SOMMERFEST

Kvelden var deilig. Anledningen var sommerfest for store og små. Hagefest. Kvelden var perfekt. Mange mennesker, ukjente og kjente i sommerkjoler og sommerskjorter. Naboer og venner i skjønn forening. Alle hjerter fryder seg. Det skåles i sømmelige mengder. Det grilles. Man smiler til hverandre med solbrune nesetipper og rake rygger. Man ler høyt og lykkelig. Barna hopper på trampoline.. Ren og skjær idyll. Noen burde helt klart ha banket i et bord eller kløpet noens arm.

For plutselig... Noen løper. Vertinnen kommer farende med alvorlig ansikt, noen må komme, helsepersonell trengs straks! Fort! Noen trenger øyeblikkelig hjelp på kjøkkenet. Det løpes mer! Jeg kjenner panikken spre seg i kroppen. Hun sa ikke hvem som trengte hjelp.. og hvor er barna mine? Jeg vet jeg ikke har noe der inne å gjøre, om det ikke er en av mine.. Lykken vil ha det slik at det er to leger og en intensivsykepleier til stede.. Da skal jeg holde meg på god avstand. Men hvor er barna? Jeg løper bort til trampolinen, kjenner panikken feste grep.

Trampolinen er full av små sprettende lykkelige kropper, hinsides enhver sikkerhetsanbefaling. Det jubles og fnises..men hvor er de? Jeg får øye på den ene, men hvor er den andre? Vi har vært heldige så langt i livet med barn, det mest alvorlige har vært et kravebensbrudd i barnehagen.. Jeg lurer på om det er nå vi skal få det? Er det nå det skal smelle til?

Men så, en hoppende kjent liten gutt til! Jeg hører meg selv stønne, og kjenner underleppen skjelver. Kjenner hele meg grøsse til før jeg får tatt meg sammen. De er her, det var ikke dem som trengte hjelp! Gudskjelov.

Jeg går bort og setter meg igjen, klarer å roe ned, ser derfra inn på kjøkkenet hvor det foregår førstehjelp. Jeg får vite at det er en av de voksne som har fått noe i vrangstrupen, og det er problemer med å få det opp. Ekstra krefter ropes inn, her hjelper det ikke utelukkende med ekspertise, her må det muskler til. Ambulanse er på vei.

Det hele foregår rolig og uten synlig panikk. Og det går bra til slutt. Men det var på hengende håret. Det var en stund slettes ikke selvsagt hvilken vei det skulle bære. Det kunne like gjerne gått galt.

Festen i sommerkvelden fortsetter, men de fleste har fått seg en støkk. En tankevekker. Flere har fått øvet seg på Heimlich grep, vi andre får etterhvert innføring i dette som alle bør kunne, men sjelden husker. Så fort kan ting altså snu, svisj svusj og plutselig. Ikke av en bil i feil kjørebane, ikke av brann, ikke av et hjerteinfarkt, men av noe så enkelt som en kjøttbit på avveie.

Vi kan ikke gå rundt å tenke på at nå, NÅ kan det skje noe grusomt.. vi kan ikke det. Men vi kan kanskje tenke en og annen gang på hvor ufattelig skjørt livet er. Hvor lite som skal til noen ganger før det vipper. Hvor fort ting kan skje.

Og så skal man sitte å spise. Det kan man iallefall gjøre.. sitte.. Ikke løpe rundt med mat i munnen, hverken barn eller voksne. Det er nemlig ikke alle selskaper som har leger og intensivsykepleiere blandt gjestene.

(Bilde fra Flickr)