HUNGRY HEART

     

Handler ikke om håndarbeide idag heller denne bloggen, eller forresten gitarspilling er jo et slags håndarbeid det også. Jeg var på konsert i går med  Bruce Springsteen, og jeg må si at opplevelsen enda sitter i kroppen. For å si det mildt,  forsiktig og en smule nøkternt: Det var jammen meg fint!

Været var ikke lovet så bra. Det kunne hende det skulle styrtregne på oss der vi skulle stå å trampe takten. Jeg som i lang tid  hadde gledet meg til å være bittelitt rocka i svart skinnjakke og boots, måtte trekke i goretex sko og jakke. Ikke mye rock n roll over antrekket mao, men tørt og varmt.  Jeg var dessuten slettes ikke alene om  fornuftig antrekk, nordmenn vet å kle seg i ufikse allværsjakker. Men nå var nå ikke det det viktigste, hvordan man skulle kle seg. Her skulle det nytes, trampes og klappes! (men klart jeg hadde følt meg mer snasen i svart skinn..)

Min eldste bror er blodfan av "The Boss", såpass at han har vært på 5 konserter i løpet av denne turneen. Igår  var det en rolig blodfan dag, litt langt bak, ikke noe stress. I dag derimot skal pitten erobres, og de ivrige har allerede vært å  fått seg nr på hånda. Nr 200 og ett eller annet ble de. Garantert å komme langt frem med andre ord.

Jeg hører jo igrunnen ikke så mye på Bruce til dagen, men har vært på en konsert før, i des 2008. ( Ellers så snakker blodfan hele tiden om konserten i 96, i 88, i Barcelona, i Hamburg, og nå selvfølgelig siste konserten i Gøteborg som var uforglemmelig) Og oppdaget den gangen også at selv de mest beherskede plutselig kan finne seg  selv veivende, klappende og skrikende på lalala, og yes og no!  Men det gjør jo ingenting, det er jo tross alt  39 999 andre som gjør akkurat  det samme!

Og grusomt facinerende er det å se på. "Come on Steve!" brøler The Boss  til Little Steven som slettes ikke lar seg be to ganger, men stuper oppi mikrofonen og så står han der, drøvel ved drøvel med Sjefen og gir jernet rett og slett. Ikke spesielt vakkert synger lille Steve, men helt klart veldig utagerende.... Noe som imponerer til dagen tamme piker stort.  

Er det det som facinerer mest mon tro? Evnen til å gi så til de grader bånn gass, og evnen til å kose ræva av seg med jobben sin, det at det vises så lang lang vei? Legge så mye konsentrasjon og energi i det man gjør

Tenk om flere kunne lagt samme energi i det de gjør til daglig? Jeg for eksempel. En bitteliten brøkdel av det? Like mye energi som lilletåa hans kanske?  Jeg skjønner jo at ikke hver dag skal være en slik fest, en eneste lang rock & roll happening.  Men forresten, jeg tror faktisk at jeg vil ha littegrann mer rock og enda litt mer roll inn i hverdagen min.  I betydningen energi, konsentrasjon og arbeidsglede. For herlighet, også jeg er jo heldig, jeg har jo en jobb jeg virkelig liker over middels bra. Jeg skal lage bok jeg, om akkurat det jeg selv vil.Heldiggrisen er jeg. Og er jeg enda heldigere, så vil den bli like godt mottatt som strikkeboka. Fansen vil riktignok ikke skrike til meg i vill jubel, men kanskje en mer dempet glede som kan forløse litt kreativitet rundt omkring?

Og helt på tampen må det innrømmes at jeg synes at han er ganske så feiende flott, som sexobjekt også, ikke bare som artist. Hadde det vært meg han hadde sagt/brølt  "Come on!" til så hadde jeg takket ja på flekken. Uten å stusse. Uansett hva det nå var han brølte for... Selv et døgn etter energirocknrollinjeksjonen er jeg skamløs nok til å innrømme det.

Come on May!  Lets rocknroll!

Disse understrekingene er slettes ikke gjort med overlegg, uansett: Nå vurderer jeg å gå ut å kjøpe meg et par nye boots..:-))