SMÅ MODELLER SØKES

JEG HAR NÅ FÅTT DE MODELLENE JEG TRENGER I DENNE OMGANG! TUSEN TAKK FOR SUPER RESPONS!
Jeg trenger et par søte små fotomodeller til en bok jeg holder på å fotografere for tiden. Gjerne noen som liker å bli tatt bilder av, og som trives ed det. Det er klær som skal fotograferes denne gangen. 

1. Gutt 1,5 år. dvs er han 2 år, bør han ikke være så alfor stor. 

2. Pike ca 4 år. 

Betaling er for oppdraget er 1 bilde eller 2 samt  en bok når den er ferdigtrykket.

Dagtid torsdag eller fredag er satt av til fotografering.

Har noen lyst å være med på dette, så send meg en mail med et lite bilde på mayb-la@frisurf.no

Noen som kan tenke seg dette?

May

SIKKSAKK OG JULEKULER

Søndag førstkommende på Operaen, 19. sept kl. 11, skal jeg være med på Oslo Bokfestival med Sikksakk. Morsomme Kristin Skogheim skal intervjue Arne & Carlos om fornying av julekuler, Annemor Sundsbø om ny vri på norske votter og meg om redesign. 

Klokken 14 skal jeg så sitte med symaskine i selveste Gyldendalhuset. Jeg kommer til å sy noen av modellene fra Sikksakk. Ta gjerne med symaskin du også om du har lyst å sy litt. Eller kom innom for en kopp kaffe og en sy-og-redesignprat! 

Ta turen til sentrum i helga, det skjer mye for både liten og stor!  

Sjekk progremmet HER! 

FREDAGSBLUES

Fredager er vår skiftedag. Da skifter smurfepappaen og jeg på å ha barna våre. Vi har dem en uke hver. Idag dro de til pappaen. Som heldigvis ikke bor så langt av sted. Bare et par små minutter borte i veien her. Hadet mamma, sa de da de dro så glade til skolen. Vi sees om en uke, sa de. Så lett som bare det. En uke svarte jeg, jeg håper da jeg ser snurten av dere før det? (For en uke kan være ganske lang. Og en uke kan være ganske kort. Alt ettersom.) Det gjør vi sikkert, mamma! Hadet bra så lenge da!

Ja. Jeg skal ha det bra så lenge. Det skal jeg. Selv om jeg er fylt til randen av fredagsblues. Fredagsblues for skilte mødre. 

NÅ SKAL DU HØRE, MAY BENTE

Jeg får utslett på halsen av selgere som later som de kjenner meg, av de som tror at de er personlige når de terper på navnet mitt i annenhver setning. God dagen, May Bente! (Bare det i seg selv er upersonlig, ingen som kjenner meg, kaller meg for May Bente. Ingen! Ikke siden mamma skulle presisere noe med fynd og klem da jeg var liten har Bente blitt brukt) Men nå altså en selger fra mobilselskapet mitt. Etterhvert klarer jeg ikke høre hva han sier til meg, jeg hører bare denne stadige gjentakelsen av dette navnet som egentlig ikke er mitt.

Nå ska du høre det, May Bente, at i dag har vi en kampanje. Æ ser her på telefonregninga di, May Bente.... at vi kan nok.. blabla bla.. May Bente.. May Bente..MAY BENTE

Til slutt blir det for mye. Jeg klarer ikke høre mer på han. Og jeg må bare si det til han. NÅ må du slutte å bruke navnet mitt på den måten der! Du kjenner meg ikke! Å snakke sånn er overfladisk, du prøver å være personlig på en utrolig upersonlig måte! Det blir bare helt feil. Slikt funker i USA, men nordmenn HATER det! Den måten å snakke på blir ledd av her i landet! Du må bare SLUTTE med det. Jeg hører jo ikke hva du sier til meg engang, jeg blir bare så opptatt av at du kverner på navnet mitt!

To sekunders taushet fra den tjatrende automatsnatrende selgeren. Eeeh.. åå.. det beklage æ veldig, May Bente. Øh.. der sa æ det visst igjen! Æ e visst heilt miljøskadd!

Jeg formelig føler rødmen hans gjennom telefonen. Den kjepphøye selgereren er littegranne lavere da han presenterer budskapet sitt for andre gang. Tilbudet hans er faktisk ikke så allerverst. Jeg sier til han: Greitt, jeg skal vurdere å slå til på tilbudet ditt om du lover at du slutter å snakke sånn til folk. Fyren lover det selvsagt sporenstreks. Han er da ikke dum. 

Jamen, det e greitt, May Bente.. ånei..beklage, men æ klare visst ikkje å la vær med å si det,  men da sie vi det sånn. Æ fikse de rabattan til dæ, du vil se dæm på neste regning. Og du: Æ gir dæ tre måneder gratis abonnementsavgift på grunn av feil navnbruk. E de greitt, May Bente? 

SKAL BARE........

Denne høsten her skjer det jaggu meg ett og hitt av saker som aldri har skjedd meg før. Aldri. Jeg liker det godt, det er ikke det. Men..

På forsommeren ble jeg lokket, igrunnen nesten tvunget når jeg tenker meg om, til å bli styremedlem i  guttekoret på skolen der smurfene går. En smule motvillig selvsagt, ble jeg med. Jeg skjønte litt for sent hva jeg hadde sagt ja til. For koret manglet dirigent fra høsten av. Og høsten, den kommer jo som regel ganske raskt etter sommeren. Og hvem andre enn styrer er det som skal ansette dirigenter? Har man erfaring fra tidligere dirigentansetteler mon tro? Slettes og overhodet ikke. Heller ikke har man et gigantisk nettverk der det vrimler av potesielle pinnesvingere.

Men undere kan skje! Og har skjedd. For plutselig befinner det jomfrunalske styret seg på vei for å møte en potensiell guttekordirigent. Hva vil dere med koret da, spør han. Hallo? Er det ikke du som skal svare på sånt da? Eeh.. at de skal synge.. så klart.  Hvilken musikalsk retning? Nei, kjærevene, her står du fritt, men vi synes kanskje ikke du skal satse utelukkende på gregoriansk kirkemusikk. En liten tostemt i ny og ne hadde vært fint.

Styremøter, handlingsplaner og korrekte innkallinger til årsmøter blir nå en del av min hverdag. Her skal det jaggu meg kalles inn! Så vet dere det: Styremedlemmet i meg har kommet til overflaten! Jeg kjenner det tydelig nå. Etter litt korcoaching av en barmhjertig barnekorildsjel skal nok dette gå strålende. Skal du se. Jammen sa jeg smør. Jeg skal bare ansette min første dirigent.

Ved nærmere ettertankeså har jeg da sunget i kor selv engang. Et helt år faktsik. "Fram då frendar!" sitter enda som støpt! Lalala.. 

VELDIG VIDUNDERLIG

Lillesmurfen og jeg er på verdens beste isbar. Vi bevilger oss to kuler hver i kjeks. To kuler hver og fire forskjellige smaker. Først smake på sine egen is, så smake på den andres. 

- Vidunderlig! sier smurfemammaen, en smule teatralsk, og veiver armen med isskjen over hodet. 

- Enig. Veldig vidunderlig, sier Lillesmurfen nøkternt med fortsatt full konsentrasjon om isen.

Så sier vi ikke noe på lenge. Vidunderlig det også.

ENDA LITT SOMMER?

Sommeren kom og gikk den. Jammensanten. Akkurat som den pleier. Over før man får sagt pip, kvekk eller hallo. Men visst var den fin. Akkurat som den pleier. Men likevel helt anderledes. 

Men nå, vel tilbake i Oslo. Alt er ikke som det pleier. Og fint er det. I år skal jeg nemlig kaste meg ut i noe nytt. Jeg skal  begynne på skole. Deltid. Og jeg gleder meg veldig veldig. Lære noe nytt. Utvide horisonten.  

Fotografen skal lære seg ett og hitt om Indesign, Illustrator, Dreamweaver. Undervisning på nettet. Samtidig som jeg selvsagt skal jobbe videre med fotografering og andre bilder. Jeg sier et høyt og rungende JIPPI! På tirsdag begynner det. Jeg er klar! Jeg kjenner på meg at dette blir en fin høst. Jeg bare kjenner det. Kom til meg, utfordringer, jeg skal ta dere på straak arm!

Noen flere som har spennende ting på gang i høst? 

foto: weheartit