T-BANE SAMTALE OM KATT OG ØYNE

Mamma, Bergljot sier at det var 2 gutter som tok ut øynene på en katt, det stod i avisen. Ungdomsstoresøstra til en kamerat har fortalt han om noe han ikke er i stand til å fatte. og dette sitter han og tenker på, på vei til barnehagen. Uff, det høres forferdelig ut svarer jeg og skjønner at nå må jeg være skjerpet i svarene mine. Dette er blodig alvor.

Kan øynene se når de er et annet sted? fortsetter han. Eehh.. nei det kan de ikke. De må være på rett plass for at de skal virke. STAKKARS katt som ikke kan se lengre, mamma! Stakkars han!

Hva tror du skjedde med katten mamma? Hva svarer man så? Den grusomme sannhet? Jeg prøver med en liten omskriving: Den katten ble nok ødelagt.. men det kommer jeg ingen vei med. Hva mener du med ødelagt? Nå er det ingen vei utenom, jeg kan ikke sitte å fortelle at katter som får øynene revet ut av torturister, får dem på plass igjen og lever kattelivet lykkelig videre. .....Den døde nok desverre. Underleppa krøller seg spontant nedover, han kjemper mot gråten der han stuper inn i armkroken min. Jeg håper politiet tar dem og setter dem i fengsel, stotrer han frem. Jeg er helt enig. 

Han klarer  å kjempe tårene tilbake. Men tanken om katten uten øyne gir ikke slipp på han. Vel fremme i barnehagen er det noen som kødder med pinnen hans. Da brister det, da kommer tåreflommen, han gråter, hikster og hulker.. katten mamma katten... Tantene blir helt forskrekket over reaksjonen. Menmen.. han pleier da ikke reagere så voldsomt? Jeg hvisker om katten, og de skjønner. Til slutt har han roet seg slik at jeg kan gå fra han, men jeg går med en en guffen følelse i magen. Det er tøft å være liten og oppdage at det finnes mennesker som er så onde. 

Katten uten øyne og guttene har fulgt meg i hele dag. Noen ganger er det fryktelig ubehagelig å være utstyrt med livlig fantasi. Jeg vet at øyne ikke kan se når de er et annet sted, Lillesmurfen hadde et håp om at det gikk an. Og jeg var den som skulle ta fra han det håpet.

T-BANE SAMTALE

Mamma, frosker blir til rumpetroll, sier Lillesmurfen. Vi sitter på t-banen og han er i det filosofiske hjørnet. Det er nok omvendt, sier jeg. Rumpetroll blir til frosker. Ja sånn var det, svarer han. Først er de egg i slim, så blir de sædfølgere, så.. Hva var det du sa nå, jeg bøyer meg frem og spør. De er SÆDFØLGERE vel, sånn som vi er før vi blir til egg. Så blir de små frosker og så store frosker. Ja nettopp, noe sånt ja, svarer jeg.

Mamma, det kiler sånn i tissen min når t-banen kjører fort!

Nå skal vi gå av, vi stiller oss like greitt opp ved døren med en gang vi..... 

GUTTA PÅ KUR

Fra pupper som ikke funker til fete herrer som ikke trives med eget spekk. Når man etter år med uhemmet eting og kosing til slutt ligner på Keiko, da er det på tide å ta tak i eget disseflesk på en seriøs måte. Disse herrene så gjorde, og har begått en slankebok tilsammans, ikke Norges første, men kanskje den morsomste? Og jeg hadde gleden av å fotografere karene både før og etter. Dvs jeg fikk ikke gleden av å ha dem halvnaken i studio da de var på sitt drøyeste. Men moro var det. 

Det står skrevet på Facebook gruppen til eks tjukkasene: 

«Gutta på kur» er en bok om to tykke menn og deres vei til et lettere liv. Kim Bjørnqvist, tidligere reklamemann og nå i TV-bransjen, og Finn Bjelke, forfatter og radiohode, fant en dag ut at nok var nok. De var lei av å bryte ut i svettetokter bare de skulle løpe til bussen. De var i ferd med å gå tomme for unnskyldninger når ungene ville spille fotball.

Dette er boken for alle som vil slanke seg uten å kaste seg på ananasdietter eller ta tarmskylling med Plumbo. Det finnes nemlig ingen snarvei å ta hvis man vil ned i vekt - og beholde idealvekten. Forfatterne kommer ikke med bombastiske påstander eller kategoriske løsninger. Bare et vennlig klapp på skulderen, noen ord til trøst og et lønnlig håp om at hvis disse herrene kan gå ned i vekt, kan absolutt alle klare det.

NORGES FØRSTE FLASKEBOK

Det er ikke alle som har bryster som oppfører seg som forventet når man nettopp har blitt mor. De fleste tenker ikke over at denne delen av kvinnekroppen kan by på problemer, og forventer at melken skal sprute i vilden sky bare det nyfødte vidunderet gaper det aller minste. Men slik er ikke verden for alle kvinner. Bare spør Margrethe Vik, hun vet godt hva som kan skje, veldig godt. Så godt at hun har skrevet bok om det. Dette kan alle som sliter med amming nå nyte godt av. Skulle du ende opp i den villfarelsen at du ikke er god nok mor fordi ammingen ikke fungerer, så  må du tro om igjen. For det er du nemlig. Du er ikke den første som har tenkt slike tanker i såfall. Det er alltid godt å lese om andre som har vært borte i de samme problemene, og som kan gi deg sine aller beste råd. 

Og jeg er den heldige fotografen som ble valgt til oppgaven! En veldig morsom jobb til og med. Jeg sitter nå igjen med en full bærepose med flasker i fasonger jeg ikke visste fantes. Frynsegode? Tror ikke det gitt... 

I gruppen til Flaskemating på Facebook kan du lese mer om boken og nettsiden flaskeposten.

Lykke til Margrethe! Måtte det bli en kioskveltare!

KLISTERKLUSS FOR DUMMIES

Storesmurfen skulle på sin første skidag med klassen, og i den forbindelse fikk jeg overlevert skiene fra hans far som hadde vært på skitur med barnet sist. Smurfepappaen er god til mange ting: Å kjøre bil, til å kjøpe øko-mat, til å hate fotball høylydt, til å lage mat og veldig god til å være far. MEN: Han er ikke god til å smøre ski. Det kan jeg slå fast med sikkerhet og skrive under på her og nå, helt uten tvil. Han er elendig og totalt talentløs til dette, borti veggene på jordet.

Jeg fikk overlevert et par barneski som var så innsauset med klister at det kunne festet hele det norske herrelandslaget i klassisk til skisporene en hel sesong. Ikke bare var skiene smurt, underside som overside, men jammensanten stavene også, fra topp til tå. Hallo? Smøre stavene? Gudhjelpe meg. Hva tenkte mannen på? For ikke å snakke om skidressen. Ikke nok med det, i områdene på skiene der det ikke var klister, var det smurt med voks. Og dette på steder som ikke under noen omstendighet skal ha festevoks på seg! (Du husker at vi gnikket med stearinlys under skiene, foran og bak for at de skulle gå fortere, ikke sant? Man får ikke større fart av å smøre med FESTEvoks!) Her har du pappaen som sørget for at gutten hans hadde feste i skiløypa sann. Jeg lurer på: Kom han seg i det hele tatt av flekken? Og var det i det hele tatt noe igjen på tuben?

 FESTEVOKS SOM FORHINDRER BAKGLATTE SKI 

Heldigvis, Smurfemamma vet råd. Hun har remedier nok til å fjerne klister fra det samme herrelandslaget en hel sesong. Og kanskje flere. Har hun ikke selv gått aktivt på langrennski et helt år nå kanskje? Har hun ikke blitt noe bortimot en smøreeksspert ? Og innrømmer hun ikke glatt at hun har tendenser til utstyrfreakeri? Snakker vi ikke her om en kvinne som falt for fristelsen til å kjøpe eget smørejern på salg i fjor? Og som faktisk har brukt det. (Hun har dog klart å motstå presset fra en konsulent om at et smørebord vil hun ha svært stor glede av.) Så selvfølgelig har sportsmamma klisterfjerner med dertil egnet lofritt papir og skrape. Selvfølgelig.

Jeg var på vei til sengs da de hersens skiene dukket opp i min bevissthet igjen. Kveldsstellet var tatt og jeg var kledd i nattserk med blonder da jeg søvnig passerte klisterplankene i gangen. Pokker ta den smøreren! Steike ta han, rett og slett. Denne skitjobben kunne han vel ha gjort FØR han leverte skiene til meg? Hvem må nå stå på badet sitt ved midnattstider i nattkjole med bare ben, utstyrt med kjemikalier og dertil egnet utstyr? Tror du hun smilte? Niks. Tror du det var fort gjort å fjerne en tube med klister? Niks. (Prøv selv du som tviler.) Tror du hun må ut å kjøpe ny klisterfjerner og spesialpapir nå? Ja. Hun gnikket og gnukket og skrapte og bannet til den store gullmedaljen. Er det overraskende og morsomt at hun selv endte opp med nattkjole, hender og hår relativt innsauset i klister, og måtte bruke skirens på sin egen kropp? Jeg synes ikke. Jeg burde kanskje skiftet nattkjole, men innrømmer at det å gå til sengs i en eim av skirens gav meg følelsen av å være en ganske god mor.

Smurfepappa og alle andre som overhodet ikke har peiling smøre ski, her kommer det noen helt vesentlige punkter i kunsten å smøre ski:

1)    Klister og all skismøring skal UNDER skien. (Aldri oppå)

2)    Stavene smøres ikke under noen omstendighet.

3)    Klister på tube er IKKE engangstube. Den kan holde i årevis for en kjernefamilie. For noen et helt liv.

4)    Klisteret skal gnis utover etter at det er lagt på i et TYNT lag. Jeg gjentar: Tynt lag under skien i  smøresonen.

Selv er jeg utdannet smøreekspert fra Swix Smøreakademi, og erfaring gjennom 1,5 sesong aktiv turlangrenn.  Her får du en kjapp innføring i hvordan påføre klister på egne og andres ski. (Altså ikke staver, klær, nattkjoler med blonder og hår)

Jeg har enda ikke fått diplom. 

ONKEL RUNE SA DET

Lillesmurfen: "Mamma!?Kan jeg få begynne på fotball når jeg blir større?"

Jeg: "Ja, det skal vi nok få til, du."

Lillesmurfen: "Jippi!!"

Lillesmurfen etter en pause: "Mammaaaa... det er veldig dumt med en blind dommer."

Jeg: "Javel..?? Hva mener du med blind dommer da?"

(Jeg kunne ikke med min beste vilje huske når Lillesmurfen hadde vært i nærheten av en dommer, hverken seende eller blind.  Det ante meg at det hadde noe med fotball å gjøre siden han nettopp hadde bragt temaet på bane. Men når? Smurfepappa får nemlig utslett bare av ordet fotball. Alle hans traumatiske barndomsminner velter opp. Han er en særdeles høylydt fotballmotstander/hater.)

Lillesmurfen:" Da jeg og onkel Rune så på fotballkamp på pcen hans i sommer, så var det en blind dommer der, og han klarte faktisk ikke å se når ballen føyk ut. Og onkel Rune er jo fotballekspert. Så det er veldig dumt å være blind når man er dommer, man må jo SE!  Det sier onkel Rune."

Storesmurfen: "Var han blind på et øye eller begge?"

Lillesmurfen:"Det vet vel ikke jeg! Det var onkel Rune som sa det."

Storesmurfen: "Jeg tror nok han bare kan ha vært blind på et øye, for ellers ville det være umulig for han å jobbe som dommer."

STRIKKING

Her er en nyutkommet strikkebok som jeg har hatt æren av å fotografere. Jeg har ikke strikket en maske i boken, "bare" bilder denne gangen. Det er noen riktige godbiter her som jeg kan tenke meg å strikke selv, men det var det der med tiden...

Dette er hentet fra bokomslaget:

Den eneste strikkeboken du trenger! Her får du en grundig strikkeskole hvor du snart lærer å strikke de mange modellene som er med i boken. I tillegg inneholder den en masketabell som hjelper deg når strikkefastheten ikke stemmer. Modellene spenner vidt, fra små, enkle blomster via fargerike skjerf, sokker og sjal til større prosjekter som jakke og lappeteppe. Forfatterne har jobbet i garnforretninger i mange år, og de kjenner derfor godt til hva kundene er ute etter - både nybegynneren og den erfarne strikkeren.

PRIVATEN

Jeg ligger i sengen mellom de to små mennene i mitt liv og leser kveldens godnatthistorie. Familiens lille jentekatt er i intenst kosemodus og vil også være med, og Storesmurfen er kveldens utvalgte koseoffer.

(Kjapp presentasjon av Pushild: Høyt elsket, absolutt sin egen lille pusekvinne med egen kattedør der hun bor hos Smurfepappa, liker å kose når hun vil kose, vil hun ikke, pass på klore bite, malemester som tidvis sikler med henført blikk, går under navn som: Kattastrofe, Pusejenta, lille Søta og Lumi)

Nå kommer hun malende og tråkkende oppover Storesmurfens dynekledte kropp, og han tar imot henne med åpne armer. Han stryker henne slik han vet hun liker det, rolig og forsiktig bak ører og under hake. Pushild gir seg helt hen og maler det hun er god for, og trør opp og ned i transe med alle sine bein og klør. Jeg prøver å lese videre men blir forstyrret av hennes høye maleduring og Storesmurfens koseprat: ” Hei lille Søta, står du her du, og tråkker meg rett på privaten?”

Jeg faller helt ut av konsentrasjonen, og må bare snu meg for å se på han. Hva er det den lille fyren ligger her og sier til kattefrøkna? Du tråkker meg rett på privaten? Den nysgjerrige mor klarer ikke holde seg, og må få bekreftet om det er det han mener, at pus tråkker han der nede... nedentil. Ja det er det selvsagt. Men ”privaten”, hvor kommer det fra?  Nei, det var nå bare noe han fant på...

Så der ligger jeg mellom mine to guttebarn, den ene omtaler sine edlere deler for pikken, og den andre velger det noe mer diskret ”privaten”. Jeg vil tilføye at begge får samme oppdragelse, og har samme foreldre.

TIL LÅNS

De to unge herrene er klar over at foreldre ikke eier barna sine. De har også full oversikt over hvem som eier hva i lekehaugen, ned til minste betydningsfulle legoflis. Noen ganger hender det at den ene gjerne skulle eid noe den andre har i sin besittelse, og da er den andre alltid helt uenig. Selvfølgelig.

Jeg hørte det blåste opp til storm i legohaugen, det krangles om en usynlig men ufattelig viktig del. Mor er i støtet og prøver seg  med en liten avledningsmanøver i stedet for kjefting.

Mamma: Å hei å hei å hei, eie meg her og eie meg der! Har dere tenkt over om det er noen som eier  dere da?  ( Puh, de biter på, ser oppmerksomt på meg.)

Store: Ja, det er  INGEN som eier oss!

Mamma: Riktig! Foreldre eier ikke barna sine, vi bare har dem til låns ikke sant?

Lille: Ja, for dere bare låner oss av naturen!! ( Veldig revet med av egen snusfornuft)

Store: Sæærlig...!!... ( Himler med øynene, det får da være måte på å være liten og teit.)

Så har de glemt hva de ville eie begge to, og leker rolig videre i skjønn forvissing om at de selv bare er til låns. ( Men fra hvem?) Mor fortsetter med sitt, strålende fornøyd med at hun klarte å avverge stormen rolig og pedagogisk. Smilende. Vi bare låner dem av naturen. Særlig.