som omhandler jente og guttefarger.)
Det gjelder strenge regler for små gutters utvikling av egen smak, mye strengere enn for små jenter. Jenter kan herje vilt rundt i Spidermankostymer og snekkerbukser, det er både tøft og morsomt. De voksne smiler og rister liksomoppgitt på hodet, hun er jammen litt av ei guttejente, hun kommer til å nå langt! Lar du derimot gutten din få det rosa tyllskjørtet han har ønsket seg så lenge, er det ingen som nikker og smiler, og kommenterer at han kommer til å nå spesielt langt. Folk blir derimot veldig rare i ansiktene sine. De blir usikre og du ser at det blinker ”Homselus” i pannebrasken på dem. Nå må noen ta affære her, tenker de, før det er for sent... altfor sent.. Får homselusa satt seg fast, ender stakkaren opp som interiørstylist med knekk i håndleddet før du vet ordet av det. Lenger enn det kommer han neppe, stakkaren.
Storesmurfen elsket som sagt alt som var rosa da han var mindre. Han elsket hårpynt, sminke og dukkevogn på tur. Vi hadde et helt avslappet forhold til både jente og homselus hjemme hos oss. Vi kniste bak ryggen til homofobe hysteriske foreldre. Vi himlet med øynene når folk sa noe vi mente var kjønnskonservativt. Her hadde du foreldrene med åpent sinn. Lille guttebarn, velg utfra hva du ønsker i hjertet ditt. Her skal ingen trangsynte foreldre legge begrensninger på deg fordi du er gutt! Velg fordi du er DEG! Og dette var veldig enkelt innenfor hjemmets myke vegger.
En vakker dag skulle vi på familiefest. Omgitt av pynteglade små kusiner med høy glamourfaktor (og ikke en brautende fetter i sikte) var det klart at han også ville pynte seg. Han hadde fått nye festklær og var et vakkert barn. Det viste seg at han var slettes ikke enig i det. ”Jeg vil også ha kjole, mamma!” sa han med bestemt mine.” Mine klær er stygge!!” Jeg kjente jeg ble varm og kald om en annen. Synes han ikke at han var fin? Nydelig var han jo!? Men nå stod han her foran meg med sterkt blikk og forlangte å få kjole på! Jeg kjente meg grundig kjørt opp mot veggen. Det var her og nå at liv og lære skulle forenes. Det var dette med å ikke begrense han fordi han var gutt ja.. Med to tildels konservative halvhomofobe familier som vitner. Jaaa.. kjole på ja.... er du ikke fin i de nye klærne dine nå da? Ikke det nei. Jaja.. ja vi får se da om vi finner en kjole til deg her da... kremt. Og blomsterpynt i håret vil du også ha ja? Javelja...
Jeg fikk barnets tante med meg til nærmeste jenteklesskap, mens jeg lurte veldig på festens utfall. Hva er rett og hva er helt galt? Jeg visste jo i teorien, men jeg visste også hvilke kommentarer som ventet meg om vi gikk for full prinsesselook. Vi endte opp med en mellomløsning, han fikk låne en lang bluse av kusinen, en med vide ermer, i grunnen ganske nøytral i snittet. Jeg innrømmer at jeg løy for han, og kalte det en kjole, og til bestefar og onkel ble det kalt en sid skjorte. Men gutten var strålende fornøyd når det hele ble toppet med en diger rosa plastblomst i luggen.
Senere på kvelden ble det selvsagt en diskusjon ut av det hele. Om en mor som ville gjøre barnet sitt til et mobbeoffer, for hva ville jeg sagt om han ville gå i kjole i barnehagen? Sagt ja kanskje? Hva ville skjedd da? Hvor langt var jeg villig til å la han gå? Ville jeg la han ende opp som en kjolegutt? Du vet slike som... har dameundertøy i skapet? Eller homse?? Bestemor var derimot var kald og rolig; klart gutten skal få gå med kjole! Dette var da ingenting å lage oppstuss om? Han går det av seg.
I ettertid tenker jeg at jeg var feigere enn jeg liker å tro at jeg er. Skulle jeg kledd på han den mest glorete kjolen?
Jeg sitter her i en haug av rosa herreskjorter, jeg skal lage bok om redesign, voksenklær skal bli barneklær, og tenker at voksne menn har et langt større spillerom enn små gutter. De kan gå med rosa. De fleste ville ikke drømme å putte en rosa skjorte på guttebarnet sitt. Det er jo litt rart, er det ikke, jeg kan ikke lage et gutteplagg av et herreplagg. Hvor er logikken? De fleste gutter liker jo rosa glitter og stas helt til Frekkefetter, mor eller far har fortalt sønnen hvor skapet skal stå. Vi aksepterer det rett og slett ikke.
Slik holder vi altså på med gutta våre. De skal oppdras til menn må vite. Vi er velmenende og livredde for å gjøre feil. Redde for å kle på babygutten i feil farge. Det ligger lange diskusjonstråder på nettet, kan gutter bruke turkis, og er en uglebord på en jakke for feminint? Mange synes faktisk det. (Visste ikke at ugler var spesilet femi, de er jo rene drapsmaskiner..) Kler du rødt på en liten gutt blir han konsekvent omtalt som hun.
Så hvorfor setter vi disse velmente begrensningene for guttene våre? Hva skal til for slutte med det? Blir ikke gutter som går i rosa og leker med dukker menn nok? Og hva er i så fall mann nok? Holder det ikke å konsentrere seg om å gi dem nok med i bagasjen til at de blir fine og trygge mennesker når de vokser opp? Jeg mener det burde holde lenge.
Så hva sier du når gutten din vil gå i kjole på offentlig sted?
Se også innlegget hos Jakob og den utrolig fine lille filmen om samme tema - gutter i kjoler. GO Edwin, GO!!
