onsdag 12. januar 2011

VERK TIL BEKYMRING

Smurfene fikk hvert sitt maleskrin til jul. Akrylfarger, pensler, palett og lerret. Dette var så stas at Storesmurfen ville gå tidlig hjem fra skolen idag for å hengi seg til malerivirksonhet. Han hadde allerede malt to kunstverk i ensomhet, da jeg kom inn døra. Gårsdagens plan om å male et fyrtårn i fargene blått, gult, svart og rødt var fullført. I tillegg hadde han malt et som han nok betraktet som dagens hovedverk. Et han hadde valgt å kalle "Den stygge andungen". 

Jeg hadde først prøvd meg med en ganske så entusiastisk fortolkning av verket, for var ikke dette ganske så Munch-inspirert!? Det var noe der som minnet meg veldig om "Skrik". Kunne han ikke se det selv kanskje? Joda, han kunne da forsåvidt det, men jeg tok altså ganske så feil. Det var faktisk et nebb det der, og slett ingen munn. Og andungen hadde øyne, fryktelig triste øyne, vinger, føtter, alt malt med en ganske så abstrakt pensel. I tillegg kom altså dette nebbet. Dette skrikende store nebbet. Og jeg så selvsagt alt sammen idet han pekte og forklarte det hele. 

Jeg tenkte i mitt stille sinn, la meg nå ikke legge for mye i dette her. La meg nå ikke overtolke dette sønder og sammen. Det er ikke sin egen angst han maler. Selvsagt ikke. Fyren er da for pokker ingen barneutgave av en Christianiabohem som skriver sitt eget liv med penselen han nettopp fikk til jul? Det er jo den stygge andungens angst han har grepet fatt i. Alle som har hørt det eventyret vet jo at andungens første del av livet ikke akkurat var en dans på røde roser, ei heller rolig svømming i smule farvann. Andungen slet fryktelig med et heller negativt selvbilde, og elsket ikke seg selv noe særlig høyt. Dette har maleren grepet fatt i og klart å formidle abstrakt, men likevel presist. 

Verkene ble siden stilt opp på soverommet, plassert slik at kunstneren selv kunne betrakte dem fra sengekanten med et tilfreds smil. Gudsjelov, et smil. Jeg sa ingenting selvsagt, men jeg ble en smule bekymret for Lillesmurfen og hans til tider overlivlige fantasi. For det lille barnet hadde jo panoramautsikt rett inn i det store gapet. Hva ville ikke kunne skje i hans hode, der han lå i sin seng med uskyldige kosedyr i armene, når han ble eksponert for all denne andeangsten? Dette stumme, skrikende mørket, hva ville denne avgrunnen av et nebb fordreid i angst kunne bli til i hans drømmer? 

Foreløpig er det stille der inne på rommet deres. Jeg må liste meg en tur innom før jeg legger meg og sjekke at alt er bra. Med to smurfer, en andunge og et fyrtårn som enda ikke er ferdig. Foreslår kunstneren senere at jeg kan få ha bildet hengende på mitt soverom, er jeg redd jeg vil slite litt med svaret. For jeg er ikke klar for å dele rom med en and som helt klart har dype personlige problemer. Jeg har mer en nok med mine egne og min altfor gode fantasi. Kanskje jeg kan foreslå at vi skal gi dette bildet til pappa i gave? Kanskje det er rett og slett er en knakende god ide?

5 kommentarer:

Tia sa...

Å eg ser det for meg!!! Du klarer jammen santen å male det ganske fint sjølv... Morsomt.

nedoverbakke sa...

Humre. Ligger mer mellom linjene dine enn det ligger bak storesmurfens penselstrøk.

"... til pappa i gave?" Hehe, du er meg ei fin ei. ;D

Om jeg som deg, skal legge min analyserende hjerne og fantasi til side, vil jeg påpeke at du skriver svalt. Du bringer leseren tett på situasjonen men gir oss luft til å tenke på en og samme gang. Ikke ulikt en fysisk svalegang. Fjern og luftig men likevel fysisk knyttet til huset, som her vil si selve situasjonen du beskriver. Synd bare det ikke heter svale- og ikke svanegang ... :-)

nedoverbakke sa...

Hmmpf ... minus 1 stk ikke, selvsagt.

Anne sa...

Så fin! Jeg tenker at tolkningen skal vektlegge den tilfreds smurfen med egen kunst - skjønnasen!

AstridVU sa...

Fantastisk skrevet, May! Jeg elsker disse Smurfehistoriene dine ...så derfor måtte jeg anbefale innlegget ditt i den ene facebookgruppen jeg er med i; Bloggvenner. Der anbefaler vi nemlig gode innlegg skrevet av andre - og du er min andre anbefaling!