KJÆRE THALE

Gratulerer, med dagen lille venn!

Det er dagen din idag, derfor tenner tante et lys for deg og sender deg et bursdagskort. Jeg glemmer aldri fødselsdagen din for seks år siden. Solen skinte og opp gjennom den smeltende snøen stakk haugevis av smilende snøklokker hodene sine: Jippi sa de, det er vår, det er sol! Vi er sterke og klare, nå går det mot liv og lysere tider for fullt! Vi så de små vårtegnene, alle vi i familien din, det var bare det at vi klarte ikke å smile tilbake og være glade denne dagen. Du skulle nemlig ikke bli her hos oss, vi skulle bare såvidt få se deg og si hadet før du måtte videre. Jeg fikk tatt bilder av deg, og det er jeg veldig glad for at jeg fikk lov til. Aldri har tante hatt så vondt i hjertet sitt noengang når hun har fotografert, men i ettertid er hun  så glad så glad for at hun fikk lov til å ta nettopp disse bildene.

Jeg lurer på hvordan du hadde sett ut om jeg skulle fotografert deg idag? Ransel på ryggen, musefletter og et par tenner i manko? Kanskje litt snørrete også, det er jo tross alt den tiden nå. Mammaen din hadde nok sagt at vi måtte tørke vekk snørret og rette litt på flettene, men du og jeg skulle være helt enig om at det var slettes ikke nødvendig. Du var kjempefin akkurat som du var, og da hadde vi nok fått viljen vår. Kanskje hadde du hatt litt maur i buksa også, du kom jo tross alt rett fra skole og hvorfor i all verden skulle du du bli fotografert nå? Måtte jeg ha vært streng med deg mon tro, og sagt: Thale, nå må du stå stille, ellers får jeg jo ikke tatt bursdagsbilde av deg! Husk du er stor jente nå, seks år og alt, du mååå da klare å stå stille i 2 sekunder, så jeg får tatt et eneste bilde! Ett eneste? Ok, stille i 1/60 dels sekund da?? 

Det er ganske rart, du er jo ikke her, men likevel så er du overraskende tilstede mange ganger. Når søstrene dine sitter eller står ved siden av hverandre for eksempel, da er plassen din veldig synlig. Du hadde passet tripp trapp tresko perfekt inn mellom de to lysluggene. For en frøkenbande dere hadde vært!  Fettrene i Smurfekompaniet måtte ha gått i forsvar med alt de eier og har av Star Wars legolaservåpen for å beskytte seg mot jentelus. De er litt allergisk mot det for tiden skjønner du. En morsom tanke, ikke sant?

Noen sier du er en engel  nå. Vanligvis vet ikke tante helt om hun tror på engler, men jeg tror jo på deg. Derfor koser jeg meg med tanken på at du er en liten engel. Søstrene dine blir ofte kalt villmus der de hopper og spretter rundt og er alt annet tamme. Derfor tenker jeg at du er en liten villmusengel, en liten småfrekk variant, med nesa i sky og håret langtfra nygredd. Du flagrer rundt med oppstoppernesen og krølleflokehåret og lager liv og leven i engleverdenen. (Det tror jeg faktisk de salige englene har veldig godt av, og det må du aldri stoppe med. Lover du?) 

Snøen laver ned her i dag, det er ikke spor av bar mark og snøklokker. Men jeg vet jo at de ligger under der et sted, inne i løkene sin, klare til å sprette opp og fram så snart sola gir dem klarsignal og kiler dem forsiktig på tærne. Jeg gleder meg til de kommer, da tenker jeg på deg igjen. Det er lettere nå, å smile tilbake til snøklokkene.

Kjære Thale, selv om du ikke finnes her blandt oss, selv om det er trist at vi ikke kan se deg, klemme deg, synge og lese for deg, tøyse, tulle og trøste deg, så er jeg tross alt glad for at du stakk innom på en lynvisitt. Noen ganger er det de korteste møtene som setter dypest spor.

Så takk, lille venn, for at du gjorde nettopp det, stakk innom og satte spor. Takk for at du stadig minner meg på at livet er skjør balanse på stram line, og at man aldri aldri kan smile for mye til en snøklokke.

Stor klem fra tante May.

(Som vet at det er en røff overgang til posten under her. Tante kan bare si at sånn er livet. Det favner det hele)