Noen ganger ramler det ned utfordringer i fanget til en som fra det store intet. Uten forvarsel står man der med noen rystende spennende gavepakker av muligheter og skal takke ja eller nei. Jeg har bestemt meg for at jeg skal takke et rungende ja til flest mulig av slike sjanser. Fordi jeg trenger det, trenger å strekke meg og trenger å bevege meg utenfor min egen komfortsone. Og fordi det er knakande kjekt å gjøre ting man aldri før har gjort.
Forrige uke fikk jeg disse to:
1."Hei vil du lese en tekst på Litteraturhuset for meg? Det er en debutant, og teksten passer såå bra til deg. Nynorsk, tror dialekten til forfatteren er klin lik din"
2. "Hei, jeg har fått en herlig visjon og du er en del av den!" Tekstmeldingen piper inn på telefonen min kl 07.30 en morgen fra en venninne. Et par timer senere ringer telefonen: "Nå skal du høre her: Jeg ser for meg et bilde på Verdens Ende, i kveldslyset, du og en mann. Nakne."
Jeg takket selvfølgelig ja til begge. En av dem på direkten, den andre krevde noe betenknigstid. Du kan jo gjette hvem som var hvem? Opplesingen gikk fint, den ble unnagjort på fredag. Teksten var nydelig, og jeg trykket den umiddelbart til mitt bryst. Neste uke kan du finne meg i Evas drakt på Verdens Ende om du skulle slumse til å gå en sen kveldstur. Jeg sier ikke når.
Hva sier du når skummeltfine ting ramler ned i fanget på deg?
