HÅPET ER LYSEGRØNT

MONSTERMAMMAS GRØNNE TÆR
Jeg hadde stor stor mage. Inni meg var det et lite menneske. Ble jeg fortalt. Det var så merkelig at det nesten ikke var til å fatte. Jeg så jo at magen var der og hodet mitt visste at det var et bittelite menneske som vokste seg frem, jeg hadde jo tross alt sett det på ultralydundersøkelsen... men..

Men å fatte det? Jeg vet ikke om jeg gjorde det. Det var bare så altfor merkelig at slikt noe kunne skje. At kroppen min forandret seg på denne rare måten og det på grunn av et levende vesen som hadde tatt bolig i kroppen min, helt uten forhåndsavtale.

Jeg hadde sett filmen Alien for lenge siden. Akkurat, slik var det, en liten alien var kommet inni kroppen min, men fra hvor? Jeg var som et levende mammaromskip med en liten blindpassasjer som ikke ville avsløre seg før om mange måneder. Og det måtte jeg bare finne meg i, at noe hadde tatt kontrollen over meg. Noe buktet og beveget seg der inne. Noen sov inni meg. Noen gjorde gud vet hva der inne i meg. For en tanke! Rett og slett ren og skjær science fiction!

Jeg ville helst ikke tenke på den filmen, men gjorde likevel ofte. Det mikrolille levende ble etterhvert kalt for Lille Monster. Søte Lille Monster. Samtidig som det var en alien. Jeg mener.. noe/noen som lever sitt eget liv inni min kropp? Som samtidig er avhengig av meg? Det må jo bli skummelt når man tenker på det! Nesten litt parasittaktig.. Jeg ville ikke tenke på det.. uff.. måtte konsentrere meg om fine tanker.

Jeg håpet at alt skulle gå bra. Selvsagt. Jeg måtte slutte å tenke på den filmen.... Slutte å tenke på alt som kunne skje. Fødselen nærmet seg, og jeg håpet og håpet. Det var sensommer og jeg malte tærne mine grønne, ikke direkte lysegrønne, men håpets farge like fullt. De var helt klart en monstermamma verdig.

Jeg kikket ned på tærne når jeg tvilte, husk at håpet er lysegrønt, husk husk.. det er helt sikkert et hyggelig lite monster i magen min. Friskt, vakkert og nydelig... Ganske sikkert. Og alt skulle selvfølgelig gå bra. Det ville nok komme ut i passelig rakettfart når tiden var inne. Hyggelige jordmødre ventet på oss. Løytnant Ripley kunne bare holde seg oppe i alienromskipet og hamle opp med de slemme monstrene i verdensrommet. Jeg skulle nok klare meg uten hennes hjelp her nede på jorden. For dette var jo et godsinnet eksemplar..?

To sensomre senere malte jeg tærne mine grønne igjen. Denne gangen lå det et lite Ekstra Monster i magen. Like rart denne gangen. Like ufattelig. Like skummelt. Like alien.

Jeg husker grønne tær som blinket mot meg gjennom vannet i badekaret jeg satt i da de små monstrene ville ut i verden. Mitt livs konsentrasjon. Jeg satt på huk i et badekar med hele meg og et stort håp samlet rundt ti grønne tær.

Alt gikk bra. Jeg tok det aldri som en selvfølge at det skulle det, men det gikk så bra det er mulig for en gravid monstermamma med grønne tær å håpe på. Kroppen min hadde med litt starthjelp fra Smurfepappaen skapt de vakreste nydeligste levende vesner jeg hadde kunnet ønsketenke meg. Hele to ganger!

Senere har jeg malt tærne mine grønne igjen. Ikke fordi det er flere små monstre på gang, men fordi det er sommer og fordi det er lov å håpe. På hva som helst. Man skal ikke se bort fra at det man håper på kan komme ens vei.

Håpet er lysegrønne tær.