SMURFEINVASJON!

Så var de her igjen, både høyt og lavt, de små smurfene. Superglade fra tidenes tivolitur i København med karusellkjøring fra åpningstid til stengetid. Man får håpe de har snurret seg lykkelig svimle for lange tider fremover.

Vel var det hyggelig å komme til mammaen sin. Klart det. Selv om Lillesmurfen tørket bort hvert eneste kyss han ble tildelt.. Men bare enkelt var det ikke. Plutselig ble Storesmurfen så rar i ansiktet, og da jeg spurte hva det var brast han ut i gråt. "Jeg savner pappa! Uhuuuuu!"

Jahaja.. den kom litt brått på, jeg innrømmer det. De skulle jo nå være elleville av glede over å være hos meg igjen.. og så plutselig har vi en Hulkesmurf i armene? Hva sier man så? Kan Supermamma være så vennlig å matrialisere seg? Heldigvis er hun like i nærheten, og hun forstår at små gutter kan savne pappaen sin. For har de ikke verdens beste pappa kanskje? Tenk de har nemlig det. (Selv om han må ha fått noe bortimot et illebefinnende inne på en applebutikk i danskenes hovedstad, og affekthandlet ting til dem som denne mammaen aldri hadde gjort.. men ok. Hun er applefan selv...så greitt..)

Tårene renner. Dette var da voldsomt. Kom vi går og finner pysjen. Sitte på fanget ja, kom til mamma.. den lille Store har jo blitt en lang laban, så vi må være et syn der vi trøstesitter krumbøyde i køyesengens underetasje. Lillesmurfen kommer farende, her er det visst enda muligheter for usynlige monstre får vi opplyst.. og det innbærer noe i nærheten av livsfare å oppholde seg i et rom alene. Men hva skjer her da, vil han vite. Noen savner pappa så fælt.. uhuuuuu hulkes det fra fanget mitt.. Lillesmurfen blir også rar i ansiktet, han er en lett påvirkelig ung mann. Ååå, nå begynner jeg også snart å grine, piper han med begynnende krølleleppe. Gi meg styrke tenker mammaen, og blir straks bønnhørt. (Lillesmurfen bruker nemlig en smule tid når han først har kjørt seg inn på hulkesporet.)

Pysjer blir funnet frem, omelett blir stekt og fortært.. og så uhuuuuuuuuuuu.. igjen.. det er sikkert fordi vi har vært så lenge hos pappa nå at jeg savner han sånn.. sier Storesmurfen nærmest for å unnskylde tårene sine. Men er det noe denne mammaen ikke vil ha, så er det gutter som unnskylder at de gråter! Niks! Her skal alt ut når behovet er der. Plutselig er Supermammaen der igjen og jeg hører henne si at igrunnen er du ganske heldig som har det sånn som dette. Åå? Jo, for det betyr jo bare at du er veldig glad i pappaen din. Tenk om det hadde vært sånn at du var glad for å være kvitt han, endelig borte fra den tosken der? Det hadde jo ikke vært noe hyggelig vel? Det nikkes helt enig.

Det ender godt. De sover nå og er søtere en søtt.

Her sitter Smurfemammaen og kjenner glorien vokser over hodet. Haha! Supermamma og jeg er jammen gode venner i kveld. Vi er avslappet og forståelsesfulle inn til beinet. Generøse og kule hinsides enhver sjalu mammas forstand. For er det ikke fantastisk at man har barn som er så glade i pappaen sin at de savner han hulkehøyt? Ja, nå vipper vi nesten over i det gladkristne her, det kjenner jeg, men ha tålmodighet med oss. I kveld vet vi bedre.

I morgen skal vi ned i Smurfepappas jordbæråker og slafse i oss hvert eneste bær. Det er avtalt og bestemt. Da skal jeg jammensanten meg huske på å spørre han om Smurfene noen gang har hulket på samme måte etter meg. Vært bortimot utrøstelige. Etter mammaen sin. Meg. Bare en eneste liten gang?