UTENFOR

I dag morges hørte jeg plutselig høye lyder utenfor vinduet mitt. Høye lyder jeg kjenner så inderlig godt. Lyden av barnestemmer. Lyden av stemmene til barna mine. Jeg hører dem rope glade og fornøyde etter en venn der de tøyser og tuller seg på vei til skolen.

Så rart å høre dem sånn, her innenfra. De er der ute og jeg her inne. Alikevel kjenner jeg at jeg kjenner meg utenfor. For de kommer fra sitt andre hjem i dag. De har stått opp fra sine andre senger, og spist frokost ved et annet bord enn det som er mitt og vårt idag. Det var ikke jeg som kysset dem hadet idet de gikk ut døra, og jeg ble ikke spurt om kysset mitt etterlot seg kyssemerke. Jeg ble heller ikke stående og se dem ta en siste sjekk i speilet, fordi de ikke tok sjansen på at da jeg svarte, nei, ikke kyssemerke idag heller, så var det var helt helt sant.

Selv om jeg hadde banket på vinduet og prøvd å rope etter dem, ville de ikke hørt meg. De ville heller ikke sett meg om jeg prøvde i vinke til dem. Så jeg banker ikke, og vinker heller ikke. Jeg blir bare stående og ser etter dem, helt til den glade lyden av dem forsvinner rundt svingen der borte ved skolen. Sånn er det å være deltidsmamma. Sånn er det å bo sammen med barna sine annenhver uke. Da ser man dem utenfra på en annen måte.

Allikevel er de her hos meg. Her inni meg et sted. Her og nå. Om litt. Og om litt til. Ikke halvparten av tiden, ikke annenhver uke. Men hver eneste dag og time.

I morgen kommer de til meg igjen. Da blir det garantert kyssemerke på på to par kinn. Og kanskje på to små gutteneser også. ( Men aldri før skolen. Lover!)