FRØKEN PHALENOPSIS OG JEG

Frøken Phalenopsis blomstrer! Hva har jeg gjort for å fortjene dette mon tro? Ikke vet jeg. Har hun ikke blitt vanskjøttet i hele vinter av meg kanskje? Kanskje det er det. Hennes fortvilte måte å rope: Se meg! Jeg er her! Ikke glem meg! Jeg vil ikke dø!  Kanskje det er slik det er? Uff.

Hennes historie er som følger: En festdag for flere år siden ble hun gitt bort i gave. Noen hadde oppnådd noe stort, og fortjente en oppmerksomhet som syntes. Og varte. Var tanken. Hun blomstret med alle sine blomster, og var virkelig et syn. Etterhvert forsvant blomstene og frøken P ble dermed glemt og oversett på kontoret der hun bodde. Hun ble etterhvert et riktig så trist syn. Man trodde hun var avgått ved inntørkningsdøden. 

Det omtenksomme mennesket som hadde gitt henne bort, tok henne tilbake, dette gikk jo ikke lengre, og gav den lille skrumpen til meg. Jeg hadde tross alt klart å holde liv i en orkide i trekvart år nå, så jeg ble sett på både som ekspert og livredder. Skjønt alle trodde det var for sent for henne, hun var nok vandret til de evige orkidemarker.

Men neida, det hadde hun ikke. Frøken P er en stayer! Jeg tok imot henne med åpne armer, jeg så at det fantes røtter nede i potten hennes som var grønne og vitale. Dette hadde jeg lært av Orkidehomsen var et godt tegn. Og Orkidehomser skal man ikke kimse av når de kan sine saker og ting, og er eksperter på ordentlig: Er det spor av grønt på røttene i potten, så er det håp.

Han lærte meg at frøken Phalenosis og hennes søstre er den vanligste orkidesorten her i Norge. Fordi de er enkle å ha med å gjøre, krever ikke stort og trives godt i vårt klima. Han lærte meg også at man ikke skal komplisere for mye når det gjelder orkideer. ( Som man ofte gjør med mangt og mye her i livet uten videre hell.) 

Nei, keep it simple, sa han. Ikke noe tulletøys med de eksotiske små pikene, ikke noe et eggeglass med vann om dagen, eller bare regnvann samlet under fullmåne osv. Nei, helt enkelt: Gi henne vann en gang i uken, fyll opp for eksempel en gammel isboks, sett henne i. Lat stå i 20 min. Hun liker ikke å fryse på tærne, jungelpiken, så gi henne lunkent vann. Om du glemmer henne et par timer eller over natten, drukner hun ikke. Hun er tross alt skapt for å  tåle en liten flom i jungelen, så en natt i en vannfylt isboks er for småtterier å regne.  Litt orkidevitaminer i ny og ne vil gjøre henne godt, det samme med passe mengder lys. Ikke still henne i en mørk krok.

Hun får meg til å smile nå om dagen, det gjør hun. Jeg smiler til henne stadig vekk. Jeg har til og med observert meg selv snakkende med henne. Kremt.. forteller henne at jeg skal dra på en liten påskeferie, men er snart tilbake. Kanskje er det noe med at hun tross alt, får meg til å føle meg littegranne vellykket? Jeg har bare henne nå, og en halvdød liten tufs til. De mer svakelige små Rimifrøknene klarte jeg nemlig å kverke helt på ordentlig i løpet av vinteren. Jeg skal passe godt på henne,  jeg vet jo at hun har vært ute en vinterdag før. Vi er tross alt stayere, frøken Phalenopsis og jeg.