TIL LÅNS

De to unge herrene er klar over at foreldre ikke eier barna sine. De har også full oversikt over hvem som eier hva i lekehaugen, ned til minste betydningsfulle legoflis. Noen ganger hender det at den ene gjerne skulle eid noe den andre har i sin besittelse, og da er den andre alltid helt uenig. Selvfølgelig.

Jeg hørte det blåste opp til storm i legohaugen, det krangles om en usynlig men ufattelig viktig del. Mor er i støtet og prøver seg  med en liten avledningsmanøver i stedet for kjefting.

Mamma: Å hei å hei å hei, eie meg her og eie meg der! Har dere tenkt over om det er noen som eier  dere da?  ( Puh, de biter på, ser oppmerksomt på meg.)

Store: Ja, det er  INGEN som eier oss!

Mamma: Riktig! Foreldre eier ikke barna sine, vi bare har dem til låns ikke sant?

Lille: Ja, for dere bare låner oss av naturen!! ( Veldig revet med av egen snusfornuft)

Store: Sæærlig...!!... ( Himler med øynene, det får da være måte på å være liten og teit.)

Så har de glemt hva de ville eie begge to, og leker rolig videre i skjønn forvissing om at de selv bare er til låns. ( Men fra hvem?) Mor fortsetter med sitt, strålende fornøyd med at hun klarte å avverge stormen rolig og pedagogisk. Smilende. Vi bare låner dem av naturen. Særlig.