onsdag 28. oktober 2009

JEG FORSVINNER IKKE

Neida, jeg forsvinner ikke. Jeg er her, jeg. Like ved siden av meg selv. Hele tiden. En rar følelse, det der, å være ved siden av seg selv. Og det å ha noe hengende over hodet sitt som man bare venter på skal dette ned. Med en aldri så liten katastrofe som resultat. Jaja.

Smurfebestefaren har kommet ilende til for å være aupair i smurfeheimen. Og det skal jeg si er fantastisk. Virkelig. Å ha noen som følger og henter Smufene til skolen, rydder og lager middag. Dett kan jeg fort venne meg til.

Disse dagene har jeg murt meg inne på loftet vi har på kontoret. Dårlig med nettilgang er det der, og ingen som forstyrrer. Jeg som er nemlig en kløpper på å la meg forstyrre. Og det kan jeg bare glemme der oppe på loftet. Selvsagt kan jeg drømme om lysere tider, der jeg ikke har noe hengende over hodet. Lyse tider der jeg sitter å hekler, strikker og synger. Men jeg kan ikke hekle, og jeg vet av erfaring at da savner jeg å ha noe hengende.

Sånn. Nå skal jeg gå opp dit og mure meg inn igjen. Det har helt klart flere fordeler med å sitte innesperret. Man blir ikke smittet av svineinfluensa der oppe.

Så sånn er altså livet her. Forfatter som vandrer ved siden av seg selv med innbilte katastrofer hengende over hodet. Som drømmer om lysere tider, og har en smurfebestefar som au-pair.

Noen andre som vandrer ved sin egen side senhøstes?

torsdag 22. oktober 2009

KRØLLE SEG SAMMEN I EN KROK

Nå vil jeg igrunnen bare krølle meg sammen under et fløyelsteppe og sove til alt er over. Når jeg våkner har den gode feen eller noen andre med eventyrlige magiske evner, skrevet ferdig boken akkurat slik jeg vil ha den. Den samme feen har sydd de siste plaggene, fotografert de siste bildene, og nå venter vi bare på at den skal komme perfekt trykket fra trykkeriet.

Musene eller duene eller hvem det nå var, den gjengen som hjalp Askepott iallefall, skulle ha vært her og ryddet i alle tøyfillene mine. Alt skulle vært sortert etter et system de fleste ville gispet av. Og jeg skulle være kvikk og raskt og klar for hva det skulle være.

Imens drikker jeg power-te og lurer på om den snart skal virke. Jeg mangler dessuten fløyelsteppe.

torsdag 15. oktober 2009

KOR LANGT ER ET SEKUND?


Vent litt, seier eg.
Kor lenge då? seier Lillesmurfen.
Ti sekunder svarer eg.
Er ti sekunder lenge? fortset han.
Nei, det er ikkje så lenge.. det er.. berre bittelitt.
Men kva er lang tid då, mamma?
Er ti minutter lenge? Eller kva med tusen timer?
Veit du, kjære...
Nokon gonger går timane så altfor fort, dei flyr avgårde.
Når vi held på med noko fint, noko som vi vil skal vare for evig, då flyr tida med vingene sine, og ti timer kan virke veldig fort. Nesten som ingenting.

Andre gonger, når noko vondt eller kjedelig skjer, eller vi venter på fine ting som vi gleder oss til, då kan ti minutt virke som ein evighet. Då flyr ikkje tida i det heile tatt. Då virker det som at den står musestille, sjølv om den egentlig ikkje gjer det. For tida går den, med samme farten, dag etter dag, år etter år.. går og går..

Derfor er det at ti sekunder eller tusen timer kan virke både kort og langt. Du bestemmer.

Har det gått ti sekunder no, mamma? Eg syntes de varte lenger enn bittelitt eg!

foto: flickr

onsdag 14. oktober 2009

GUTTER SKAL BLI MENN!!

Jeg bare elsker rosa, mamma, og lilla!! Sa Storesmurfen med trykk på elsker, da han var betydelig yngre enn han er nå. Før han visste bedre. Før han hadde lært. Han elsket rosa helt til Frekkefetter rusa på testosteron fortalte han ett og hint om hva man kunne elske og ikke som gutt. Og rosa, vel, det elsker man ikke som gutt. Man ler av gutter som liker rosa!! Hæhæ? Rosa er jentefarge!! (Jeg har alltid lurt på hvilket kapittel i Fargelæra som omhandler jente og guttefarger.)

Det gjelder strenge regler for små gutters utvikling av egen smak, mye strengere enn for små jenter. Jenter kan herje vilt rundt i Spidermankostymer og snekkerbukser, det er både tøft og morsomt. De voksne smiler og rister liksomoppgitt på hodet, hun er jammen litt av ei guttejente, hun kommer til å nå langt! Lar du derimot gutten din få det rosa tyllskjørtet han har ønsket seg så lenge, er det ingen som nikker og smiler, og kommenterer at han kommer til å nå spesielt langt. Folk blir derimot veldig rare i ansiktene sine. De blir usikre og du ser at det blinker ”Homselus” i pannebrasken på dem. Nå må noen ta affære her, tenker de, før det er for sent... altfor sent.. Får homselusa satt seg fast, ender stakkaren opp som interiørstylist med knekk i håndleddet før du vet ordet av det. Lenger enn det kommer han neppe, stakkaren.

Storesmurfen elsket som sagt alt som var rosa da han var mindre. Han elsket hårpynt, sminke og dukkevogn på tur. Vi hadde et helt avslappet forhold til både jente og homselus hjemme hos oss. Vi kniste bak ryggen til homofobe hysteriske foreldre. Vi himlet med øynene når folk sa noe vi mente var kjønnskonservativt. Her hadde du foreldrene med åpent sinn. Lille guttebarn, velg utfra hva du ønsker i hjertet ditt. Her skal ingen trangsynte foreldre legge begrensninger på deg fordi du er gutt! Velg fordi du er DEG! Og dette var veldig enkelt innenfor hjemmets myke vegger.

En vakker dag skulle vi på familiefest. Omgitt av pynteglade små kusiner med høy glamourfaktor (og ikke en brautende fetter i sikte) var det klart at han også ville pynte seg. Han hadde fått nye festklær og var et vakkert barn. Det viste seg at han var slettes ikke enig i det. ”Jeg vil også ha kjole, mamma!” sa han med bestemt mine.” Mine klær er stygge!!” Jeg kjente jeg ble varm og kald om en annen. Synes han ikke at han var fin? Nydelig var han jo!? Men nå stod han her foran meg med sterkt blikk og forlangte å få kjole på! Jeg kjente meg grundig kjørt opp mot veggen. Det var her og nå at liv og lære skulle forenes. Det var dette med å ikke begrense han fordi han var gutt ja.. Med to tildels konservative halvhomofobe familier som vitner. Jaaa.. kjole på ja.... er du ikke fin i de nye klærne dine nå da? Ikke det nei. Jaja.. ja vi får se da om vi finner en kjole til deg her da... kremt. Og blomsterpynt i håret vil du også ha ja? Javelja...

Jeg fikk barnets tante med meg til nærmeste jenteklesskap, mens jeg lurte veldig på festens utfall. Hva er rett og hva er helt galt? Jeg visste jo i teorien, men jeg visste også hvilke kommentarer som ventet meg om vi gikk for full prinsesselook. Vi endte opp med en mellomløsning, han fikk låne en lang bluse av kusinen, en med vide ermer, i grunnen ganske nøytral i snittet. Jeg innrømmer at jeg løy for han, og kalte det en kjole, og til bestefar og onkel ble det kalt en sid skjorte. Men gutten var strålende fornøyd når det hele ble toppet med en diger rosa plastblomst i luggen.

Senere på kvelden ble det selvsagt en diskusjon ut av det hele. Om en mor som ville gjøre barnet sitt til et mobbeoffer, for hva ville jeg sagt om han ville gå i kjole i barnehagen? Sagt ja kanskje? Hva ville skjedd da? Hvor langt var jeg villig til å la han gå? Ville jeg la han ende opp som en kjolegutt? Du vet slike som... har dameundertøy i skapet? Eller homse?? Bestemor var derimot var kald og rolig; klart gutten skal få gå med kjole! Dette var da ingenting å lage oppstuss om? Han går det av seg. 

I ettertid tenker jeg at jeg var feigere enn jeg liker å tro at jeg er. Skulle jeg kledd på han den mest glorete kjolen?

Jeg sitter her i en haug av rosa herreskjorter, jeg skal lage bok om redesign, voksenklær skal bli barneklær, og tenker at voksne menn har et langt større spillerom enn små gutter. De kan gå med rosa. De fleste ville ikke drømme å putte en rosa skjorte på guttebarnet sitt. Det er jo litt rart, er det ikke, jeg kan ikke lage et gutteplagg av et herreplagg. Hvor er logikken? De fleste gutter liker jo rosa glitter og stas helt til Frekkefetter, mor eller far har fortalt sønnen hvor skapet skal stå. Vi aksepterer det rett og slett ikke.

Slik holder vi altså på med gutta våre. De skal oppdras til menn må vite. Vi er velmenende og livredde for å gjøre feil. Redde for å kle på babygutten i feil farge. Det ligger lange diskusjonstråder på nettet, kan gutter bruke turkis, og er en uglebord på en jakke for feminint? Mange synes faktisk det. (Visste ikke at ugler var spesilet femi, de er jo rene drapsmaskiner..) Kler du rødt på en liten gutt blir han konsekvent omtalt som hun.

Så hvorfor setter vi disse velmente begrensningene for guttene våre? Hva skal til for slutte med det? Blir ikke gutter som går i rosa og leker med dukker menn nok? Og hva er i så fall mann nok? Holder det ikke å konsentrere seg om å gi dem nok med i bagasjen til at de blir fine og trygge mennesker når de vokser opp? Jeg mener det burde holde lenge.

Så hva sier du når gutten din vil gå i kjole på offentlig sted?


Se også innlegget hos Jakob og den utrolig fine lille filmen om samme tema - gutter i kjoler. GO Edwin, GO!!
foto: flickr

søndag 11. oktober 2009

SMURFEFEST I SKOGEN

Smurfene hadde bursdagsfester sist helg. De er nemlig født med to år og en dags mellomrom. Av alle rare ting man kan være stolt av i denne verden, så er dette en av dem. At de nesten har bursdag på samme dag. Hadde det enda vært på samme dag, men nei. Bare nesten. Og man er stolt. Jaja.

Vi gjentok seansen fra ifjor: To selskap på rappen. To timer hver, og en halvtime pustepause. Bål i skogen like ved huset til pappaen, smurfemammas småpizzaer, saft fra kolonihagen i en tappepose hengt opp i et tre. ( La oss kalle den for det..tappepose.) Smurfepappaen hadde investert i en kartong med marsmellows. Økologiske sådanne. Sitte rundt bålet å spise pizza, så grille marshmellows. Røkte og forkulla marsmellows ble fortært som de små delikatesser. Søtnosene dro hjem svarte rundt truten, og kliss både her og der. Noen utvidet grillbegrepet en smule til å innbefatte veiving.

Både smurfemammaen og pappaen er spesielt dårlige på å arrangere ringleik for barn, så det vrei vi oss unna så godt vi kunne. Vi vrei oss i grunnen unna en god del med den skogsfeiringen.. barn har så mye arrangerte aktiviteter om dagen.. la dem nå få leke litt fritt..la dem få løpe litt rundt.. er nok absolutt det beste. Sier vi.

Vi fikk en storebror av en smurfekompis til å hjelpe oss littegrann. Han er 12 år, og selvfølgelig en av de greieste som finnes. Han laget en liten naturstiløype for gjestene i skogen. Med liv og lyst. Han instruerte dem, delte dem inn i lag og de kjørte på. Ikke alle hadde skjønt prinsippet med gruppearbeid, der de føyk til alle kanter i det startskuddet gikk. Husk det er gruppearbeid, ropte vi, og da husket de på det. En stund.

Helt siden jeg leste et flammende innlegg om Den Grusomme Godteposen skrevet av Finn Bjelke i Foreldre og Barn en gang i tiden, har jeg vært helt enig med Finn. Når kom den jækla godteposen egentlig inn i våre bursdagsliv? Hvor kom den fra? Hvorfor skal barn, høye som skyskrapere på sukker, akkurat i det de er på sitt heftigste og skal dra hjem, få en godtepose dyttet i hånda? FInn og jeg ser ingen gode sider med godteposen. Ingen. Derfor full boikott i smurfeheimene. Ever.

Marsmellows dekker inn både godtepose og kakespising. Om noen syntes det høres grusomt og hjerteløst ut, så kan jeg opplyse om at bursdagsbarna får kake med lys, gaver og sang på sengen hver bursdagsmorgen. Det er fast tradisjon. Da ligger de og later som de sover for harde livet når døren går opp med brask og bram. Og smilet går rundt på det sovende barnet.

Måtte det bare bli like fint vær neste år også. Da slår vi til igjen med ny bålbrenning og pizza i skogholtet igjen. Uten ringleik.

torsdag 8. oktober 2009

KVA EG DRIV PÅ MED


Eg har fått nokken kjempefine forslag til coveret på boka, og har sjølvsagt lyst å legge alle ut her på bloggen for en avstemnng. Men det går nok ikkje. Det sneglar seg framover med meg, mot målet. Mot målet. Så nærmt som eg er idag har eg jo aldri vært før. Og det er tanken eg må holde fast ved. Aldri vært så nærmt målet før.

foto: flickr

søndag 4. oktober 2009

OPPRYDDING


Det er søndag og tid for ein smule opprydding i heimen. Husrydding krev sin musikk, men kva? Idag var det jaggu meg vanskelig. Arkivet mitt er stappfullt av musikk proppfull av gamle minner. Gamle minner som eg slett ikkje ville bli minna på no. Eg vil berre rydde litt, og ikkje bli minna på hverken det eine eller det andre. Den eine eller den andre.

Gamle forelskelser, gravid og halvsprengt, tida i mørkerommet, herregud eg vil ikkje tenke på mørkerommet no! Bilturer, somre og søte drømmer. Dei der gamle søte drømmene.. faen ta dei... For no skal det ryddes her. Mimre kan eg gjera seinare. Blikk som møtes, uten ord, samme forståelse, treng ikkje sei meir. Blikka som sa alt. Seinare, seinare..

Eg må få tak i ny musikk, musikk som er renska for minner. Men som er bra nok til at den kan spelast igjen og igjen, og som har ei magnetisk effekt på nye minner. Som floger til flogepapiret.

Spotify er genialt slik, men kva, kjære lesar, skal eg høyre på? Samme kva, berre ikkje for søtt og yndig.

foto: flickr


fredag 2. oktober 2009

GJESTEBLOGGER


Idag gjesteblogger MykStart hos hobbykokken.no med sitt populære innlegg om knekkebrødene fra Haukeland sykehus. Hobbykokken er en fyr med en matinteresse noe/godt over middels. Om jeg trodde at jeg var en smule nerdete når jeg leker budeie på sommeren og måler temperaturen i melk og ostemasse, så har jeg nå skjønt at jeg er en mild bris i forhold til hobbykokken. Han kan nemlig få seg til å måle temperaturen i pizzadeigen! Helt sant. Oppskriften ligger på bloggen hans. Noe slikt ville jo jeg aldri funnet på, jeg liker bedre tanken på meg selv som en italiensk jodlende husmor, nå stasjonert i en blokkleilighet ved Oslos utkant, som har alt i fingrene og oppskriften i hodet. Som baker og kvitrer i en melsky kjemisk fri for termometer. Og store hofter. Pizzaen? Ja den blir selvsagt fabelaktig!

Termometer eller ikke, ta å stikk en tur innom hobbykokken og sjekk siden hans. Glødende entusiaster skal man uansett aldri ta tempen på. Man skal bare håpe inderlig at man blir smittet.

(Ved nærmere ettertanke.. jeg har faktisk målt temperaturen ved tilbereding av fru Schønberg-Erckens fløteis også. Fordi tanken på at fløten fra en hel ku og egg fra et halvt hønseri skulle ende sine dager som omelett ble for traumatisk. Rett og slett.)