Det er det eg gjør. Leker forfatter. Men kanskje er det fleire enn meg som har det sånn? At jaggu meg er eg heldig som får lov til dette, men no går det litt for vidt her. No må det snart komme en voksen og overta... fanken heller.
Smurfene er på høstferie hos sin far, og eg sitter her med angorastillongs i sofaen, og leker forfatter. Lite rødvin gitt, eg kjører meir stilen med gulrot og mørk sjokolade. Leiligheten ser bomba ut, rett og slett bomba. Forferdelig. Eg er i øyeblikket ikkje heilt på høyden av meg sjøl. Men eg holder på. Og ein vakker dag vil eg atter være i besittelse av full kontroll, lave skuldre og et smil som ikkje bryr seg om at det fins ører i veien.
Hobbybokforfatter med deadline! Derfor litt stille på bloggen om dagen. Tilstanden veksklar mellom genial og skal vi sjå... heilt på tur? Tyttebærtur omtrent. Eg har no tatt ein overdose med omega3, det skal visst være så bra for nervesystemet seie mor mi. Og då er det vel sånn. Eg tok og en saftig dose nattlysolje som visstnok skal være bra mot PMS. Det har ikkje ho sagt. Det har eg lest. Eg treng nemlig ikkje PMS-tull på toppen av deadlinenerver. Måtte gud forby slikt.
Så no veit dokker ka eg drive på med om dagen. Kanksje får dokker ein bitteliten smakebit snart. Eller ikkje. Kanskje få vite navnet på boka og sånn. Eller ikkje. Men foreløpig har eg bare lyst å holde alt heilt for meg sjøl. Skummelt! Men gøy og. Ein vakker dag er eg ferdig. Rart det og.
No skal eg gå å ta meg ein neve med b-vitaminer, bra mot nerver det og visst. Det har eg både frå mor mi og lesing.
Jeg skal hilse og si det var stor suksess å ta med seg Smurfene på Cats. De satt som tente lys under hele forestillingen, igrunnen langt utover min moderlige forhåpning og fatteevne. Gutter i sin beste StarWarsalder digger altså dansende katter. At de i tillegg til stjerner i blikket kom hjem med rosiner i pølsa i form av autografblokker fulle av katteautografer, gjorde jo kvelden intet mindre enn fullkommen. De har enda ikke landet helt.
Nå vil de mer. Mye og enda mer. De maser. De vil se den en to tre fire og hundretusen ganger til. Mor sier at det får holde for denne gangen. Hun vil jo ikke risikere å komme i avisen om noen år som den gale mora som har sett Cats hundretusen ganger sammen med sine to sønner som av en eller annen grunn har begynt å gro værhår i hytt og pine, samt mjaue i stemmeskiftet. Hun vil heller ikke at smurfene stiller opp i Kvitt eller Dobbelt om noen år med kattemusical som spesialområde, og kan svare på spørsmål om hvem av kattene som hadde mest strutsefjær på halen, og hvor vanlig er det egentlig for hankatter å bruke susp?
Vi har sett på youtube også, klipp fra engelske forestillinger riktignok. Men de synes ikke at det holder helt mål, Smurfene. De vil ha den norske versjonen, med de norske kattene. Idag ved leggetid kom tema på banen igjen fra Storesmurfen:
- Mamma, vi VIL se Cats flere ganger. Vi vil vil vi vil!
- Jeg synes nok at det får holde for denne gangen jeg...
- Det synes ikke jeg! Kan vi ikke gå, og så kan vi filme alt sammen, så kan vi se det på tv når vi vil og legge det ut på youtube siden de bare synger engelsk der?
- Du, det er strengt forbudt å fotografere og filme på sånne forestilinger.
- Hvorfor det?
- Fordi at de som lager alt sammen vil ha kontroll og bestemme hvem som skal filme. Og hvor det skal brukes.
- Men hva med snikfilming da?
- Det er enda mer strengt forbudt!
- Men vi kan jo bare putte et skjult kamera inni jakken også går vi sånn: ( Han går plystrende bortover gulvet med øynene flakkende fra side til side.) Så setter vi oss ned på setet vårt og filmer alt sammen uten at noen ser det.
- Om du går rundt på den måten der, vil alle bli veldig mistenksomme og fort finne ut at du har skumle planer om snikfilming. Da blir de nok ikke så veldig blide på deg..
- Jammen please mamma, please. De kommer ikke til å merke det.. og da kan vi se på det så ofte som vi vil. Vi trenger jo ikke få autografer hver gang... Vær så snill?
Smurfekompaniet anbefaler som dere skjønner musicalen Cats på det aller varmeste til alle i hele verdensrommet, store som små, hundretusen ganger. Minst. De gir dere herved en smakebit på to av favorittkattene, de frekke og skurkete Mungojerrie og Rumpleteazer. Smurfene understreker at den norske versjonen er mye mye mye kulere og morsommere. Deres mor må selvsagt si seg helt enig. Hun er derimot litt mer usikker på om det er Smurfekompaniet som skal stå for den norske youtubeversjon... hmm.. vi har jo faktisk et ganske lite kamera når jeg tenker meg om..... Mungojerrie og Rumpleteazer hadde nok fnist henrykt og vært helt enige med Storesmurfen i at slike frekkastakter er toppen av lykke.
Her kan du kjøpe billetter til forestillingen: thalia.no
Jeg er den heldige fotografen som fikk ta bildene til Cats som spilles på Char Noir i disse dager. Jobben var fantastisk morsom, hyggelige mennesker fra ende til annen. Bilder til teateroppsetninger blir alltid tatt sent i produksjonen, så nært man kan komme premieren, når mest mulig av sminke og kostymer er på plass. Og akkurat tid nok til at programmet kan trykkes og være klart i tide. Dette gjør at både teatret og jobben er fylt med adrenalin fra ende til annen, rett og slett et kick!
Premieren var WOW, med ståpels over nesten det hele. De synger og danser så imponerende! Jeg skulle ønske jeg selv kunne slenge bena på nakken, og ikke minst bli løftet til himmels og slengt bortimot veggimellom av en av de kjekke hannkattene... Og ikke minst at jeg kunne åpne munnen, gi full gass og at det hørtes bedårende ut for andre enn meg selv...
I dag skal jeg ha med meg smurfene for å se forestillingen. Og det blir jammen spennende, siden det i utgangspunktet ikke er barneteater. Men en haug med dansende og syngende katter kan da passe utmerket for småttiser også? Vi satser friskt på det.
Som en liten forberedelse hører vi på musikken på full guffe, og øver på kattenavnene. Og disse kattene har fantastiske navn, så det er morsomt. Noen navn sitter ganske godt, for eksempel svindlerkattene Mungojerrie og Rumpelteazer. Grizabella det samme. Perfekt uttale! Deuteronomy og Skimbleshanks litt verre. Rockekatten Rum Tum Tugger huskes noen ganger, men kan også huskes som Rolf Tiger. For eksempel.
Kommer mer bilder og sånn fra Cats.. nå stikker vi avgårde nemlig!
Bak meg på stien hjem fra skolen en dag hører jeg Lillesmurfen si:
- Har du hørt at det er blitt ganske populært å spise gress i det siste, mamma?
- Hva tenker du på? For mennesker eller?
- Ja ganske populært å spise gress for mennesker.
- Nei du, det har jeg ikke fått med meg.
- Da får jeg prøve da!
Jeg tror det ikke før jeg ser det. Men i det jeg snur meg rundt, legger gutten seg nå ned på bakken for å smake på gresset som en annen liten beitende ku. Han blir dog ikke gnafsende lenge før han spretter opp igjen, vilt spyttende.
- ÆSJ TVI TVÆSJ!! Det der var IKKE en populær smak synes jeg!!! Blæsj, spytt!
- Hihi.. det tror jeg på du. Det er ikke hvetegress du har hørt om da? Det skal visst være litt populært i shaker og sånn.
- Jo kanskje det var hvetegress. Kanskje det er bedre? Dette her var skikkelig dårlig!
Så har han smakt på det, funnet smaken upopulær, og kommer neppe til å smake igjen.
I dag kan jeg fortelle Lillesmurfen at SureSiv ble ikke statsminister, akkurat slik som han håpet. Han kom med et hjertesukk her forrige dagen:
Mamma, jeg håper ikke det blir SureSiv som blir statsminister.
Jeg håper det blir en av de andre
s-t-a-t-s-m-i-n-i-s-t-e-r-k-a-n-d-i-d-a-t-e-n-e!!
Du verden!? Hvor kom den fra? Ikke fra hans mor iallefall. Lover! Også et så langt ord da, helt feilfritt. Barnets bestefar prøvte å kvele latteren best han kunne, men han ristet så han holdt på å falle av stolen. Den lille politikeren skjønte ikke at det var noe morsomt i det hele tatt. Men det var det. For vi var jo helt enige med han. Og det var så treffende beskrevet. ( Vi kunne jo også lagt til: SukkeStønneHimlemedøyaSiv)
Idag skåler vi for rødfargen!
Og tenker ikke på at en vakker dag kommer nok SureSiv og stønner oss i nakken....
I helgen var vi i Bittelille-fetters dåp, Smurfene og jeg. I kirken skjer det mye rart man kan lure på, både de små og store. Alle gangene man må reise seg og så brått sette seg igjen, uten at man helt skjønner når og hvor og så plutselig en gang til. Men ikke nå. For eksempel. Man holder jo en viss blodsirkulasjonen i gang i det minste. Og hvorfor blir alle salmene sunget i bortimot falsett? Slik at om man har en utsyngende kvinne etter overgangsalderen på sin side, så er man garantert å ikke duppe av under salmene. Man må i tillegg jobbe litt med pokerfjeset sitt der på kirkebenken.
Smurfemammaen lurer også på hvorfor man skal stå der over hodene på så mange kjolebekledte uskyldige små barn, og høyt og tydelig forkynne at man forsaker djevelen og alt hans verk.. vel heier hun ikke på den grusomme fyren, men det får da være måte på i hvilke sammenhenger man skal uttrykke sitt avsky for djevelskapen in persona? Hun lurer på mye annet rart i kirken også hun.. hvorfor både gud og djevelen og alle deres menn er menn for ekempel? Hele disippelgjengen, og så Jesus da. Allernådigst født av en kvinne. Uten at en mann er involvert? For eksempel.
Storesmurfen lurer på helt andre viktige ting under dåpsgudstjenesten, og hvisker meg i øret:
1. Hvem er Jesus Kristus?
2. Når blir det kake?
Til første spørsmål blir jeg en smule bestyrtet, har ikke gutten fått med seg såpass? Alle barn får da da med seg hvem Jesus er? Det var da en pinlig liten brist i kristendomskunnskapen som åpenbarer seg her.. jeg svarer at det er han som er på bildet der fremme ved alteret, han i den blå kjolen med armene ut. Å, svarer gutten, men er ikke det Jesus da? Da skjønner jeg, han tror at Jesus Kristus er en slags fetter av hoved-Jesus.. Jeg beroliger han umiddlebart med at det er en og samme person. På samme måte som man kan hete Smurf Harald for eksempel, så kan man også hete Jesus Kristus. Skjønner? Og kake, ja det blir det etterpå. Mye kake, min venn, mye kake. Men da må du sitte stille littegranne til. Så blir det så mye kake du bare orker, faktisk!!
Når jeg blir litt større vil jeg begynne med verdenssport, sier Lillesmurfen på vei hjem fra skolen. Han hadde fått med seg at storebror ikke ville begynne på "allsport"-trening kvelden i forveien. Han vil heller trene Taekwondo med noen jenter fra klassen. En dag med trening fikk jaggu holde, mente han. Han gadd ikke trene tusen ganger i en uke. Lillesmurfen derimot, vil veldig gjerne trene med gutta i storebrors klasse. Gjerne tusen ganger, det er bare det at han er for liten. Og sånt blir man knust over når man tross alt snart er seks år.
Idag var allsport blitt til verdenssport i hans hodet. Jeg lovet han å sjekke om det fantes slik trening for førsteklassinger, det var slettes ikke sikkert at han måtte vente til han ble større.
Som sagt så gjort. Mor sjekket, og resultatet var oppløftende for en treningsivrig liten gutt.
- Du det finnes allsportstrening for barn i din alder også, så det kan du godt få begynne med om du vil.
- Jippi!! Det vil jeg, det vil jeg, jubler han og danser vilt rundt på gulvet. Men hva er allsport, mamma?
- Det betyr at du får prøve mange forskjellige sporter, en liten smakebit av mange.
- Hurra! Blir det spydkast?
- Nei, ikke akkurat det.
- Pil og bue?
- Nei, det blir nok ikke det heller..
- Hva med stavhopp da?
- ... uhuuumm.. fnise...prøve å kvele latter..mmmm..
- Hva er det mamma?
- Ingenting, vennen. Jeg tror du er litt for liten for stavhopp også dessverre.
- Det blir nok kjempegøy uansett!
Det tror jeg også. For mitt indre øye ser jeg Lillesmurfen lykkelig stavhoppende uavbrutt. Fine lille stavhoppern min, som skal begynne med verdenssport.
Jeg skulle ønske at jeg hadde en detaljdetektor, sier Storesmurfen drømmende ut i luften. Tenk på alt det fine jeg kunne funnet da.
Ja.. svarer jeg like drømmende, det hadde jammen meg vært fint å hatt en slik en. En som kunne funnet alle de forsvunnede detaljene igjen... Kanskje vi hadde funnet igjen alle sokkene som har blitt borte? Kulepenner og blyanter.. knapper.. alle tingene vi har gjemt på kjempelure steder..
Mamma da, en detaljdetektor finner METALL, ikke sokker!!
Åjassåja? Jeg ønsker meg nå en slik en for det jeg.
Jeg hadde ikke hjerte til å rette på den veldig sjarmerende lille ordfeilen. Som han har rukket å lære videre til sin bror... Jeg synes ordet var så fint.. detaljdetektor.
Det skulle ha fantes en frivillighetssentral man kunne ringe til når det røynet på husholdsmessig. Et sted, fyllt opp med barmhjertige sjeler som bare drømte om å komme noen til unnsetning i kampen mot kanininvasjoner og annen styggedom. De som drømte om å være noens hvite tornado. De skulle få kommet til meg og fått oppfyllt sine drømmer. Lett.
De gangene man føler seg som alt annet enn hjemmets gudinne, men mer som en slabbedask av guds nåde, kunne man ringt og sagt:
- Hei, det er meg igjen her du, jeg trenger hjelp! Ja HJELP! Denne uken. Det kom brått på så veldig mye jobb med veldig sent kveldsarbeid. Hybelkaniner og andre udyr har fått leve sitt liv i fred og har formert seg noe styggelig. Og i morgen kommer Smurfene. Så på dagtid i morgen hadde passet supert ja. Send en hvit tornado, send en grønn en.. samme rakkern hvilken farge den har, bare den virker og har en viss kapasitet og styrke. Som kan fare over det hele, med tung hånd. Samt lage noen sunne enkle retter til de søte små. Og meg selvsagt. Henting av de samme søte hadde også vært utmerket. Vedkommende må gjerne synge, tralle og nynne uhemmet! Det gjør ingenting om vedkommende har varme hender og kan drive med litt nakkehåndspålegging og puste-med-magen-øvelser i samme slengen. Jeg har en superfin melongul støvsuger samt mopper av ypperste klasse. De ser av en eller annen grunn helt nye ut. Joda de virker, de gjør det. Helt utmerket faktisk. Jeg ønsker vedkommende velkommen med salutt, Smurfer og en hav av hoppende kaniner!
Hadde ikke det vært en strålende ide? Det synes jeg akkurat idag. Smurfene har så vidt jeg vet ikke allergi mot husstøv. Og herding av imunforsvaret er bra har jeg hørt?
eg kan vise deg bortenfor sol og bakenfor måne, nett no med det same og akkurat her?
(Eg er sky high idag, trur jaggu meg det må være fullmånen som tøyser med meg. Eg er uovervinnelig! Kunne nedlagt ein slagbjørn på null komma svisj. Heilt sant. Hadde det så utrulig kjekt på jobb idag, hvirvelvindjobb på teaterfotografering. No sit eg her med fulle minnekort og prestasjonsangst. Og treng ikkje dra nokken plass, for eg er speeda på jobb og fullmåne og heilt sikkert ein stor dose meg sjøl! Gud bedre og haha! Kryss fingre for meg og minnekorta mine!)
Eg må bli flinkare til å sjå kva som ligg der rett framom nasen min. Du og for den saks skuld, sjå kva som ligg der rett framom di nase. Sjå kva vi nesten snublar over kvar einaste dag. Dei ligg der, alle dei haugevis med eventyra som enda ikkje er fortalt. Dei som berre eg og du kan fortelle. Alle dei bilda berre eg og du kan ta. Dei ventar.
Kven er han som rusler nedover fortauet med den lave høstsola midt i fleisen? Kor skal han hen, og kor har han vært? Han som slentrar der midt i ein Tom Waits sang.
Now it's closing time, the music's fading out
Last call for drinks, I'll have another stout
Well I turn around to look at you, you're nowhere to be found
I search the place for your lost face
Guess I'll have another 'round
And I think that I just fell in love with you
Tida står stille i brøkdelen av et sekund. Eg fanga han, no er han min for alltid!
Eg høyrer rykter om at det dreg seg opp mot fullmåne. Kanskje er det slik at ein vert ekstra full av eventyr som vil forteljes då? Eg veit ikkje. Nokken gonger kjennes det nesten slik. Dei ligg der rett framom nasen.
Idag skulle eg fotografere alle de som skal spele kattar i forestillingen CATS på Chat Noir. Alle måtte skrive navnet sitt på et ark, så skulle eg ta et bilde av dei mens de holdt arket foran seg. Slik skal eg kunne klare å finne ut kven som er kven, og alle får rett navn i katalogen.
Sistemann inn var Toralv Maurstad. Sjå her har du et ark, fint om du kan skrive navnet ditt på det slik at eg klarer å sette rett navn på bildet ditt etterpå.....seie eg til han, kjekk og kvikk.. ehhh...eller kanskje ikkje.. eg trur faktisk eg skal klare å huske navnet ditt uten det arket.
Det finnes kanskje mennsker i Norge som ikkje veit kven han er? Eller? Vel er eg til tider dårlig på navn. Men ikkje så dårlig.
Eg er så heldig som har ein så kjempekjekk jobb. Tenk at eg har så kjekk jobb! Ikkje nok med det: Eg jobber også med nokken så utrulig kjekke folk om dagen. Dei på forlaget for ekempel, er så kjekke at eg kunne tenkt meg å jobbe heile livet med dei! Etterkvart har de sett meg i mine underligste fasonger. De har sett meg med verdens høgaste kneløft, breiaste smil og gjallande latter. De har sett meg på halvhøge fryktelig ustøe hæler etter at eg har vært på tilstelningar meg fri bar. SkilsmisseMay var ikkje så høg i løftet, meir snikande ullteppe. Trur rett og slett de har sett det meste. Og så heier de sånn på meg! Alle mennesker burde ein eller annan gang få sjansen til å være så heldig som eg er, å jobbe med så fine folk.
Er det fleire som jobber med kjekke folk?
PS: Eg presiserer at eg er freelancer/sjøvstendig næringsdrivande og derfor jobber mykje aleine. Derfor er det ekstra stas, bonus og julaften når de eg jobber med er greie. Litt 17.mai og faktisk.
Fotograf og forfatter. Vestlending med daglig tilhold i Oslo. Mor til to fine fyrer. Har gitt ut bøkene Myk Start, Sikksakk og God Jul. Sistnevnte i samarbeid med Heidi Bjørnsdotter Thorvik. Vil du bruke noe fra bloggen, spør først så blir vi enige.
