torsdag 26. mars 2009

T-BANE SAMTALE OM KATT OG ØYNE


Mamma, Bergljot sier at det var 2 gutter som tok ut øynene på en katt, det stod i avisen. Ungdomsstoresøstra til en kamerat har fortalt han om noe han ikke er i stand til å fatte. og dette sitter han og tenker på, på vei til barnehagen. Uff, det høres forferdelig ut svarer jeg og skjønner at nå må jeg være skjerpet i svarene mine. Dette er blodig alvor.


Kan øynene se når de er et annet sted? fortsetter han. Eehh.. nei det kan de ikke. De må være på rett plass for at de skal virke. STAKKARS katt som ikke kan se lengre, mamma! Stakkars han!

Hva tror du skjedde med katten mamma? Hva svarer man så? Den grusomme sannhet? Jeg prøver med en liten omskriving: Den katten ble nok ødelagt.. men det kommer jeg ingen vei med. Hva mener du med ødelagt? Nå er det ingen vei utenom, jeg kan ikke sitte å fortelle at katter som får øynene revet ut av torturister, får dem på plass igjen og lever kattelivet lykkelig videre. .....Den døde nok desverre. Underleppa krøller seg spontant nedover, han kjemper mot gråten der han stuper inn i armkroken min. Jeg håper politiet tar dem og setter dem i fengsel, stotrer han frem. Jeg er helt enig. 

Han klarer  å kjempe tårene tilbake. Men tanken om katten uten øyne gir ikke slipp på han. Vel fremme i barnehagen er det noen som kødder med pinnen hans. Da brister det, da kommer tåreflommen, han gråter, hikster og hulker.. katten mamma katten... Tantene blir helt forskrekket over reaksjonen. Menmen.. han pleier da ikke reagere så voldsomt? Jeg hvisker om katten, og de skjønner. Til slutt har han roet seg slik at jeg kan gå fra han, men jeg går med en en guffen følelse i magen. Det er tøft å være liten og oppdage at det finnes mennesker som er så onde. 

Katten uten øyne og guttene har fulgt meg i hele dag. Noen ganger er det fryktelig ubehagelig å være utstyrt med livlig fantasi. Jeg vet at øyne ikke kan se når de er et annet sted, Lillesmurfen hadde et håp om at det gikk an. Og jeg var den som skulle ta fra han det håpet.

4 kommentarer:

Embla sa...

Å,aå trist!Jeg kjenner meg igjen i Lillesmurfen,når det gjelder dyr,glemmer jeg ikke de grusomme historiene om hva mennesket kan gjøre og griner over stakkars,umælende dyr.Men den illusjonen var det ikke du som knuste!Du forklarte hva han nok alt ante ...og trøstet.Også du og jeg syntes det er vondt å bære viten om verdens grusomhet,i så måte.Illusjonen om at verden bare er god,var det to hjerteløse gutter som knuste..

Mammadamen sa...

Hei,

takk for hyggelig kommentar:-D Så fine hverdagshistorier og episoder du forteller! Jeg kommer tilbake, og leser mer. Ønsker deg en super dag!

Emilio sa...

http://deciloquequierass.blogspot.com/

Good Bloog my friend!! Congratulations!!

good luck!! See you!

May sa...

Mammadamen: Du er hjertelig velkommen tilbake! Tusen takk!

Emilio: Thanks!