FLINKE DAMEN

Lillesmurfen og jeg skal gå over et fotgjengerfelt der bilister støtt og stadig blir overrasket over at det går mennesker. 

Vi er bortimot midt i feltet da en bil holder på å kjøre over tærne våres. Det er en gammel kvinnelig sjåfør (Kjerring!!) som stirrer rett frem mens hun sneier oss. Jeg liker dette svært svært dårlig, og en utagerende brølemamma tar øyeblikkelig bolig i kroppen min, der midt i veien. Jeg fekter med nevene, viser fingern og roper:

- Din drittkjerring se deg for! Du kan jo ikke kjøre bil! Du skulle ikke hatt sertifikat!

- Kan hun ikke kjøre bil, mamma?

- Nei, hun så oss jo ikke, hun holdt jo på å DREPE oss!!!! Hun skulle ha stoppet!! Frees!! 

- Jeg synes damen var ganske flink jeg mamma, hun kjørte jo riktig vei!

(Jeg er ikke sikker på om jeg var et godt eksempel for min lille sønn der i veien. Men den gamle damen kunne ikke kjøre bil, og jeg er slettes ikke sikker på om hun kjørte riktig vei..)

TETT TETTERE

Dagens vårbilder er gule. Jeg vet ikke hva de heter disse små blomstene, men de liker seg i grupper. Det skjer noe med det som ved første øyekast kan se totalt uinteressant ut.. det skjer noe når du retter kameralinsen mot det.. og så går tett tett. Tettere enn du hadde tenkt og så tett at du er på grensen av hva objektivet ditt liker. Bare en ørliten del av verden blir skarpt, resten blir dust og uskarpt. Den lille delen du har plassert i søkeren ser helt anderledes ut enn det du ser med øynene alene.

Det er en lykke å stupe ned i klynge med blomster som ser en smule kjedelig ut, og så oppdagede de vakreste roser. Eller kanskje vannliljer? Du må være topp konsentrert, du bør puste som en skytter som vil treffe blink. Trykk  på utløseren, og så å se videre. Finn flere motiver, flere utsnitt av verden som du vil samle på. Og husk å stikke nesa nedi, og snus inn , dypt ned i magen. Det lukter våt jord, grønne knupper og liv! Skynd deg ut du også! Nyt før det plutselig er over. 

VÅRKNUPPER

Gårsdagens knupper kommer her. Samt et lite høstblad. Det er jo slik den tidlige våren er, det brune fra høsten er her fremdeles, våren har enda ikke klart å dekke det helt til med grønnfargen sin. 

Det kommer ny vårrapport i morgen, nye saftige vårbiter serveres på løpende bånd! Kanskje du kan tenke deg et lite vårdikt så lenge? Slik skrev Inger Hagerup det:

Vår 

Visst er jeg gal og full av fan! 

Men våren er så ung og ny, 

Og det er farlig i en by

Å kjenne duft fra bjerk og gran. 

Og over grå og triste tak 

Er himlen underskjønn og blå 

Med lette lyse skyer på 

Som glir av sted i gylne flak. 

Og drypp i drypp fra gammel sne 

Så gaten skinner våt og ren 

Og glinser speilbank i hver sten 

Å herregud for fryd å se! 

Og trikkesang og søleskvett, 

Og sol som rår og trær som gror, 

Og luft som skinner høi og stor, 

Og galmannsvær og himmelsprett! 

Visst er det farlig i en by 

Å være ung og full av fan. 

Men himlen tindrer lys og ny, 

Og våren ler – og alt går an! 

JEG LURER PÅ..

Jeg lurer på en ting. Er man modig  fordi om man snakker kjempehøyt og skriver bok om sine politisk ukorrekte meninger? Gjør det at man er filosof og dermed kan diskutere saken på et høyt akademisk plan, den godeste Nina Karin noe modigere? Hun vet jo at det står kilometer med ledig spalteplass og venter på henne.

Hun har på lik linje med alle oss andre i fine gode Norge, lov til å si og mene og skrive bok om akkurat hva hun vil. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor hun skal få en så stor og fin premie for det? Kunne ikke noen som gjorde verden til et bedre sted, noen som kjempet og brant for noe fått den premien istedet?

Hva om noen i Norge i dag, hadde sagt høyt og skrevet bok om at det å være kvinne ikke er like ærefullt som det å være mann? ( Det finnes mennesker også her i Norge som mener slikt: Gud, mann og så kvinne.)

Hva om noen hadde sammenlignet det å være mørkere i huden enn "Ola the one and only Nordmann" med det å være psykisk handikappet? ( De finnes såmenn i vårt fine land de også! )

Kan mennesker som mener slikt, på et akademisk plan, få stor og fin premie for motet sitt, mon tro? Siden de tross alt mener noe upopulært som de fleste av oss andre ikke mener? Og at det må koste mye å mene noe så upopulært? Det lurer jeg på. Kan man igrunnen mene hva som helst, bare man er høyt nok utdannet og en djevel til å argumentere, og ikke gir seg på tørre møkka samme hva? Og så er man modig?

(Myk Start bruker ytringsfriheten sin på et lavere akademisk nivå til å stille spørsmål når det er noe hun lurer på, og synes er urettferdig. Hun synes dessuten at Arnfinn Nordbø er mye mye modigere enn Nina Karin. Han er faktisk dømt av sin familie og gamle venner, fordi han er kjæreste med en mann, til å måtte tilbringe livet etter døden i selveste varme helvete.  De sier at de fortsatt elsker han, og at det derfor hadde vært bedre at han var død. Da hadde de i det minste visst at han etterhvert havnet på rett sted. (Til himmels) De håper han snart skal bli frisk, så de slipper å bekymre seg mer. Jeg heier på Arnfinn, han er søren døtte meg modig han) 

TETT PÅ VÅREN

Jeg gleder meg alltid til våren. Plutselig så er den der, du ser de små grønne knuppene som spruter frem fra tilsynelatende inntørkede døde grener. Du tenker, oi nå er den her! Nå har den kommet! Og så, uten at du helt får med deg hva som skjer, så er alt grønt! Våren kommer med rakettfart når den først kommer. Den er ustyrlig.

Hvert år tenker jeg: Husk å nyt dette. Nyt overgangen. Likefullt så strener jeg avgårde fra det ene til det andre.. og glemmer hele overgangen. I år vil jeg ikke ha det slik, jeg vil sanse og se NÅ, før vinden blåser de første bladene dansende bortover gaten, og jeg lurer på hva som egentlig skjedde. 

Derfor tar jeg med kameraet mitt ut og nistirrer våren rett i hvitøyet: I år skal du ikke slippe unna, jeg skal følge med deg, tett tett. Og jeg skal nyte deg. Intenst. Og jeg skal dele det med deg som er på besøk.

En liten oppfordring til alle våreelskere: Ta med deg kamera ut i verden, se, nyt og fotografer! Lag rett og slett litt vårstemning på bloggen din. Og du; tørr å gå tett på, det blir ofte best slik.

MILF?

Det var en av de dagene du vet, da alt bare stemmer. Absolutt alt. Du vet ikke helt hvorfor, det bare er sånn. En dag der du er helt sikker på, at idag stod du jaggu opp med rette foten først. Det er dagen for høye kneløft, fri flyt, go with the flow you know .. Typisk her-kommer-jeg-dagen. Jeg eide den, det eneste som manglet var rett og slett en feiende flott drillpikestav og et aldri så lite janitsjarkorps i ryggen. Men pytt, noen spilte da boblende klarinettsoloer inni hodet mitt, der jeg marsjerte med rak rygg i Oslos gater.

Jeg følte en voldsom lyst til å prate med vilt fremmede mennesker på gaten. Der og da. Jeg ble sant og si ganske overrasket over meg selv.. Jeg pleier da ikke?

Jeg marsjerte innom nærmeste kaffebar, feide med meg en koffeinfri kaffe, jeg var da for guds skyld høy nok på meg selv i øyeblikket, og dumpet ned på nærmeste ledige barkrakk. Tilfeldigvis ved siden av en fyr som satt og skrev i en bok og sa:

Hei, hva skriver du på? En roman, svarte han. Javel, for hvem? Bare for meg selv i øyeblikket, så får vi se… Mer ville han ikke si om den saken.. det var litt tidlig enda.. Jeg så raskt mitt snitt til å servere  han hele historien om min babystrikkebok og sybok. Oss forfattere imellom. Han kunne sikkert trenge et råd eller to med på veien. Han fikk alle detaljer på innpust, mange mange.. om mitt håndarbeidsprosjekt. Jeg pratet lenge. Som en foss.. Med et vilt fremmed menneske. Jeg syntes selv at dette gikk riktig så bra, jeg følte meg som den rene smalltalkdronning. Om hvorfor jeg laget bok om babystrikkeklær. Om hvor viktig det er å ta vare på gamle tradisjoner.. Med en vilt fremmed fyr på min egen alder. Trodde jeg.

Samtalen dreide seg etterhvert om andre ting, jeg husker ikke hva, men det tok sin tid.

Da jeg skulle til å gå, nevnte han ordet MILF i en sammenheng jeg ikke husker, men jeg hadde på følelsen at det var ment som et komplement. Jeg mente bestemt at jeg hadde hørt ordet før, men husket ikke sammenhengen eller ordets mening.. hadde det ikke noe med “mor” å gjøre, mon tro? Sikkert noe med alle strikkegreiene, at det var litt moderlig på en positiv måte. Jeg lot som jeg skjønte, smilte som en slags takk, sa hadet og gikk.

Vel hjemme googlet jeg ordet, og fikk haugevis med treff. Overraskende treff. Linker til sider med relativt tunge kjærlighetsfilmer for voksne. Det handlet abslolutt ikke om strikking. Definisjonen på ordet lyste mot meg: “Mothers Id Like to Fuck”. Vakre vene hellige hva som helst!!!!… Jeg kjente at jeg rødmet fra tærne og opp. Javel, det var altså slik det hang sammen. Jeg hadde sittet og pratet om babystrikkeoppskrifter og forlagskontrakter. Han hadde nikket og smilt.. og og tenkt på..vel, helt andre ting? Og jeg som trodde vi var på samme alder. Det trodde tydeligvis IKKE han at vi var.. Han tenkte mer at jeg var som en  slags sprek mor… for han? Gurimalla.

Og dette skulle være et komplement, hadde jeg hatt på følelsen av? Jeg følte meg plutselig ganske lav i hatten. Klarinettsoloen forsvant fra hodet mitt, og jeg hadde igrunnen ikke så lyst å være drillpike lengre. Faens fyr.

Et par dager senere var det han som dumpet ned ved siden av meg på kaffebaren. En helt vanlig, ikkehøy dag. Vi pratet mens vi drakk kaffe og jeg sa at jeg hadde funnet ut hva det ordet egentlig  betydde…MILF… Ja, sa han, jeg liker ELDRE DAMER... Jeg måtte jobbe intenst med å ikke sprute kaffen jeg hadde i munnen rett i vinduet. Hva er det du sier? Eldre dame; er det liksom meg? Min eksvigermor er en eldre dame, og jeg er faktisk lysår unna hennes alder!? Du må ikke si sånt til en.. til en kvinne!

Det var ment som et komplement, svarte han unnskyldende. Det er litt vanskelig for meg å forstå, sa jeg.. ingen har noen gang kaldt meg for en eldre dame. Jeg tenner på eldre damer, slik har jeg alltid vært, fortsatte han.. men…men jeg kan nok ikke tenke meg å være kjæreste med en. Da ville jeg nok foretrekke en på min egen alder. Gud så kjekt å vite tenkte jeg, og kjente at nå, akkurat nå trenger jeg virkelig ikke en ung mann som slår om seg med komplementer, men en dobbel espresso.

Så alle dere piker, kvinner og damer. Tenk dere om før dere snakker til vilt fremmede menn på kaffebarer og gater! Om dere er aldri så fulle av gode drillpikefølelser, så vet dere aldri. Nei, dere vet aldri. Og hva er egentlig et komplement? Jeg ble litt usikker må jeg innrømme.

Den fabelaktige Tuva Thorsø, kruttdesign, har laget illustrasjonen.

SINT OG SØT

Stakkars pus! Det er ikke til å unngå, går man fra konseptene, så kan man tidvis være en morsom opplevelse for sine omgivelser. Andres raseri kan tidvis være riktig så underholdende. Livet har dog lært meg, at det ikke er et direkte luretriks å fnise hverken høylydt eller forsøkt dempet, om man selv er deltager i konflikten. Har man derimot en viss avstand til raseriet kan man tillate seg å kroe seg så mye man vil. 

Jeg skjønner at noen ganger kan det være riktig så forløsende på raseriet å henge opp en svært rødglødende lapp. Ferdig med det. Eller? En ting er hva man gjør når adrenalinet koker over, men de blir jo hengende disse lappene. Så menneskene bak dem må jo synes at det var en veldig god ide? Trykk på bildet for å få det stort og leselig. Hihihi....

 

Bor du i blokk bor du nødvendigvis tett innpå en mengde mennesker som igrunnen ikke ønsker å bo tett innpå andre mennesker. De burde helst bodd i alene i skogen. Andre bor i blokk og tror de bor alene i skogen, og det gjør barna deres også. Disse to blokkrasene av menneskeheten er jubel og dynamitt sammen. Jeg tror jeg vet om et par som kunne hatt godt av et lite Ninjakurs. 

Du ser for deg personen, bli lynforbanna, styrte inn og finne penn og papir, skjelve og banne om en annen, finne tape eller tegnestifter, så ut og henge opp! Herlig! Endelig, der fikk han, drittsekken. Grrrrr.. 

Kanskje slike lapper kan ha en terapeutisk effekt? Om man på denne måten klarer å blåse ut og til en viss grad blir ferdig med det? Nå har jeg sagt mitt, og nå driter jeg i resten? Eller vil det bare gjenta seg? Og det kommer opp en enda sintere lapp? Og så må man etterhvert innlegges. Eller flytte?

Synes du dette er litt deilig å lese, så sender jeg deg herved videre til den svenske bloggen argalappen, der har de samlet haugevis av sinte lapper. Du finner dem kategorisert blandt annet som: Heislapper, toalettlapper, vaskeromslapper og skolapper. En oppvisning i illsint kreativitet. Ta deg en tur og bli inspirert. Grrrr!! Fres!!

ER STEIKASILD ET BANNEORD?

Jeg hadde svingt moppen rundt i stuen og fanget en anseelig mengde hybelkaniner som lå pent samlet i en haug ved døren. Lillesmurfen løp rundt og var rakettmotoren til et Star Wars romskip. Han hadde kurs rett mot haugen. Jeg roper og peker:

-Pass opp for kaniner!! Men akk for sent, han lander med begge beina i den lodne samlingen.

-HELVETE!! brøler den lille søte.

-Nei, sånt får du ikke lov å si!

-Steikasild? Spør han med store spørrende øyne . Er det banneord også? Noen ganger klarer jeg ikke gi gode svar. Hvor kom ordet steikasild fra?

EIN LITEN ROSIN

No er det fredag. Det er helg. De fleste gleder seg til helga. Mange seier iallfall det. Eg gleder meg til helga, kan vi sei heile veka. Så kjem helga, og så blir det kanskje ikkje så kjekt likevel. Men då er det jo fint at vi har hatt litt glede av helga på førehand, ikkje sant? Ein kan glede seg til mykje, det treng ikkje være store greiene. Berre spør Andungen som bur hos Dustefjerten. Han veit at ein kan ha bittesmå ting å glede seg til, og no som det regnar ute, treng han det spesielt. Her er ein liten samtale mellom dei to sambuarane. Andungen starter:

- Vi må ha noko å gle oss til.

- Kvifor må vi det?

- Har du noko godt i skapet?

- Det ligg nokre gamle rosiner der.

- Åja! Rosiner er fint å gle seg til! Finn dei!

Dustefjerten henta dei gamle rosinene. Andungen sa han skulle leggja dei på bordet. Så skulle dei sitja i stolane og gle seg heilt til dei skulle eta dei. Det gjorde dei. Dei sat i stolen og såg på dei fem små svarte rosinene, som kasta kvar sin vesle skugge bak seg.

- No har vi det fint, Dustefjerten, sa Andungen.

- Ja, sa Dustefjerten.

- Vi sit her under det tørre taket vårt. På bordet ligg dei fine rosinene. Om ei stund finn vi kanskje på at vi vil eta rosinene opp. Men framleis sit vi berre her og gler oss. 

Eg tenker litt  på kva som er mine rosiner no om dagen. Kva er det eg gleder meg til nett no? Ikkje å forstå "gleder meg for", eg er jo sjølvsagt glad for slikt som friske fine unger, god helse, hus og heim. Nei, no tenker eg på slikt som eg ser fram til. Slikt som skal komme, om litt. Slik som Andungens rosiner. Her er nokke som dett ned i hodet mitt når eg tenker, i heilt vilkårlig rekkefølge:

1. VÅREN!  Selvfølgelig. Heile kroppen gleder seg til den.

2. Å kunne gå med snasne småsko snart. Jippi! Det er så deilig.

3. Å gå med mindre og mindre klær for kvar einaste dag. Plutselig kjole og solbriller. Eg blir farlig!   

4. Den første utepilsen. Med solbriller og kjole.. 

5.  Spise middag på verandaen. Lykke! 

6.  Gå på loppis i helga. Tralala.

7.  Til å bli ferdig med boka eg holder på å skrive. Den skal bli kjempefin, og eg gladglad!

8. Og så sjølvaste rosinen i pølsa mi: Date med Bruce Springsteen ein onsdag i juni. Han skal synge og spele for meg. Og eg gledergleder meg.

Og dokker da, folkens? Kva er dokkers rosiner? La oss dele litt rosiner med kvarandre no, rett og slett lage ei rosinpølse sammen, sjølv om sola skinner ute. Det er så deilig å glede seg, uansett vær!! God helg til alle i hop!

(Bildet og utdraget er henta fra Rune Belsvik si bok "Den KJEMPESTORE  småstilige Dustefjertboka", som er ei samling av alle bøkene om Dustefjerten. Den anbefales på det aller varmeste. Ei av de finaste bøkene eg har lest for de små. Ingen av oss ville at den skulle ta slutt.) 

HEVNEN ER SØT

De hadde svært lavt blodsukker begge smurfene. Det må de ha hatt, jeg hørte det på munnhuggene de serverte hverandre, der de satt i sofabenken på kjøkkenet og ventet på å bli foret for siste gang den dagen.

Benken er stor, stor nok i massevis for to mennesker. Alikevel velger de å sitte ubehagelig nær hverandre, og de er helt enige om det, at den andre sitter altfor nært. Begge nekter å flytte seg, de satt der nemlig først begge to. De gnager på hverandre, verbalt og fysisk. De vifter med tær og fingre oppi øynene på hverandre, og de fyrer hverandre opp med det verst tenkelige som kan skje den andre. Annenhver gang. Det gjelder å toppe den andre, enda mer slemme ting skal skje med deg, hvis ikke.... Temperaturen stiger. 

Til slutt eksploderer Lillesmurfen og kommer med det mest  grusomme så langt: 

"Jeg håper du blir satt i fengsel og sitter der så lenge at du DØR og etter at du er død så blir du til jord og DA SKAL JEG KOMME Å PLANTE PLANTENE MINE I DEG!!" 

Hehe.. svarer Storesmurfen med et fornøyd glis. "Når JEG har blitt til jord, så har DU også blitt til jord for lengst, og når du er jord da kan du ikke plante en eneste plante! hehe.. 

Jeg avbryter dem med kveldsmaten, og tenker i mitt stille sinn at når den tid kommer, er jeg gudsjelov og forhåpetligvis, kompostert og beplanet for lengst. 

(Jeg kan ikke for det, men inni hodet mitt kommer det bilder... Jeg ser for meg to sinte jordhauger som fremdeles driver på med å true hverandre på omgang. Kompostgrusomheter bortenfor enhver forstand, kranglende inn i evigheten.)

JAVISST ER DET TRAVELT!

Disse merkelige menneskene med barn, skriver frøken Makeløs. Hun har ikke barn selv, og synes at de som har det er veldig rare. Og det synes jeg er kjemperart, at hun synes! Kremt..

Hun lurer blandt annet på hva småbarnsmødre i permisjon driver med hele dagen. Jeg skal fortelle dere som lurer,  hva permisjonsdamer driver med. Det er ikke lite nemlig, og det er viktig. Får du barn, så går det seg til helt av seg selv. Urkvinna vaknar! Eller cafeløva?

Du vet jo alt det obligatoriske, dette med bæsjebleier og amming. Men du vet enda ikke hvor mye tid du skal bruke på dine nye venner. Du kommer nemlig til å bli medlem av minst en barselgruppe. Du vet, de gruppene som er sammensatt at kvinner hvis eneste felles multiplum er at de har født barn. Du blir bestevenner med folk du knapt ville drømme å utveksle et ord med før du ynglet.. og nå.. kan du nesten ikke få nok av dem. Mer tid skal bli brukt sammen med disse, enn du bruker på dine egne venner, de som har vært der hele livet. Men det er mulig det er helt greitt for de gamle vennene dine, å slippe deg litt nå. 

Du skal nemlig sitte i timesvis og debriefe fødsler, hvor som helst, for eksempel på cafe, gang på gang: .. og da plutselig kjente jeg det... jeg hadde rier i 4 dager..jo helt sant,  full åpning.. og jeg bare pressa som f... og sa til jordmora.. naturlig fødsel?.. noe helt forjæ... jeg husker ikke hvor mange sting..... Slik som dette skal du sitte å prate på cafe, høylydt, dere er så revet med av fødselsprat at dere ikke sanser at det sitter mennesker rundt dere. Slike som egentlig vil ha littegranne fred og ro. Men herlighet, hva er vel mere naturlig enn en fødsel? Latte og morkake er da en uovertruffen kombinasjon?

Amming i full offentlighet, for eksmepel, er  noe du var littegrann skeptisk til i begynnelsen av din mammakarriere. Men som ved et trylleslag, blir det helt naturlig for deg også. Noen av de nye vennenne vil også synes det er helt uproblematisk å "stimulere brystknuppen til utdrivingsrefleksen kjem i gang" .. i full offentlighet. Kanskje er du en smule skeptisk til dette også.. men så en dag tar du deg selv i å sitte med brystene til lufting med fritt innsyn, etter amming. Fordi det er lurt og sundt, og dessuten forebygger det sopp. Dette snakker dere også om, høyt selvsagt. Om hvor jævlig det er med sopp  akkurat der på knuppen.. i timesvis vil dere sitte der, på den lille cafeen...timesvis..

Etter at kaffen er drukket opp går dere over på vann, dere drikker litervis med vann for å holde melkeproduksjonen på topp. Så sitter dere der lenge lenge på cafeen med vannglass og serverer flere saftige fødselshisorier, dere beleirer hele det lille stedet og gjør det om til en slags barselcamp. Bytte bæsjebleier oppå bordet er vel greitt? Sjekk den grønnfargen her da! Er det noe jeg har spist? Lurer på når bæsjen får kolbefasong egentlig? Etter at "fast føde er introdusert under en paraply av morsmelk", sånn var det ja. Alltid noen som vet.. Oi, der var jeg tom for våtservietter gitt, noen som har en til låns? Alltid noen som har.

De vanlige gjestene rømmer, og dere insisterer på å ta minst 3 barnevogner inn i det knøttlille lokalet, for det er jo nesten ikke folk her nå..? Dere synes at piken bak disken er kjip og lite raus fordi hun ymter frempå om at det står en lapp på døren om at vogner skal parkeres utenfor. Pga plassen. Hun har helt sikkert ikke født selv, den merra, så lite tolerant som hun er, og dere truer henne med at om hun ikke blir litt mer seviceinnstilt så vil dere gå et helt annet sted neste gang. Dere ser ikke at hun igrunnen blir litt lettet over den trusselen. Kanskje de faste kundene hennes kommer tilbake, de som ikke har en vannkrevende melkeproduksjon å holde i gang? Og som faktisk handler litt hos henne. 

Så forlater dere åstedet. Ut på tur nå. Dere inntar fortauet med stor selvfølgelighet. Minst to barnevogner i bredden, luften er fri for alle. Dere er så opptatt av hverandres melkesprengte bryster og underliv som gror, at dere ikke ser at det er andre mennesker som også er ute og spaserer. Mennesker som lever helt vanlige liv, med vanlige kropper, og som nå utsettes for livsfare ved å møte en gjeng løvinnekvinner hardt rammet av ammetåke. Dere går på, det er de andre som må vike. Barnevogner har alltid forkjørsrett. Sånn er det bare. 

Men ups, nå gikk tiden veldig fort. Dere skal videre. Dere skal på babysvømming, sang ved livets begynnelse, babygym, mammagym med baby som naturlig vekt, babybæretreff, jogging med barnevogn i skauen, ja også var det samtaletimen..hvordan klare å bevare parforholdet som nyblitte foreldre...og du må  bare innom helsestajonen en tur for å sjekke at vanndrikkingen har gjort nytten sin, og at poden legger tilstrekkelig på seg. Og helst vel så det.

Slik går nu dagan. Barnet vokser og du er ferdiggrodd og atter fit for fight. Barnet nærmer seg året, svigermor har kommet på besøk, og du får et par timer for deg selv. Du benytter sjansen til å gå på cafe, helt alene. Du sitter og nyter kaffe, sjokolademuffins og en avis. Endelig lese avis og nyte freden og roen. Tenke tanken helt ut. Så plutselig: Tarammm! Døren går opp, inn velter melkesprengte bryster, hylende sultne spebarn, verkende underliv, stellebager... du vet hva som kommer. Men du må spise opp først, så du må bli sittende en stund til. Du klarer ikke nyte avisen.. du hører, ikke i det fjerne, men høyt og tydelig: Oi, sjekk den spruten her da, hva gjør du når det blir skikkelig blodige bleiesår.. Krem? Olje?.. Sover hele natten.. sover aldri.... 

Du kjenner at du blir kvalm av å høre, og du rødmer på deres vegne. Du innser at sjokolademuffins ikke smaker like godt når det kvekkes om morkaker på nabobordet. Kan de ikke bare holde kjeft, slik at det kan være mulig for andre å få lest en avis? De fortsetter å prate, og du fortsetter med å ikke klare å lese. Da skjønner du det: Du er i ferd med å bli deg selv igjen, du skifter fokus og ser at det finnes en verden der ute, utenfor babyboblen. Du ser at dette var deg en gang, men jeg var da ikke.. jeg var da ikke så gærn?..men nå holder det. Du setter et slags punktum, og tenker at nå er det på tide å ringe venninner du ikke har snakket med på måneder. Nå får det jaggu meg holde.

Du går rett hjem kaster de hvite, stygge klumpete joggeskoene dine. Går ut kjøper deg noen snasne boots, sender en sms til kjæresten din: Jeg går ut i kveld, skal på konsert og drikke øl! Du går ut med venninner og blir brisen og fin etter et lite glass. Du er lykkelig svimmel på hjemveien, føler at du atter en gang har kontakt med rampejenta i deg. Og at det er godt godt godt! Vel hjemme svinger du innom barnerommet, promillesynger fnisende Trollmorsangen så stille du kan, før du ramler inn på ditt eget soverom. Du står et øyeblikk og ser på mannen som sover i sengen, og tenker at han der er jo igrunnen ganske kjekk...hmm.. og er ikke jeg ganske rampete i kveld kanskje?

Man skulle igrunnen hatt lang ferie etter permisjonen, det er hardt som du skjønner. For de fleste er dette bare en periode i livet. For andre ikke. Men jeg vil si det er håp. For de alleraller fleste er det håp. 

STÅPELSVAKKERT

Vil du se noe vakkert? Noe sanselig vakkert, nå kvelden før du skal kaste deg ut i det igjen. Før du lar tidsklemmer og andre klemmer vri opp puls og skuldre flere hakk? Jeg vil nemlig det, vise deg noe vakkert. 

En gang fant jeg en bok i en bitteliten bokhandel i en gate bak en kirke i Paris. Jeg kunne ikke dra videre uten den. Jeg kunne bare ikke. Den er fremdeles noe av det vakreste jeg eier. 

Derfor vil jeg gjerne vise deg noen av bildene i boken. Fotografert for rundt 150 år siden. Av Julia Margaret Cameron. Hun fartet ikke rundt med digitalkamera og fyrte rastløst av mengder med eksponeringer  i håp om at et av dem skulle sitte slik hun ønsket. Nei, hun jobbet med storformatkamera, du vet et slikt der du må stå med sort teppe over hodet. Slikt tar tid. Jeg tipper negativene hennes var av glass. Da tar du ikke mange eksponeringene. Ett eller to? Konsentrasjonen  må være på topp, alt må skje rolig, ned med pulsen,  eksponeringstiden er lang.

Hun fikk sitt første kamera først som 48 åring, og ble en av de store i fotohistorien. Jeg liker å vite slikt, jeg liker håpet det formidler. Jeg er enda ikke 48 år...  

Gjøres det bedre idag? Jeg tror ikke det.  Se på ansiktene, hva foregår inni disse hodene? Hva tenker de på?  Hvilke liv levde de? Veldig forskjellige fra oss? I essens? I det å være menneske? Hva ligger gjemt der inne, i disse blikkene fra en annen tid? 

Som sagt, vil du se noe vakkert, så trykker du på play og ser. Ser med hele deg. Og tenk, dette drev en dame på med for flere århundrer siden. Lykke til på jobb i morgen!

 

BESETTELSE

Idag på påskeaften skal det handle om besettelse. Evnen til å gå så opp i en ting at det tidvis nærmer seg galskap, det handler om konsentrasjon, fokus, flyt..osv. og ja en smule galskap. Om det å ikke gi seg på bare møkka, samme hva. Om å holde ut.

Slike besettelser, hmm, kan være både av det gode og av det onde. Spørst hva man er besatt av. Hun er en smule skummel denne damen, det er noe med øynene, men for en stayerevne hun har. Og for en evne til omstilling. Kanskje kjenner du deg igjen? Eller kjenner noen med snev av hennes galskap. Jeg gjør. Og må se den gang på gang. Enjoy!

UTROLIG STOR!

Riktig så fornøyelig påskeunderholdning er det å lese hvilke søkeord folk ute i verden har brukt, for så å havne på min blogg. Jeg har en bestemt følelse av at ikke alle er like fornøyd med å bli servert myksstart som forslag for sine innerste drømmer.

Mange søker på myk ditt og myk datt, og de havner nok mye sannsynlig  på rett sted. Men så, et stykke nede på listen begynner det å skje saker og ting. Det røffer seg til en smule, noe bortimot frisk hverdagspoesi, vil jeg si, for den som har sansen for slik. Slik står det skrevet:

43. søte små korsstingsbroderier

44. utrolig stor pikk

Er det rart at jeg krøller meg av latter på sofaen? Jeg ser for meg vedkommende som sitter der foran skjermen, og ønsker intenst bilde av en utrolig stor en... og så dukker det opp bilder av strikkete babyklær. Finnes det større turn off? hehe.. Utrolig stor påskehilsen fra meg.

MER GERILJABRODERING

Her kommer en liten dose mer om brodering, jeg skjønner at dette ikke bare er en liten Oslo aksjon, men foregår ute i den store verden. Jeg har googlet "aggressive cross stich" uten videre hell.. men på Twitter hos Marianne Siebke,  kom jeg over en link, og det magiske ordet er altså  "subversive cross stitch", og vips, en ny korstingsverden åpenbarer seg. (Samfunnsnedbrytende brodering..) 

Gå inn her, og nyt flere av dem! Egen nettbutikk finnes også, der kan du kjøpe kvalitetsbrukerutstyr, bok med mønster, 

Når det gjelder hva jeg selv skal brodere, så vet jeg ikke helt enda. Hva med å brodere Muhammed? Eller kanskje ikke? Kanskje ideen er en smule oppbrukt, siden han ble tegnet for en tid tilbake? Reaksjonen ble noe i overkant aggressiv synes jeg. Men jeg ser det jo for meg, det kunne blitt et fint lite broderi, med hjerteborder rundt. Men teksten, hva skulle den være, for å få litt ekstra sting i kunstverket? Anyone?

FRØKEN PHALENOPSIS OG JEG

Frøken Phalenopsis blomstrer! Hva har jeg gjort for å fortjene dette mon tro? Ikke vet jeg. Har hun ikke blitt vanskjøttet i hele vinter av meg kanskje? Kanskje det er det. Hennes fortvilte måte å rope: Se meg! Jeg er her! Ikke glem meg! Jeg vil ikke dø!  Kanskje det er slik det er? Uff.

Hennes historie er som følger: En festdag for flere år siden ble hun gitt bort i gave. Noen hadde oppnådd noe stort, og fortjente en oppmerksomhet som syntes. Og varte. Var tanken. Hun blomstret med alle sine blomster, og var virkelig et syn. Etterhvert forsvant blomstene og frøken P ble dermed glemt og oversett på kontoret der hun bodde. Hun ble etterhvert et riktig så trist syn. Man trodde hun var avgått ved inntørkningsdøden. 

Det omtenksomme mennesket som hadde gitt henne bort, tok henne tilbake, dette gikk jo ikke lengre, og gav den lille skrumpen til meg. Jeg hadde tross alt klart å holde liv i en orkide i trekvart år nå, så jeg ble sett på både som ekspert og livredder. Skjønt alle trodde det var for sent for henne, hun var nok vandret til de evige orkidemarker.

Men neida, det hadde hun ikke. Frøken P er en stayer! Jeg tok imot henne med åpne armer, jeg så at det fantes røtter nede i potten hennes som var grønne og vitale. Dette hadde jeg lært av Orkidehomsen var et godt tegn. Og Orkidehomser skal man ikke kimse av når de kan sine saker og ting, og er eksperter på ordentlig: Er det spor av grønt på røttene i potten, så er det håp.

Han lærte meg at frøken Phalenosis og hennes søstre er den vanligste orkidesorten her i Norge. Fordi de er enkle å ha med å gjøre, krever ikke stort og trives godt i vårt klima. Han lærte meg også at man ikke skal komplisere for mye når det gjelder orkideer. ( Som man ofte gjør med mangt og mye her i livet uten videre hell.) 

Nei, keep it simple, sa han. Ikke noe tulletøys med de eksotiske små pikene, ikke noe et eggeglass med vann om dagen, eller bare regnvann samlet under fullmåne osv. Nei, helt enkelt: Gi henne vann en gang i uken, fyll opp for eksempel en gammel isboks, sett henne i. Lat stå i 20 min. Hun liker ikke å fryse på tærne, jungelpiken, så gi henne lunkent vann. Om du glemmer henne et par timer eller over natten, drukner hun ikke. Hun er tross alt skapt for å  tåle en liten flom i jungelen, så en natt i en vannfylt isboks er for småtterier å regne.  Litt orkidevitaminer i ny og ne vil gjøre henne godt, det samme med passe mengder lys. Ikke still henne i en mørk krok.

Hun får meg til å smile nå om dagen, det gjør hun. Jeg smiler til henne stadig vekk. Jeg har til og med observert meg selv snakkende med henne. Kremt.. forteller henne at jeg skal dra på en liten påskeferie, men er snart tilbake. Kanskje er det noe med at hun tross alt, får meg til å føle meg littegranne vellykket? Jeg har bare henne nå, og en halvdød liten tufs til. De mer svakelige små Rimifrøknene klarte jeg nemlig å kverke helt på ordentlig i løpet av vinteren. Jeg skal passe godt på henne,  jeg vet jo at hun har vært ute en vinterdag før. Vi er tross alt stayere, frøken Phalenopsis og jeg.

SANSELIG BAD

Idag sa jeg farvel til Fruen fra havet, men før jeg gjorde det, måtte jeg bare.. jeg bare måtte prøve å bade i verdens søteste lille badekar, som jeg har gått og drømt om i nesten en uke nå. Drøm med ørneklør. Og ja, det var sanselig. Det gjør noe med kropp og ikke minst sjel, å senke sitt legeme i varmt vann tilsatt en dæsj salt med godlukt. Man senker i tillegg skuldre og stressnivå.. Lener man seg bakover, lukker øynene og puster dyypt.. så kommer man opp som et renere og bedre menneske. En liten avis og kanskje et glass med noe sprudlende.. det tar jeg neste gang.

Vet dere hva? De knallharde Gerilja Broderistene, var ikke mer knallharde enn at jeg fikk være med på broderingsakjonen! Jeg ble selvsagt jippiglad!  De ville vite hvilket prosjekt jeg hadde tenkt å delta med, men det visste jo ikke jeg noe som helst om, siden dette kom veldig brått på. Det var greitt. Så vidt, og ikke for lenge, men SÅ ville de vite hva jeg hadde tenkt å få ned på strameien. Jeg trenger altså flere forslag til aggressive utsagn som passer bra til geriljabrodering! De kan gjerne være litt halvsnuskete....Snusk og broderte roseborder er en uovertruffen kombinasjon tenker jeg.

Og ja.. jeg kom tilbake til Oslo med en stygg plastpose fylt med de lekreste godsaker. Olivenolje, olivenpatè og oliven på glass.. mmmm .. Jeg føler meg så heldig, som får komme på visitt i kjelleren til matglade mennesker som importerer slike ting selv fra Italia. For å selge det videre. Fordi de er entusiaster, og på ingen måte er likegyldig til produktene de selger. Matentusiater. Jeg skal nyte hver dråpe og smule, og kun spandere på dem jeg vet vil sette pris på det. Ikke til noen som tror at olje er olje. Erre soyaolje detta? Niks. Det er ikke det serru, det er  olivenolje, EKSTRA VIRGIN faktisk, fra Villa Faraldi. Synes du slikt er snobbete? Vel, da er jeg rett og slett helt uenig med deg. 

Prøv bare lykken slik: Et stykke ristet landbrød.. eller et hvilket som helst annet godt brød. (..for smaksopplevelsens skyld.. tror jeg ikke blodfattig kneipp duger..) Del et hvitløksfedd i to, og stryk det forsiktig over brødstykket. Legg på gode, røde tomater skåret i skiver eller hakket i mindre biter. Skvett raust over med, ja nettopp, med god olivenolje, og dryss på en liten klype flaksalt...et par basilikumblader er godt for både øyne og gane. Sett deg i en lun krok, nyt! Helt enkel lykke, og helt enkelt uimotståelig.  

AGGRESSIVT KORSSTINGSBRODERI!

Oss håndarbeidsinteresserte imellom, jeg kom over en gruppe om geriljabrodering på Facebook, og ble forelsket med det samme. Mulig det er jeg som bare er treg, at dere er fullstendig oppdatert på denne nye undergrunnshobbyen. Jeg har jo hørt visse rykter om disse alternative håndarbeidsdamene tidligere, og plutselig så snublet jeg over dem, nå. (De har visstnok vært eksponert både i ukespressen og selveste NRK, men ikke for disse øyne!). Jeg kjenner at jeg umiddlebart blir revet med! For en ide! Jeg vil også geriljabroder! Jeg vil vil! Det som selvsagt er helt utgjort og typisk er at påmeldigsfristen til aksjonen gikk ut for 2 dager siden. Jeg skrev en bønnfallende mail, om please få lov til å bli med. Men knallharde geriljabroderingsdamer fnyser nok bare lett av slike bønner: Drit, dra og broder et helt annet sted!!

”Bryderier” er navnet på denne formen for undergravende korsstingsvirksomhet. Når nok er nok, men du vet ikke helt hvor du skal rette aggresjonen over all driten som tidvis hoper seg opp i livet ditt, kan en kveld med et stykke stramei, en butt nål og litt tråd være forløsende."

Håndarbeide kan ha en viss meditativ effekt, men at man kan få ut aggresjon ved brodering, se det var nytt. Blir det ikke litt mye røsking i strameien da?? Jeg bare lurer..Litt vanskelig å treffe rette hullet med den butte nålen om man koker av adrenalin...må sjekke ut dette.

Tenk et broderi med søte hjerter og blomster med et knallhardt feminist budskap? Nå er jeg lei av...? av ALT! Jeg tror rett og slett jeg må brodere  uansett om jeg får lov av damene å bli med eller ikke. Kanskje starte en egen liten undergrunnsgruppe: Vi som er aggressive fordi vi ikke får lov til å bli med på "Aksjon mer aggressive korsstingsbroderier"? Og vi blir jo selvsagt spesielt utagerende i broderingen, at det er vår egen feil, at vi er treige til å melde oss på, det er selvsagt helt underordnet. 

Og jaggu kom jeg ikke over Maris mørke hjørne også, som forkynner at hennes nye hobby er aggressivt korsstingsbroderi! Fantastisk!  Flere som vil slenge seg på? Eller dere som ikke vil brodere: Kom med friske forslag til tekster! Ja gjør det, fine fete forslag ønskes!

(Lurer på hva bestemor hadde sagt..) 

STEMNINGSRAPPORT FRA HAVET

Det er lørdag formiddag. Jeg var flink og stod opp klokken 08, skulle jobbe må vite. Fristelsen ble for stor da jeg slapp Pushild inn. Jeg stupte opp i stuesengen her med en avis, og pus kom tassende og ville ligge på magen min. Jeg sa ikke nei til henne, og lot jobb være jobb. Det er god plass til både pus, meg og avis i sengen. Malende puser på mager har en helt spesielt beroligende effekt. (Om de holder klørne sine på plass selvsagt) Det kan anbefales.

Fruen fra havet står i mørkerommet sitt nå, med radioen på full guffe. Det er jo lørdag idag, selveste radiodagen. Nå høres det ut som det er overivrig gladmusikk fra balkan som er i fokus. Jeg sitter i rommet rett over, jobber, og hører... det meste. Fruen fremkaller sine svart/hvitt filmer fra et opphold i nord. Hun er nervøs. Det kan være noe veldig fint der nemlig, kanskje noen av de fineste bildene noen gang her i huset, og filmene må ha perfekt kontrast. Var de ikke litt for hard i kontrasten nå? Neida sier jeg... som blir med ned i det mørke rom for å sjekke, de ser fine ut. Jeg har da sett tettere negativer enn disse... De er langt unna solbrillertetthet.. Håper jeg har rett. Jeg er ikke helt sikker på om den overenergiske musikken har beroligende effekt på fotografnerver i spenn. Kanskje jeg skulle lagt pus oppå magen hennes en liten stund?

Pus ligger nå sammenkrøllet som en lodden sofapute i senga bak meg, helt uanfektet av vill trompetspilling i underetasjen. Om en stund er filmene ferdigfremkalt, de er nok fine skal du se..og fruen kan senke skuldrene sine til normal høyde. Jeg har forhåpentligvis skrevet enda noen sider til boken min, og da skal vi ut. Da skal vi ut på tur for å kjøpe oliven og olivenolje fra noen som importerer selv fra Italia. Og den er god god og jeg er heldig heldig. Fin lørdag er det her ved havet. 

SUPERMAMMA

Mammadamen forteller om boken "Alltid beredt til å dø for mitt barn" på bloggen sin, og det fikk meg til å tenke på meg selv som relativt nybakt mor. Jeg vil ikke si at jeg gikk rundt og var klar for å dø for mitt barn, det kan jeg altså ikke si, for hva skulle vel gutten med en død mor? Ikke mye nytte i henne gitt. Nei, jeg følte meg mer som Supermamma. Og det er ikke tull en gang, det var helt på ordentlig. Jeg hadde uovervinnelige superkrefter da jeg fartet rundt utenfor hjemmet og det lurte farer rundt et hvert hjørne. Men tro ikke at jeg var stresset av den grunn, neida neida, jeg var helt rooolig, for jeg visste jo at jeg var i besittelse av uante krefter som ville komme til nytte om situasjonen skulle oppstå. En hvilken som helst situasjon med snev av fare.

Ute på tur med avkommet i vognen, følte jeg meg som en årvåken urkvinne og løvemama. Alle sanser skjerpet til det ytterste, klar til å forsvare ungen med karateslag, spark og harde dytt: Har den tullingen der tenkt å snuble over vogna her? Har den gamle, halvblinde røya tenkt å kræsje handlevogna si rett inn i.. Den lille tosken på trehjulssykkel, hvor har han tenkt seg? For ikke snakke om alle idiotene i biler som rett og slett ikke kan kjøre. Iallefall ikke i nærheten av fotgjengerfelt. Herregud, de skulle vært fratatt lappen alle som en! Se dere for!! Det får da være måte på å sosekjøre rundt i sin egen verden!

Jeg ble en smule skremt den dagen jeg observerte meg selv fra min egen skulder, og faktisk kjente i hele kroppen, at det å hoppe ut i fotgjengerfeltet og utføre karatespark på en hvilken som helst bil som yppet seg, folkevogn som trailer med tilhenger, faktisk ikke skulle by på store problemer for Supermamma. Faktisk skulle det ikke by på det aller aller minste problem engang. Etterpå skulle jeg skulle bare ha børstet litt veistøv av hendene og ristet kneleddet på plass. Så skulle jeg smånynnende spasere videre inn i solskinnet med et nylig reddet barn. Slektens gang var atter sikret!

Jeg kan fremdeles kjenne meg som Supermamma innimellom, men jeg tror ikke lengre at jeg kan ta karate på slemme biler i fart. Det må  være naturen som kødder litt med oss når vi går rundt som sprengte minimeierier og lufter oss. Det må da være det?

KVELDSRAPPORT FRA VERDENS ENDE

Er det rart at man blir glad av å være her? Slike omgivelser blir man inspirert av, blir man det ikke her, blir man det ingen steder. Jeg fant en liten venn i en krok idag, han stod å ropte på meg, få være med i boken din da!! Jeg vil jeg vil!! Selvsagt får han  bli med. Han ble forlatt for flere år siden av sin lekekamerat, som visstnok ble for voksen for han. Nå har jeg bestemt meg for å lage en kjæreste til han, det får da være måte på å være ensom. Du skal se det blir barn også, når kjæresten kommer på banen. Dere skal få hilse på han etterhvert, men jeg sier ikke når. 

Pushild vil også være med, når hun vil ha kos setter hun seg rett oppå tastaturet, helt til det begynner å komme rare lyder i det. Da setter hun seg i vinduskarmen og nyter utsikten. 

Jeg gleder meg over at jeg skal være her i enda flere dager. O lykke!

Ps. Vi må gå på utedoen i kveld også, silikonen må tørke til i morgen tidlig. Ikke fullt så gøy å gå på utedo i mørke natten. For mørk det blir det her ved havet, ikke mange gatelykter å se. 

RAPPORT FRA VERDENS ENDE

Jeg har nå dratt til Verdens Ende for å prøve å være forfatter, og skrive på den nye boken. Store deler av Myk Start ble til her nede. Jeg er på besøk hos Fruen fra havet. Hun har et fantastisk hus i freden og roen, og jeg føler meg alltid hjertelig velkommen. Idag skinner solen og jeg er lykkelig.

Vi startet dagen med en tur langs havet i solskinnet, og sjekket om blåveisen hadde tittet frem. Det hadde den ikke, men vi kunne se bladene, så den er nok på vei om ikke så lenge.

Livet er herlig, selv om  dassen er tett. En rørlegger er satt på saken. Men pytt sann, det er utedo i hagen og solen skinner som sagt. 

Jeg skal spørre henne om jeg kan få ta bilde av det fantastiske badet hennes. Det vil iallfall shabbyelskerdamene like.

Men nå, tilbake til forfattergjerningen.