Det minste mennesket i husstanden her har nok sett litt for mye på filmen Kung Fu Panda. Skillet mellom fiksjon og virkelighet er tidvis ikke-eksisterende, om han ikke er selveste Pandaen, så er han definitivt en nær og ivrig medhjelper. Man går ikke lengre trygt rundt i sitt eget hjem, plutselig har fyren sneket seg innpå og brøler sine selvkomponerte karatelyder med så stor innlevelse at man kan få pustebesvær. Markeringens kunst beherskes dessverre på langt nær. Selvfølgelig har han fått tilsnakk med streng og direkte øyekontakt: Man bokser ikke i magen eller andre steder, selv voksne synes det er veldig veldig vondt med svingslag fra en kraftsmurf. Kanskje han får for mye tran?
- Mamma.. jeg har veldig lyst å begynne på karate!
- Ja, det har jeg nesten skjønt du.
- Jeg tror det er veldig lurt for meg å begynne på karate, faktisk.
- Lurt? Hvorfor det?
- Jo, fordi jeg er veldig voldelig.
- Jaså du. Du er voldelig..?
- Ja voldelig. Og da er det bra å gå på karate.
- Synes du det altså? Jeg er nok ikke helt enig med deg der du.
- Neivel. Da tar vi kickboksing. Hva er forresten kickboksing?
- Det er boksing der man har lov til å sparke også.
- Kult! Da tar vi det.
- Men du, vet du hva voldelig er for noe da?
- Nei?
- Det er en som slår og sparker og er veldig veldig slem med andre.
- Da er jeg nok ikke så voldelig. Jeg er jo ikke så slem. Jeg er bare en som er litt vill og liker å sloss.
Her blir det ingen tran de to neste ukene.
