BUDEIENYTT

Ekte budeier bruker skaut. Alltid. Gudbedre, man vil da vel ikke ha hårstrå i meieriproduktene sine! Måtte gud forby. Eller noen andre. Budeia kan ikke tenke seg noe mer pinlig enn at noen skulle sitte der med et av hennes hårstrå i munnviken. Eller stikkende ut av et lekkert bakverk. Nå er det tross alt røytesesong, iallefall for denne budeia. Derfor er skautet fast sommerbekledning. Man blir ikke lekker på håret av å gå med skaut. Derfor er det like greitt at det er på hele tiden. Vanligvis pleier jeg å bruke en hvit tøybleie, men den er forsvunnet, så nå er det et kjøkkenhåndkle som gjør skautnytten.

Iallefall.. melkespann nummer to er slept til gards. Tolv nye liter med diverse surmelkpsodukter står til syrning nå. Surmelk er enkelt, trenger ikke være superbudeie for å få det til. Yoghurt derimot krever en viss nøyaktighet for å lykkes med. Jeg gjorde ikke det denne gangen. Total miss, og bare til å bruke i Smurfers med kusiners kveldsgrøt. Cottage cheese trenger det samme. Nøyaktighet nøyaktighet. Det blir ikke laget hytteost dette året, budeia glemte nemlig å kjøpe med seg løpe.

Kommer nok en budeieoppskrift til dere etterhvert. Vi har forresten sol og knallvær her oppe. Bare så det er nevnt! Tjohei!

LYKKEN ER..

.... å kjøpe nypoteter på nabogården! Hele ti kilo! Koke dem med skallet på, helle over hvitløksolje og Maldonsalt. Trenger man egentlig noe mer? En fisk i ny og ne, og kanskje litt kjøtt?

KUMELK

Hver sommer lar Smurfemamma sin indre budeie slippe løs. Det som er tøylet og holdt inne resten av året, slippes nå løs i en melkeorgie av guds nåde. Vi er så heldige at vi får kjøpe melk fra bonden her, og då går det i tyvelitersspann. Dette er et av sommerens høydepunkter, og barna jubler: Jeg vil ha kumelk NÅ! Og jeg vil ha mere!

Jeg skal komme tilbake til budeievirksomheten i senere innlegg, men kan nå rapportere om kefir, tykkmelk, rømmekolle og youghurt på gang. Det syrnes og modnes på benker og i skap. Og det pleier å være forfriskandes saker! Det er ikke få liter vi heller i oss i løpet av et par sommeruker.

En liten titt fra vårt nordlige paradis. Ps: Nå kom nettopp naboen og lurte på om vi ville ha fisk. Selvsagt! Nå blir det kaldsei til middag i morgen. En av mine yndlingsretter!

STORESMURFENS IPODSOKK.

Storesmurfen er enig med sin mor om at han skal strikke egen Ipodsokk. Mye kulere å lage en selv en å kjøpe. Helt enig. Mor har funnet frem garn etter bestilling. Rosa er ønsket, og rosa blir funnet sammen med passende pinner.

Mor må legge opp, så langt har han ikke kommet enda i sin strikkekarriere. Storesmurfens mor har laget strikkebok og tror derfor at hun kan ett og hint om strikking. Iallefall litt mer enn Storesmurfen.

- Hvor mange masker trenger vi å legge opp, mamma?

- Det er ikke helt godt å si, du må nok strikke en prøvelapp først.

- Prøvelapp, hva er det?

Mor forklarer hva det er, og hvor utrolig lurt det er. Storesmurfen er langtfra enig. Dette høres ikke gøy ut. Han viser det med hele kroppen og ikke minst ansiktet. Her skal det strikkes sokk med en gang!

- Hallo! Din mor har tross alt skrevet strikkebok. Og kan litt om strikking. Alle som er lure strikker prøvelapp!

- Jeg gidder ikke strikke prøvelapp. Jeg bare teller bortover Ipoden.. 1 2 3 .. 26. Vi legger opp 26 masker, mamma.

- Ok. Så legger vi opp 26 masker til PRØVELAPPEN, og så ser vi.

- Det er ikke en prøvelapp, det er Ipodsokken!!!!!!

- Vi får nå se på det da..... (Tenker: særlig..)

Den lille fyren strikker ivei, og helt objektivt.. han strikker fint. På prøvelappen.

- Den blir nok litt for lang.. Kanskje vi skal rekke opp og prøve med 20 masker?

- NEI!

- Vi kan kanskje lage en liten klaff på den, siden den ser litt for lang ut...

- Det skal IKKE være klaff på ipodsokker, mamma!

- Neivel.

- Jeg synes den ser kjempefin ut!

- Javel..

Han strikker og strikker og i løpet av et par dager er sokken klar. Og den passer perfekt. Den passer PERFEKT. Masketallet er helt riktig. Og den frekke lille fyren stråler fra øre til øre. For hadde han ikke rett kanskje? Var det ikke akkurat passe med 26 masker kanskje. Og hvem var det som var strikkeekspert? Jommen sa jeg smør. Jeg vurderer nå å ansette han som konsulent på neste strikkebok. Så slipper jeg å strikke prøvelapper.

MORMORHUSET

Idag har Smurfefamilien ankommet Mormorhuset i nord. Alle mine barndoms somre ble tilbrakt her i det høye nord, med verdens mest fantastiske utsikt fra kjøkkenvinduet. Rett mot Senjafjellene som stadig vekk skifter antrekk, gjerne flere ganger om dagen. Tilkneppet blyge med blonder oppunder haken, eller nakenbadende med røde flammer fra en sen sol flørtende rundt legger og lår.

- Kom å se! roper vi. Så stormer alle til. Da er det nytt antrekk på gang. - Har du sett? fortsetter vi. Nei, aldri har vi sett dem slik som vi ser dem akkurat nå. Du verden så fine, fortsetter vi. Vi stønner litt før vi setter oss i hver vår stol igjen. Ifølge Smurfebestefaren er dette verdens fineste utsikt. Helt objektivt. Han mener det.

Vi har våre faste ritualer. Idag ble de litt anderledes. Vanligvis pleier vi å treffe Smurfebestemor i byen før vi tar båten utover på øya.. Idag ble det ikke sånn.. Bestemor ventet hjemme på oss. Men. Vi må innom Petters Sjømat på kaien. Hver eneste gang. Det nytter ikke uten. Der må vi kjøpe fiskekaker og ferspresset juice til 70 kr literen. Så sitter vi der på båten og spiser fiskekaker med fett på fingrene. Og hvert eneste år må vi si: De er jo ikke såååå gode disse fiskekakene, vi lager de jo mye bedre selv! Men siden Smurfebestemor ikke var der, fikk jeg tenke det selv inni hodet.... de er ikke så gode disse fiskekakene.. men vi må gjøre det.

Vi er nå klare for en ferie i nord. Her medbringes ullstilongs og bikini i kofferten, begge deler må gjerne benyttes. Det er så godt å være her i mormors gamle hus. Jeg skal vise dere bilder. Iallefall fra kjøkkenet. Så følg nu bare med på mykstart utover i uka. Blåbærene ser ut til å være modne, det var iallfall rapporten Smurfene kom tilbake fra skogen med. Blå rundt truten var de også. Sansene skjerpes mot ferie i nord.

GIN TONIC, TAKK!

Storesmurfen sitter under en parasoll og strikker i Porsgrunnbestemor sin hage. Den ungen herren er usedvanlig fornøyd med livet idag. Han skulle få nye støvler og vi gikk inn i en skobutikk med dette for øye. Vi kom ut med et par sorte Converse. Han har i tilegg vært i mine loppefillehauger og trygla seg til en t-skjorte som ikke er som skapt for en søt liten smurfegutt, men heller en relativt stor biker.. sort denne også.. den rekker han til knærne, og ja smilet går fra øre til øre. Han synes selvsagt at denne skjorten er som skapt for han..

( Han ser ut som Infernofestivalen neste..)

Nå sitter han der under parasollen og svetter. Han er av herretypen som ikke gidder å kle av seg bare fordi sola skinner gitt. Det er mye kulere og sitte her i dongeribukse og nevnte skjorte med dødningeskaller og torner... og svette litt.. Det usedvanlig søte er at gutten sitter og strikker på en ipodsokk. I rosa ullgarn. Han sitter under parasollen i sort bikerskjorte og strikker rosa sokk til den nye høyteknologiske dingsen sin som han er noe i nærheten av forelska i.

Jeg kommer ut med mitt lille strikketøy, og skal til å sette meg i stolen ved siden av da følgende utsagn kommer ut av munnen på min unge sønn:

- Ååååå det er så varmt mamma. Nå hadde det vært godt med noe kaldt å drikke! Nå hadde det vært deilig med en GinTonic!

- Eeehh? Hva er det du sier for noe?

- Jeg har lyst på GinTonic vel! Sånn med isbiter og sitron.

- Om jeg hadde gitt deg noe sånt, så kunne jeg jo ha kommet i fengsel!

- Hvorfor det?

- Fordi det er forbudt å gi Gin til barn!

- Ååå, hihi.. Gin er jo alkahol, det glemte jeg helt! Jeg mente jo at jeg ville ha TONIC! Med is og sitron. Det pleier jeg å få hos pappa.

- Åja. Men jeg tror ikke bestemor har hverken gin eller tonic. Så du får gå å ta deg et glass vann.

- Neeiii.. det var ikke helt det jeg hadde lyst på nå da.

- Da får vi sitte her å strikke litt istedet da.

- Ja, vi får vel det..

(Bilde: flickr)

FLYR DE WIDERØE?

Er det smurfen som ikke har god nok diksjon, eller er det mammaen som begynner høre tungt?

- Hva er det du sier? Er det mange som flyr Widerøe i Star Wars?

- Nei!! Det er mange DROIDER som bruker pistoler i Star Wars!!

- Åja....

KRØLL PÅ TUNGA.

Det banker på døren hos Porsgrunnbestemora. Det spinner fort rundt i knollen til Smurfemammaen denne dagen, og hun utbryter:

-Gå å se hvem det er, du Lillesmurfen!

Han er ikke sen og be, og er rask på sine små føtter for å sjekke.

Mammaen til Storesmurfen:

- Hvem er det som sier dette da?

- Reverenka?

- Eh?

- Revejynka?

- Eeeeh??

- Reveronka!

- Hm..hihi..

- Hva ler du av mamma?

- Ingenting.. knis.. eeh nei.

- Revelenka?

- Prøv en gang til! Sakte.

- Reeve-eenka!!

- Ja!!

Lillesmurfen: Det var en mann, og han ville snakke med bestemor!

Mamma: Javel? Håper han er vakker og ven i pelsen da!

Knis!

SMURFEINVASJON!

Så var de her igjen, både høyt og lavt, de små smurfene. Superglade fra tidenes tivolitur i København med karusellkjøring fra åpningstid til stengetid. Man får håpe de har snurret seg lykkelig svimle for lange tider fremover.

Vel var det hyggelig å komme til mammaen sin. Klart det. Selv om Lillesmurfen tørket bort hvert eneste kyss han ble tildelt.. Men bare enkelt var det ikke. Plutselig ble Storesmurfen så rar i ansiktet, og da jeg spurte hva det var brast han ut i gråt. "Jeg savner pappa! Uhuuuuu!"

Jahaja.. den kom litt brått på, jeg innrømmer det. De skulle jo nå være elleville av glede over å være hos meg igjen.. og så plutselig har vi en Hulkesmurf i armene? Hva sier man så? Kan Supermamma være så vennlig å matrialisere seg? Heldigvis er hun like i nærheten, og hun forstår at små gutter kan savne pappaen sin. For har de ikke verdens beste pappa kanskje? Tenk de har nemlig det. (Selv om han må ha fått noe bortimot et illebefinnende inne på en applebutikk i danskenes hovedstad, og affekthandlet ting til dem som denne mammaen aldri hadde gjort.. men ok. Hun er applefan selv...så greitt..)

Tårene renner. Dette var da voldsomt. Kom vi går og finner pysjen. Sitte på fanget ja, kom til mamma.. den lille Store har jo blitt en lang laban, så vi må være et syn der vi trøstesitter krumbøyde i køyesengens underetasje. Lillesmurfen kommer farende, her er det visst enda muligheter for usynlige monstre får vi opplyst.. og det innbærer noe i nærheten av livsfare å oppholde seg i et rom alene. Men hva skjer her da, vil han vite. Noen savner pappa så fælt.. uhuuuuu hulkes det fra fanget mitt.. Lillesmurfen blir også rar i ansiktet, han er en lett påvirkelig ung mann. Ååå, nå begynner jeg også snart å grine, piper han med begynnende krølleleppe. Gi meg styrke tenker mammaen, og blir straks bønnhørt. (Lillesmurfen bruker nemlig en smule tid når han først har kjørt seg inn på hulkesporet.)

Pysjer blir funnet frem, omelett blir stekt og fortært.. og så uhuuuuuuuuuuu.. igjen.. det er sikkert fordi vi har vært så lenge hos pappa nå at jeg savner han sånn.. sier Storesmurfen nærmest for å unnskylde tårene sine. Men er det noe denne mammaen ikke vil ha, så er det gutter som unnskylder at de gråter! Niks! Her skal alt ut når behovet er der. Plutselig er Supermammaen der igjen og jeg hører henne si at igrunnen er du ganske heldig som har det sånn som dette. Åå? Jo, for det betyr jo bare at du er veldig glad i pappaen din. Tenk om det hadde vært sånn at du var glad for å være kvitt han, endelig borte fra den tosken der? Det hadde jo ikke vært noe hyggelig vel? Det nikkes helt enig.

Det ender godt. De sover nå og er søtere en søtt.

Her sitter Smurfemammaen og kjenner glorien vokser over hodet. Haha! Supermamma og jeg er jammen gode venner i kveld. Vi er avslappet og forståelsesfulle inn til beinet. Generøse og kule hinsides enhver sjalu mammas forstand. For er det ikke fantastisk at man har barn som er så glade i pappaen sin at de savner han hulkehøyt? Ja, nå vipper vi nesten over i det gladkristne her, det kjenner jeg, men ha tålmodighet med oss. I kveld vet vi bedre.

I morgen skal vi ned i Smurfepappas jordbæråker og slafse i oss hvert eneste bær. Det er avtalt og bestemt. Da skal jeg jammensanten meg huske på å spørre han om Smurfene noen gang har hulket på samme måte etter meg. Vært bortimot utrøstelige. Etter mammaen sin. Meg. Bare en eneste liten gang?

JEG GLEDER MEG!

En telefonsamtale mellom en mamma som gleder seg veldig til å se sine små smurfer igjen, og to smurfer som, vel, gleder seg de også .

Mamma: Å, jeg gleder meg sånn til å se deg igjen!

Storesmurfen: Hvorfor det?

Mamma: Fordi det er så lenge siden jeg har sett deg vel!!

Store: Åja. Jeg gleder meg til å se deg også.

Mamma: Jeg gleder meg sånn til å reise på ferie med deg. Jeg snakket nettopp med bestemor, hun gleder seg også veldig til å se deg igjen!

Lillesmurfen: Og jeg gleder meg til å se armskytterne mine i Nordnorge igjen!

Så konklusjonen er: Vi gleder oss!

DAME I VEIEN!

Jeg kom fra besøk hos Fruen fra Havet i dag. Jeg hadde mye å dra på, stor tung koffert, to vesker og ryggsekk. T-banen var ganske full, men jeg klarte å finne meg en ståplass nær midtgangen for mitt pikkpakk og min kropp. Der stod jeg og holdt meg fast i en stang mens vognen ristet oss gjennom tunnelen mot Majorstua.

Der skulle det selvsagt mange mennesker av. Det er alltid sånn på Majorstua. Jeg stod der med sekken min og prøvte å balansere en veske oppå kofferten mens jeg selv prøvde å holde balansen og det myldret og tøyt folk rundt meg og ut i verden.

Da kjenner jeg plutselig et dytt i siden, ja et dytt, og slettes ikke et vennlig puff. Jeg snur meg samtidig som en dame, eller la oss kalle henne kjerring fra nå av, brøyter seg frem mens hun prater i mobiltelefonen. Hun prater høyt i mobiltelefonen:

" JA, DET ER EN DAME SOM STÅR I VEIEN HER, SKJØNNER DU!! " Sier brølapekjerringa med irritert blikk og stemme!

Da kjenner jeg at MonsterMay våkner! Eller kanskje SuperMay som vil oppdra brølapekjerringer en ørliten smule? For skal vi ikke være hyggelige med hverandre her i verden? Er det rart det er krig i verden når slike som henne går løs? Men det eneste jeg klarer å få frem er et foraktelig HAHA!! før hun er ute av vogna.. men inni hodet mitt kortslutter tankene og jeg får en arm like lang som Supermammaen i Superfamilien.. og denne armen fyker etter kjerringa med telefonen, tar et godt tak rundt halsen hennes og hånden med mobiltelefonen hennes i ett grep, så telefonen blir presset litt ubehagelig inn mot øret hennes. Et mildt men bestemt kveletak. Jeg drar henne inn i vogna igjen, helt opp til MonsterSuperMays ansikt, som nå er behersket men ikke direkte blidt. Så sier jeg med rolig, bestemt stemme:

"Kjære Brølapedame, neste gang noen står i veien for deg, så foreslår jeg at du med hyggelig innestemme sier:"Unnskyld, kan du flytte deg litt?" Gjerne mens du legger en vennlig hånd på vedkommendes skulder slik at mennesket skjønner at det står i veien og kan flytte seg. Dette er slikt de aller fleste mennesker forstår og etterkommer. Dette er en hyggelig måte å kommunisere på! Å gå brølende i mobiltelefon mens du dytter hardt, slik du nettopp gjorde nå, er IKKE en hyggelig måte!"

Deretter skulle den lange superarmen føyse hennes ut av døra i en slik fart at hun snubler litt bortover fortauet. Selvsagt uten å skade seg noe særlig. Der kan hun stå en smule fortumlet og snappe etter pusten og massere seg litt på halsen.. mens hun tenker med seg selv.. og tenker seg godt om... Hva var det egentlig som skjedde nå?

Pokker ta at man ikke har superkrefter! Istedet blir jeg stående ved vinduet og lure på hvor hun går, og kjenner på meg at om hun ser på meg nå, så kommer jeg til å geipe til henne. Samtidig som jeg viser henne min minst pene finger. Heldigvis ser hun ikke på meg. Kjerringa. Snakk om dame i veien!! Grrrrr....

(Jeg innrømmer også at hodet mitt lager et par alternative historier til med denne superarmen, men de er ikke like oppbyggelige som denne varianten her..)

SYDAMENS HJELPER

Får man besøk når man holder på med å lage sybok, så blir man satt i sving til passende arbeid. Her sitter yndlingsTia i en slags skredderstilling, eller ikke, og klipper opp gamle kåper som skal bli til noe helt nytt.

Synes du det ser litt rotete ut? Pøh! Eller forresten.. jeg gleder meg til jeg er ferdig med det hele og får alle tekstilene ut av stuen. Jeg ønsker meg inderlig et syrom! Men det kan jeg bare fortsette å drømme om.

STRILEJENTE?

Jeg er strilejente, eller jente fra landet. Fra en øy langt uti havgapet. Sier jeg når jeg skal tøffe meg skikkelig. Ikke mye havgap for å være het ærlig.. men iallefall, jeg ser på meg selv som noe annet enn en byjente. La det være helt klart! Noe helt annet. Noe som på en måte er røffere, tøffere som tåler en støyt osv. Som sier pytt pytt til det meste.

Men nå begynner jeg å lure litt, jeg innrømmer det. Jeg er på besøk hos Fruen Fra Havet her nede på Verdens Ende. Sitter her og skriver på boken min, og hjelper henne med den forestående utstillingen hennes.

Vi skulle ut og fotografere noen sauer, dvs hun skulle bli fotografert sammen med noen sauer av Tønsberge blad, og jeg fikk beskjed om å være med som sauelokkedame. I den forbindelse skulle jeg finne frem to par langstøvler som stod ute og luftet av seg gammel sauebæsj. Intet problem, selvsagt, møkkete støvler er jeg vant med.

Men. Da jeg skulle stikke føttene oppi.. var det noe der.. noe grått og ullent.. jeg så det før jeg hadde løftet foten. Heldigvis. Støvlen var full av spindelvev.. så full at jeg ikke kunne se bunnen av den. Petter, eller dama hans, hadde spunnet rundt helt vilt på overtid. Minst. Og nå var det reneste tåkedotten oppi der. Uff. Jeg er da ikke redd edderkopper? Overhodet ikke!!

Strilebyjenta: Kremt. Det er visst fullt av spindelvev oppi støvlene?

Fruen fra havet: Ja? Hva så? Ta det bare bort du!

Oi.. tenkte jeg.. ta det bare bort.. men tenk om.. tenk om kjempePetter eller kjempedama hans eller begge to ligger på lur nedi tåa der et sted? Tenk om de driver på og har seg der nede i mørket? Og så kommer tottelottene mine krypende..og moser dem midt i hyrdekoppstunden sin?

Ikke tenke på det nei.. bare ta det bort. Hallo? Tøffe strilejenta? Tørke.. tørke.. tralala..tørke.. røske bort spindelvev.. haha..så lett så lett.. oi så seigt og rart slikt spindelvev er.. ja.. det er fordi fluer og annen mat skal sette seg fast slik at Petter eller dama hans eller kanskje begge to skal komme og SPISE det som måtte komme inn i nettet deres.. de er fryktløse og fryktelige!! Kanskje planlegger de et romantisk grusomt måltid etter at de er ferdige med å ha seg der nede i mørket? Så de er klare til å glefse, i hva som helst? Må skynde oss nå ja? Sauene venter ja? Ta på seg et par ekstra sokker.. stikke tåa forsiktig oppi.. tenke på noe helt annet..de blir nok most før de klarer å glefse.. tralala..

Herregud! Er jeg blitt byjente eller? Er det ikke bare å stikke foten nedi, mose eventuelle Petterkopper og damer med ullsokken? Kjenner vel ikke det gjennom sokken? Også løpe ut å være sauelokkedame som om ingenting har hendt? Og det har det jo forsåvidt ikke heller.

Uff. Dette holder ikke. Dette må det gjøres noe med. Tøffe strilejenter er ikke redde for småkryp. Eller?

LITT STRIKK

Myk Start ble starter som en strikkeblogg, siden har den utviklet seg til å bli mer en.. ja hva skal jeg si.. en mammablogg? Det er lenge siden det har vært noe strikking her nå. Myk Start må ta seg sammen, må blogge mer håndarbeid.. hun holder jo på med sybok nå. Og derfra kommer det jo endel etterhvert.

For et par dager siden kom jeg over en blogg, Ifralahell, jeg husker ikke helt hvordan eller hvorfra jeg kom inn til henne. Men bloggen var fin, så jeg snuste rundt der inne. Jeg innrømmer lett at jeg smilte fra øre til øre da jeg så at hun hadde strikket denne fine lille vesten, og at Myk Start stod på favorittlisten hennes. Det gjorde igrunnen mye av min bloggdag.

Og som vanlig elsker jeg når strikkende damer lager tingene helt anderledes enn det jeg har gjort i oppskriften. Hun er ganske ny i bloggverdenen, så stikk gjerne inn og hils på henne. Du vil finne glade interiørbilder, mat.. litt om stort og smått.

STIKK INNOM!

Om dere skulle være på disse kanter, så stikk innom hils på oss i et kjempehyggelig hus på Verdens Ende. Her sitter jeg og jobber med boken min, mens fruen i huset, Herdis Maria Siegert, åpner utstilling i atelieret sitt på lørdag. Hjertelig velkommen!

JENTER I SOMMERKLÆR

Varme sommerkvelder.. hva er vel bedre enn å flagre ut i verden med sommerkjolen på? Stoppe opp, strekke armene rett ut, som en skarv, la vinden avkjøle varme armhuler. Smile. Løfte solbrillene et hakk over svett neserygg. Smile igjen. Spise en is.. le.. og slikke seg rundt munnen. Spise resten. Flagre videre som en sommerfugl.

Og så kom jammen regnet, deilig forfriskende regn som renser opp luften.

Men man kan da fortseatt håpe? På at det slettes ikke er siste gangen denne sommeren man har svinset rundt i verden med grønne tær og flagrende gevanter?

SOMMERFEST

Kvelden var deilig. Anledningen var sommerfest for store og små. Hagefest. Kvelden var perfekt. Mange mennesker, ukjente og kjente i sommerkjoler og sommerskjorter. Naboer og venner i skjønn forening. Alle hjerter fryder seg. Det skåles i sømmelige mengder. Det grilles. Man smiler til hverandre med solbrune nesetipper og rake rygger. Man ler høyt og lykkelig. Barna hopper på trampoline.. Ren og skjær idyll. Noen burde helt klart ha banket i et bord eller kløpet noens arm.

For plutselig... Noen løper. Vertinnen kommer farende med alvorlig ansikt, noen må komme, helsepersonell trengs straks! Fort! Noen trenger øyeblikkelig hjelp på kjøkkenet. Det løpes mer! Jeg kjenner panikken spre seg i kroppen. Hun sa ikke hvem som trengte hjelp.. og hvor er barna mine? Jeg vet jeg ikke har noe der inne å gjøre, om det ikke er en av mine.. Lykken vil ha det slik at det er to leger og en intensivsykepleier til stede.. Da skal jeg holde meg på god avstand. Men hvor er barna? Jeg løper bort til trampolinen, kjenner panikken feste grep.

Trampolinen er full av små sprettende lykkelige kropper, hinsides enhver sikkerhetsanbefaling. Det jubles og fnises..men hvor er de? Jeg får øye på den ene, men hvor er den andre? Vi har vært heldige så langt i livet med barn, det mest alvorlige har vært et kravebensbrudd i barnehagen.. Jeg lurer på om det er nå vi skal få det? Er det nå det skal smelle til?

Men så, en hoppende kjent liten gutt til! Jeg hører meg selv stønne, og kjenner underleppen skjelver. Kjenner hele meg grøsse til før jeg får tatt meg sammen. De er her, det var ikke dem som trengte hjelp! Gudskjelov.

Jeg går bort og setter meg igjen, klarer å roe ned, ser derfra inn på kjøkkenet hvor det foregår førstehjelp. Jeg får vite at det er en av de voksne som har fått noe i vrangstrupen, og det er problemer med å få det opp. Ekstra krefter ropes inn, her hjelper det ikke utelukkende med ekspertise, her må det muskler til. Ambulanse er på vei.

Det hele foregår rolig og uten synlig panikk. Og det går bra til slutt. Men det var på hengende håret. Det var en stund slettes ikke selvsagt hvilken vei det skulle bære. Det kunne like gjerne gått galt.

Festen i sommerkvelden fortsetter, men de fleste har fått seg en støkk. En tankevekker. Flere har fått øvet seg på Heimlich grep, vi andre får etterhvert innføring i dette som alle bør kunne, men sjelden husker. Så fort kan ting altså snu, svisj svusj og plutselig. Ikke av en bil i feil kjørebane, ikke av brann, ikke av et hjerteinfarkt, men av noe så enkelt som en kjøttbit på avveie.

Vi kan ikke gå rundt å tenke på at nå, NÅ kan det skje noe grusomt.. vi kan ikke det. Men vi kan kanskje tenke en og annen gang på hvor ufattelig skjørt livet er. Hvor lite som skal til noen ganger før det vipper. Hvor fort ting kan skje.

Og så skal man sitte å spise. Det kan man iallefall gjøre.. sitte.. Ikke løpe rundt med mat i munnen, hverken barn eller voksne. Det er nemlig ikke alle selskaper som har leger og intensivsykepleiere blandt gjestene.

(Bilde fra Flickr)