HEVNEN ER SØT

De hadde svært lavt blodsukker begge smurfene. Det må de ha hatt, jeg hørte det på munnhuggene de serverte hverandre, der de satt i sofabenken på kjøkkenet og ventet på å bli foret for siste gang den dagen.

Benken er stor, stor nok i massevis for to mennesker. Alikevel velger de å sitte ubehagelig nær hverandre, og de er helt enige om det, at den andre sitter altfor nært. Begge nekter å flytte seg, de satt der nemlig først begge to. De gnager på hverandre, verbalt og fysisk. De vifter med tær og fingre oppi øynene på hverandre, og de fyrer hverandre opp med det verst tenkelige som kan skje den andre. Annenhver gang. Det gjelder å toppe den andre, enda mer slemme ting skal skje med deg, hvis ikke.... Temperaturen stiger. 

Til slutt eksploderer Lillesmurfen og kommer med det mest  grusomme så langt: 

"Jeg håper du blir satt i fengsel og sitter der så lenge at du DØR og etter at du er død så blir du til jord og DA SKAL JEG KOMME Å PLANTE PLANTENE MINE I DEG!!" 

Hehe.. svarer Storesmurfen med et fornøyd glis. "Når JEG har blitt til jord, så har DU også blitt til jord for lengst, og når du er jord da kan du ikke plante en eneste plante! hehe.. 

Jeg avbryter dem med kveldsmaten, og tenker i mitt stille sinn at når den tid kommer, er jeg gudsjelov og forhåpetligvis, kompostert og beplanet for lengst. 

(Jeg kan ikke for det, men inni hodet mitt kommer det bilder... Jeg ser for meg to sinte jordhauger som fremdeles driver på med å true hverandre på omgang. Kompostgrusomheter bortenfor enhver forstand, kranglende inn i evigheten.)