tirsdag 17. februar 2009

HU HEIS HVOR DET GÅR!

I serien det er ikke måte på hva man gjør for at barna skal ha det bra, og holde dem unna tv og skumle dataspill, gikk jeg for et par uker siden til innkjøp av slalomski. Du synes ikke det var så storveies kanskje? Da vil jeg gjerne få opplyse om at jeg aldri i mitt liv har hatt slalomski på beina. Langrennski investerte jeg i for et år siden av samme grunn, da var det tyve år siden sist jeg hadde lekt meg i slapsesnøen på Vestlandet. Med innstillingen det jeg mangler i øvelse og stil tar jeg igjen i entusiasme og humør, kastet jeg meg ut idet, og prøver det jeg kan å leke uanfektet og avslappet. Svinge ned bakkene, svinge høyre, svinge venstre..tralala  Det synes nok ikke helt enda, at jeg er uanfektet, leken og lett. Men jeg har sterk tro på at det kommer.  

Det eneste stedet jeg har sjansen til å se en smule kul ut er i heisen, for der ser vi jo alle helt like ut. Jeg konsentrerer meg om å stå ved riktig merke, sette meg lett og ledig på plass, samle ski og staver og trekke ned bøylen foran på en måte som ser erfaren og dreven ut. Jeg tror det funker sånn noenlunde. Sammen med Smurfekompaniet har jeg lært å himle lett med øynene hver gang heisen stopper og vi blir sittende å dingle ca 200m over bakken. Jaja, nå er det noen som kløner igjen der nede, og her sitter vi og fryser rumpa av oss. Det kan da ikke være såå vanskelig å sette seg ned, det er jo som å sette seg i sofaen jo. Så har vi himlet litt igjen, og rister gjerne litt på hodet i tillegg. Jajajaa..

Etter innstendig overtaling fra familiens unge menn, der det hagler med kommentarer som : Det er utrolig kjedelig å ha deg med, mamma, om du hele tiden skal kjøre i den babybakken! Neste gang får du ikke bli med! Vær så snill å kjøre i den bratte bakken, bare en gang! Og jeg har svart: Det er helt uinteressant for meg å kjøre fort, jeg vil lære meg ordentlige carvingsvinger! Jeg trenger ikke en så bratt bakke på det nåværende stadiet i min slalomkarriere, og med strengt og sterkt blikk sagt med utestemme: Dere kommer ALDRI, jeg gjentar ALDRI til å se mamma i half pipen, er det forstått? Så ble jammen mor med i brattebakken alikevel. De hopper og spretter rundt, totalt overlegen sin  bambimamma som kreker seg ned på sitt helt egne vis. Endelig nede, heisen, nå har jeg atter full kontroll. Kom igjen unger, på plass nå, husk det er mamma som er sjef! En ny heis denne gangen, men klarer du en heis klarer du vel alle? Og denne ser da klin lik ut den jeg opplært og ekspert på?

Det blir litt rot i rekkene, og jeg, som tidligere bare har hatt ansvar for meg selv og mitt, får nå Lillesmurfen ved min side. Jeg skjønner plutselig at en heis ikke er en heis.. denne sofaen her kommer nemlig i raketttempo mot rumpene våre.. Smurfepappaen roper plutselig løft! Løft! Jeg antar det er Lillesmurfen han mener, og jeg gjør så godt jeg kan, men erfarer at det er langtfra nok. Lillesmurfen og hans mor får et dytt  i oppadgående retning av rakettheisen, akkurat nok til å bli kastet i en fin bue opp og frem...laaangt.. Vi lander slettes ikke på føttene, vi lander på nesa, og skiene et helt annet sted. Jeg lover: Man føler seg ikke høy og mørk når man ligger med nesa trøkt ned i en snøfonn, med et publikum på størrelse med en rockekonsert på Valle Hovin i ryggen. Thank God for hjelm og briller! Heisen blir nødstoppet med et skrik og en ung kjekkas står plutselig over oss og spør om det gikk bra? Ja det kjennes da sånn ut..nesten litt irriterende i grunnen. Og over hodene våre dingler Storesmurfen og pappaen i ensom majestet. 

Bedre lykke neste gang sier kjekkasen som hjelper oss på bena. Jotakk sier jeg, hehe, skikkelig uheldig der gitt.. jeg spøker og ler litt (u)anstrengt med Lillsmurfen foran vårt publikum, som selvfølgelig har hele sin oppmerksomhet rettet mot showet "Flygende mor med barn." Heisen blir startet igjen og det kommer en ny rakettsofa farende, jeg tar sats og røsker tak i min lille due, fy fasan som du har lagt på deg unge, kan ikke huske at du var så blytung? Hopp! skriker jeg, Hopp! Det hjelper ikke, fyren har sugekopper under skiene og bly i rumpa, jeg har igjen mer enn nok med meg og mitt. Jeg blir slynget opp i luften, men jeg er på, jeg er på for f.. ! Mor klarte det! Men hvor ble den ungen av da? Oi oi oi, der flyr han helt alene gitt, og her sitter duemor i ensom majestet høyt oppe i luften. Og der stoppet heisen med et skrik igjen ja..  Sånn kan det gå når man ikke følger med, men han lærer nok etterhvert. Sånne små lærer jo veldig fort.

Slik ankommer Smurfefamilien toppen, først en kjempeflau Storesmurf med pappa,  så en hysterisk fnisende mor, og tre sofaer bak ankommer en kul Lillesmurf sammen med en barmhjertig familie. Mor forlanger en tur til, hun må nesten det, ellers kommer dette til å sette seg som et traume i henne, og det vil hun ikke ha noe av. Lillesmurfen blir overlatt til pappaen og alle kommer seg i heisen uten problemer. På veien opp blir jeg enig om at fra nå av skal vi aldri mer himle med øynene når heisen stopper. Uhell kan tross alt skje selv den beste (mor). 


3 kommentarer:

Berit sa...

Ha ha. Kjenner meg godt igjen. Jeg trøster meg med at det ikke bare ar amatører som ligger og kaver.
Stolheiser er egentlig litt skummel.

sjeroks sa...

haha.. Håper du har bedre lykke neste gang. Å kjempe bra at du stuper ut i det, med friskt mot hvertfall:D

Kort og Søm sa...

Stolheiser er ikke bare, bare..
Må si jeg humret godt over historien din da.. :o)