JAVISST ER DET TRAVELT!

Disse merkelige menneskene med barn, skriver frøken Makeløs. Hun har ikke barn selv, og synes at de som har det er veldig rare. Og det synes jeg er kjemperart, at hun synes! Kremt..

Hun lurer blandt annet på hva småbarnsmødre i permisjon driver med hele dagen. Jeg skal fortelle dere som lurer,  hva permisjonsdamer driver med. Det er ikke lite nemlig, og det er viktig. Får du barn, så går det seg til helt av seg selv. Urkvinna vaknar! Eller cafeløva?

Du vet jo alt det obligatoriske, dette med bæsjebleier og amming. Men du vet enda ikke hvor mye tid du skal bruke på dine nye venner. Du kommer nemlig til å bli medlem av minst en barselgruppe. Du vet, de gruppene som er sammensatt at kvinner hvis eneste felles multiplum er at de har født barn. Du blir bestevenner med folk du knapt ville drømme å utveksle et ord med før du ynglet.. og nå.. kan du nesten ikke få nok av dem. Mer tid skal bli brukt sammen med disse, enn du bruker på dine egne venner, de som har vært der hele livet. Men det er mulig det er helt greitt for de gamle vennene dine, å slippe deg litt nå. 

Du skal nemlig sitte i timesvis og debriefe fødsler, hvor som helst, for eksempel på cafe, gang på gang: .. og da plutselig kjente jeg det... jeg hadde rier i 4 dager..jo helt sant,  full åpning.. og jeg bare pressa som f... og sa til jordmora.. naturlig fødsel?.. noe helt forjæ... jeg husker ikke hvor mange sting..... Slik som dette skal du sitte å prate på cafe, høylydt, dere er så revet med av fødselsprat at dere ikke sanser at det sitter mennesker rundt dere. Slike som egentlig vil ha littegranne fred og ro. Men herlighet, hva er vel mere naturlig enn en fødsel? Latte og morkake er da en uovertruffen kombinasjon?

Amming i full offentlighet, for eksmepel, er  noe du var littegrann skeptisk til i begynnelsen av din mammakarriere. Men som ved et trylleslag, blir det helt naturlig for deg også. Noen av de nye vennenne vil også synes det er helt uproblematisk å "stimulere brystknuppen til utdrivingsrefleksen kjem i gang" .. i full offentlighet. Kanskje er du en smule skeptisk til dette også.. men så en dag tar du deg selv i å sitte med brystene til lufting med fritt innsyn, etter amming. Fordi det er lurt og sundt, og dessuten forebygger det sopp. Dette snakker dere også om, høyt selvsagt. Om hvor jævlig det er med sopp  akkurat der på knuppen.. i timesvis vil dere sitte der, på den lille cafeen...timesvis..

Etter at kaffen er drukket opp går dere over på vann, dere drikker litervis med vann for å holde melkeproduksjonen på topp. Så sitter dere der lenge lenge på cafeen med vannglass og serverer flere saftige fødselshisorier, dere beleirer hele det lille stedet og gjør det om til en slags barselcamp. Bytte bæsjebleier oppå bordet er vel greitt? Sjekk den grønnfargen her da! Er det noe jeg har spist? Lurer på når bæsjen får kolbefasong egentlig? Etter at "fast føde er introdusert under en paraply av morsmelk", sånn var det ja. Alltid noen som vet.. Oi, der var jeg tom for våtservietter gitt, noen som har en til låns? Alltid noen som har.

De vanlige gjestene rømmer, og dere insisterer på å ta minst 3 barnevogner inn i det knøttlille lokalet, for det er jo nesten ikke folk her nå..? Dere synes at piken bak disken er kjip og lite raus fordi hun ymter frempå om at det står en lapp på døren om at vogner skal parkeres utenfor. Pga plassen. Hun har helt sikkert ikke født selv, den merra, så lite tolerant som hun er, og dere truer henne med at om hun ikke blir litt mer seviceinnstilt så vil dere gå et helt annet sted neste gang. Dere ser ikke at hun igrunnen blir litt lettet over den trusselen. Kanskje de faste kundene hennes kommer tilbake, de som ikke har en vannkrevende melkeproduksjon å holde i gang? Og som faktisk handler litt hos henne. 

Så forlater dere åstedet. Ut på tur nå. Dere inntar fortauet med stor selvfølgelighet. Minst to barnevogner i bredden, luften er fri for alle. Dere er så opptatt av hverandres melkesprengte bryster og underliv som gror, at dere ikke ser at det er andre mennesker som også er ute og spaserer. Mennesker som lever helt vanlige liv, med vanlige kropper, og som nå utsettes for livsfare ved å møte en gjeng løvinnekvinner hardt rammet av ammetåke. Dere går på, det er de andre som må vike. Barnevogner har alltid forkjørsrett. Sånn er det bare. 

Men ups, nå gikk tiden veldig fort. Dere skal videre. Dere skal på babysvømming, sang ved livets begynnelse, babygym, mammagym med baby som naturlig vekt, babybæretreff, jogging med barnevogn i skauen, ja også var det samtaletimen..hvordan klare å bevare parforholdet som nyblitte foreldre...og du må  bare innom helsestajonen en tur for å sjekke at vanndrikkingen har gjort nytten sin, og at poden legger tilstrekkelig på seg. Og helst vel så det.

Slik går nu dagan. Barnet vokser og du er ferdiggrodd og atter fit for fight. Barnet nærmer seg året, svigermor har kommet på besøk, og du får et par timer for deg selv. Du benytter sjansen til å gå på cafe, helt alene. Du sitter og nyter kaffe, sjokolademuffins og en avis. Endelig lese avis og nyte freden og roen. Tenke tanken helt ut. Så plutselig: Tarammm! Døren går opp, inn velter melkesprengte bryster, hylende sultne spebarn, verkende underliv, stellebager... du vet hva som kommer. Men du må spise opp først, så du må bli sittende en stund til. Du klarer ikke nyte avisen.. du hører, ikke i det fjerne, men høyt og tydelig: Oi, sjekk den spruten her da, hva gjør du når det blir skikkelig blodige bleiesår.. Krem? Olje?.. Sover hele natten.. sover aldri.... 

Du kjenner at du blir kvalm av å høre, og du rødmer på deres vegne. Du innser at sjokolademuffins ikke smaker like godt når det kvekkes om morkaker på nabobordet. Kan de ikke bare holde kjeft, slik at det kan være mulig for andre å få lest en avis? De fortsetter å prate, og du fortsetter med å ikke klare å lese. Da skjønner du det: Du er i ferd med å bli deg selv igjen, du skifter fokus og ser at det finnes en verden der ute, utenfor babyboblen. Du ser at dette var deg en gang, men jeg var da ikke.. jeg var da ikke så gærn?..men nå holder det. Du setter et slags punktum, og tenker at nå er det på tide å ringe venninner du ikke har snakket med på måneder. Nå får det jaggu meg holde.

Du går rett hjem kaster de hvite, stygge klumpete joggeskoene dine. Går ut kjøper deg noen snasne boots, sender en sms til kjæresten din: Jeg går ut i kveld, skal på konsert og drikke øl! Du går ut med venninner og blir brisen og fin etter et lite glass. Du er lykkelig svimmel på hjemveien, føler at du atter en gang har kontakt med rampejenta i deg. Og at det er godt godt godt! Vel hjemme svinger du innom barnerommet, promillesynger fnisende Trollmorsangen så stille du kan, før du ramler inn på ditt eget soverom. Du står et øyeblikk og ser på mannen som sover i sengen, og tenker at han der er jo igrunnen ganske kjekk...hmm.. og er ikke jeg ganske rampete i kveld kanskje?

Man skulle igrunnen hatt lang ferie etter permisjonen, det er hardt som du skjønner. For de fleste er dette bare en periode i livet. For andre ikke. Men jeg vil si det er håp. For de alleraller fleste er det håp.