Det er liten tvil om at Katladragen i Brøderene Løvehjerte troner høyt oppe på Skumlelisten her i huset. I kveld aller øverst.
Etter at Smurfene hadde sett deler av filmen i påsken, var vi enige om at vi skulle tørre å lese boken en gang til. Fordi det, ifølge Lillesmurfen, er skumlere å SE enn å HØRE... Akkurat nå tror jeg han har skiftet mening gitt.
I kveld var vi kommet til kapittel fem. Mor har klart å lese seg gjennom sidene da storebror redder sine lille lungesvake bror (med skjeve rare ben), med å hoppe ut gjennom flammehavet fra andre etasjen med den lille i armene og dør selv, uten å gråte en eneste tåre. Jeg altså. Kavring har også ankommet Nangijala, og begge smurfene har vært spente på fortsettelsen.
Nå i kveld var det to ting som vippet Lillesmurfen helt av pinnen avslutningsvis i kapittel fem. For det første blir K-ordet nevnt for første gang. Det frembrakte store, redde øyne og føtter som lynraskt ble trukket opp under seg i sofaen. For det andre var det en forræder som tuslet rundt inne i huset etter at guttene har lagt seg på jakt etter hemmelige beskjeder. Dette ble veldig vanskelig, for skulle ikke Lillesmurfen også legge seg snart, og det var da slett ikke utenkelig at det plutselig kunne komme en forræder inn på hans rom også? Eller? Tanken var grusom. En mors forsikringer om at det ikke fantes forrædere så langt øye kunne se, falt selvfølgelig på stengrunn.
Det tok ikke lange tiden i seng, selv etter ekstra godnattsanger og lyst rom, før han kom tassende inn i stuen med hengeleppe. "Mamma, jeg tror ikke vi skal lese den boken noe mer, den er altfor skummel for meg. Jeg tror vi venter til jeg er syv år, da er jeg nok ikke så redd lengre."
"Ugla" ble redningen. Ugla er en av prosjektene som skal bli med i SYBOKEN, og Lillesmurfen fikk låne henne med seg til sengs. Og etter det ble han stille. Jeg tror jeg herved kan kalle Ugla for en suksess! Den roer ned redde barn.
Så et lite råd til dere foreldre som verker etter å lese alle de fine bøkene i hyllene for de små poder. Ikke les til dem for tidlig, det kan bli store Katlatraumer av slikt! Jeg tror forresten de må ha fylt atten før jeg leser "Tordivelen flyr i skumringen" for dem. Jeg vet forresten ikke om jeg tørr selv. Den var jo så skummel! ÅÅ ikke tenke på Tordivelen.. holde bena sine på gulvet nå... Jeg tror jeg stikker inn og henter Ugla!
8 kommentarer:
Å, jeg tror jeg også trenger slik en ugle, for her er mangt og meget som er skummelt ..
Virker slike ugler også til å roe ned redde, "flinke" piker??
Klem
Jeg vet ikke, Ugla er ganske ny her i familien. :-) Men det er forsøket verdt. Den virket beroligende på meg også, har jeg kjent. En vennlig utstråling har den, myk og god er den også, veldig enkel i formen sin. Kanskje man skulle lagt noe litt tungt inni den til de store pikene, så kunne man lagt den på brystet og pustet med magen? Ikke utenkelig at den hadde virket.
Eg huskar eg las Tordivelen flyg i skyminga (ja, den kom på nynorsk og...) til søskenbarna mine på åtte og tolv. Kjærasten min kom inn døra litt brått, og eg måtte bruke ein halvtime på å roe ned ein hikstande åtteåring. Då hadde eg trengt ei ugle.
Men tolvåringen elska boka, og har framleis som eit av sine kjæraste minne at vi reiste til Oslo saman til min hybel, gjekk på kino, lagde semulegrynsgraut og las Tordivelen.
Tordivelen er en klassiker, men jeg syntes hørespillet var skumlest av alt. åh, lykkelige minner om hytte, kurer-radio og skumle turer til utedoen!
Jeg kan ikke huske at jeg har lest om tordivelen. *skrive på lista til neste bibliotekrunde*. Her i huset har vi en lykkesten som Vampyrene får låne på skift etter som når skumlinger rykker nærmere. Den er god og rund i hånda, og fungerer fint. Selv syntes jeg at en myk, liten ugle hørtes mye hyggeligere ut. Me want! =o)
Alr godt: Da er nok Smurfene i yngste laget ja. Best å vente.
Fru Storlien: Jeg har faktisk aldri lest boka, det er hørespillet jeg husker. Jeg husket ikke helt historien så mange år etter, før jeg snakket med en venn om det. Da kom det tilbake. Merkelige greier. Det jeg husket best var stemningen, den var elektrisk.
Neglecta: Kanskje jeg skal begynne å produsere trøsteugler for store piker? Så kan du og Embla få hver sin? Den er ikke noen sjokkerende nyskapende ugle. Den er offwhite..og mørkredd. Ugla venter nå på at den skal få en venn. Vennen har nå vokst seg frem her, og er nå skisset ned på papiret. Det er ventet at den dukker opp en av dagene.
Ugler for store piker hørtes ut som en meget god idè! Kan ikke ugler komme i alle slags fargesprakende versjoner så lenge det er tøy? Så koselig at det er en venn på tegnebrettet. Uuhuuu!
Min lille albinougel hadde nok blitt livredd om den skulle møtt en fargesprakende utgave av seg selv.. Og vennen.. tegnebrett og tegnebrett fru Blom.. er mer baksiden av en sammenkrøllet regning..hehe.. proffe uglemammadamen.
Legg inn en kommentar