torsdag 15. januar 2009

STRYKEJERN PÅ TØRRFOR.


Jeg må ærlig innrømme at det er mange år siden jeg har strøket. I det minste med noe som kan kalles mitt eget strykejern. Jeg har riktignok eid et strykejern en gang i tiden, men hvor det er nå, har jeg ikke peiling på. (Kanskje jeg har mistet det? ) Det var et enkelt jern, et strykejern. Det var et stykke metall med håndtak på, og en termostat man kunne stille inn temperaturen på. Ikke noe mer. Det dampet ikke, det sprutet ikke.

På vei ut av min skrivesperre, den kjipe høsten, i en slags.. nå kjenner jeg at det løsner modus, nå bobler det i toppen, nå skal jeg snart begynner å sy, lage ny bok rett og slett....kom jeg til den erkjennelse at: Kvinne, du eier jo ikke strykejern!  Du eier både stikksag, vanlig sag, hammer, superlim, flisekutter, men strykejern, nei det eier du ikke. Og hva skal du med stikksag når du skal lage sybok?

Nå er jeg eier av et strykejern. Og nå vet jeg at et strykejern ikke er hva det en gang var. Det er ikke lengre bare et stykke jern med håndtak og termostat. 
Det ser ut som et romskip fra Star Wars. ( Mine sønner er slettes ikke enig) Det er ikke et stille vesen som står der i hjørnet sitt, innstilt på det du en gang stilte det inn på.

Det ligner som sagt på noe som kan fly, og jeg venter på at det når som helst skal lette, ta seg en tur, og muligens aldri komme tilbake. Jeg føler ikke at jeg stoler på det, vi er ikke et sybok-team enda. Det er rett og slett for egenrådig. Det lever sitt helt eget liv. Det piper, det freser og det piper igjen. Og jeg har ikke helt lært meg språket dets enda. Det piper om at jeg må skru det på, for det holder ikke at jeg putter i støpselet. Det skur seg av når det har stått for lenge uten selskap. Nærmer jeg meg, begynner det å pipe igjen, og skrur seg på. Og det piper pokker meg heele tiden.

Jeg føler meg ikke helt trygg i nærheten av det. Jeg prøvde å jobbe konsentrert, satt helt oppslukt av en komplisert knappenåling. Plutselig hører jeg rare lyder, hva er dette for noe? Visste ikke at katten var inne nå? Det er da vitterlig noen som knasker tørrfor bak ryggen min? Ikke det nei.. ingen katt.. ikke tørrfor. Bare et strykejern som kjeder seg.

Jeg husker Odd Børresen en gang snakkesang om en avsindig stålampe, en som herjet rundt i 2. etasje i nattens mulm og mørke. Og jeg lurer: Har jeg kjøpt et avsindig strykejern, et som selv bestemmer temperaturen, som selv slår seg av og på, som koker vann når det kjeder seg, og som hæren fløtte meg står bak ryggen min og spiser kattens tørrfor? Og vil det kommer til å suse rundt her etter leggetid?

Tror jeg låser jernet inni et skap så lenge jeg. 

4 kommentarer:

Anne sa...

He, he. Og litt skummelt. Fikk assosiasjoner til Christine, den skrekkelige bilen som levde sitt eget liv. Og du snakker om en SØNN med livlig fantasi? Neste bok blir en science fiction, jeg vedder. I alle fall har du potensial til en. Lykke til med strykejernet. Er sikker på dere blir venner.

sjeroks sa...

haha.. ja de er noen rare dyr de der strykjernene. Mitt lager også ganske mye lyder. men vi er nå blitt venner forde.
Gøy at det endelig kom noe nytt på bloggen. Er inne å sjekker nesten daglig. .
Holder foresten på med lillestakken nå i vinrød. Har strikket fuglemammas omslagsbodyen og jakke strikket i ett stykke nå etter nytt år. Ligger bilder i bloggen hvis du vil se.
Gleder meg til ny bok.
Lykke til med strykejernet. Håper dere blir venner.

hilsen siri.

Gulltann og Pus sa...

Grattis med strykejern!
Sjekk bloggen min - en award venter på deg :-)

Kort og Søm sa...

"ler"..nei, strykejern er ikke hva det en gang var...

Hilsen Fredrikke :o)