onsdag 4. mai 2011

ALT JEG IKKE VET.

Inne på en gammel harddisk synker jeg ned i mapper fylt med bilder fra et tidligere liv. Et liv som var, men som ikke lengre er. Mitt. Liv i kjernefamilien. Mitt gamle liv. 

Jeg ser henne som sitter der på stolen. Hun som var meg den gangen. Hun som sitter der på stolen, med sitt første barn på fanget, i en leilighet som aldri helt ble hennes. Alt hun ikke vet, tenker jeg. Alt hun ikke vet hun skal gjennom. Hun vet ingenting om årene hun skal leve i en boble, ikke vite opp, ned, bli, gå, rett og galt. Godt hun ikke vet. 

Prøver å se, prøver å huske om hun er glad eller trist. Men klarer det ikke. Husker det ikke. Ikke hvordan hun har det akkurat der og da. Herregud, så mye som er borte fra den tiden. Store tåkedotter svever rundt og over minnene. Skulle så gjerne ha husket. Hvem var hun? 

Om jeg kunne sagt noe til henne, henne på stolen, hva skulle det da ha blitt? At det kommer til å gå bra? At hun kommer seg gjennom det sterkere og rakere enn hun noensinne før har vært? At det kommer til å være vondt mens det står på, men at alt det hun er og alt det hun enda ikke er, tilsammen kommer til å bli henne som nå sitter og ser på henne som sitter der på den stolen? Og at det kommer til å være fint å være henne?

Men nei, jeg skal la henne være i fred. Jeg skal la henne ta en dag av gangen, en uke, en måned og så årene, alt det skal hun få ta. Hun skal få leve livet i sitt eget tempo, helt til den dagen hun vet. Helt til den dagen da det ikke lengre er fnugg av tvil. Helt til bobla sprekker. Helt til hun går ut av den og videre. 

Jeg lurer på om det sitter en som er meg inne i fremtiden et sted, og ser på bilder av henne som er meg i dag, og tenker: Godt hun ikke vet. Godt hun ikke vet hva hun skal gjennom. Godt hun ikke vet om alle dagene, ukene og årene hun har fremfor seg. Alle tårene hun skal gråte, all latteren hun skal le. 

Men om hun som sitter der inne i fremtiden tenker at jeg kom meg jammen sterkere og rakere gjennom det også, så er det kanskje greitt, alt det jeg ikke vet?

Godt jeg ikke vet..

foto: flickr

18 kommentarer:

alexia sa...

tankevekkende, og ja så enig! men allikevel skulle jeg gjerne sett inn i framtida noen ganger........

fant deg via mammadamen, så fin blogg du har! Legger meg til hos deg jeg!

MaSi.handmade sa...

Hei, det høres ut som du nettopp har gått gjennom noe fælt i livet.
Ville bare gi deg en klem

hilsen siri

Mykstart sa...

Alexia: Ja, noen ganger hadde det vært fint å vite om man hadde store ting å glede seg til. Men alt det andre er det jammen bra man ikke vet, så slipper man å gå rundt å grue seg.
MaSi.handmade: Nei, jeg har ikkje nettopp gått gjennom noe fælt i livet. Det er noen år siden nå. Men takker for klemmen uansett. :-)

gunnhild sa...

Gudskjelov vet vi ikke hva fremtiden bringer. Det hadde ødelagt livene våre.
Nei, folkens; en dag av gangen. Det holder. Og skal vi virkelig nyte livet, må det nytes her og nå.
Vi er ikke de ivrigste bloggerne for tiden, verken du eller jeg, May. Men vi livner til, sporadisk.
Hyggelig å se livstegn fra deg, og et veldig fint livstegn :)

Helgemamma sa...

Så fint skrevet, og så sant så sant!!

Siw sa...

Kanskje sitter det en utgave av deg der inne i fremtiden som ser på et bilde av den du er nå, og tenker; du skulle bare visst, du - hvilke gleder du hadde foran deg da! Også fryder hun seg ved å la tankene flyte videre, fra det bildet og fremover til alt det frydefull som kom?... Det vil jeg tro! At mye godt venter! Jeg er nesten sikker :) for visst vokser vi og blir sterkere av å gå gjennom påkjenninger, men det er gjennom de gode stundene i livet vi blir hele og livssterke. Tenker jeg. Fin post :)

Anne sa...

Enig med de andre, fin post kjære deg! Også en post som bør feie all tvil av banen, om noen skulle lure på hvor smurfene får sin livlige fantasi fra, evnen til å filosofere.

Mette sa...

Diger klem til deg! <3

Gneis sa...

Kjenner meg veldig igjen.. Dette var sterkt å lese. Og jeg kjenner at jeg har så mye jeg vi si. Men jeg vet ikke hva..

*klem*

Mykstart sa...

Gunnhild:Du om noen vet hvor godt det er å ikke vite noe om hva vi har i vente. Livet må absolutt leves og nytes her og nå, livet må ikke settes på vent. Ikke så ivrig blogger om dagen, men sånn får det nesten være. Bloggen er der for meg, når jeg har noe jeg vil dele. Ellers så slapper den godt av. Hyggelig med livstegn fra deg også!
Helgemamma: Takk..
Embla: Klart vi har mye godt i vente! Mye latter å le..
Anne: Takk, kjære deg.
Mette: Diger klem tilbake.
Gneis:Liker at du kjenner deg igjen. Du har ikke blogget så mye i det siste.. og jeg lurer veldig på hvordan det går med deg. Si litt om gangen da. Ikke alt på en gang. Klem tilbake.

Anonym sa...

Av og til sitter ordene litt fast. Da blir det ikke mye blogging.. Med meg går det bra. Bedre. Livet er en berg og dalbane uten ende. Men jeg har en plan. Og det skal bli så bra, så! :)

Nina sa...

Det var en veldig fin tekst - som jeg tror mange på ulike måte kan kjenne seg igjen i. Jeg gjør det i hvert fall. Det er vel dette som er livet.

Ofte tenker jeg at hvis jeg ikke hadde levd gjennom de utfordringer livet har gitt meg - så ville ikke jeg vært meg. Og på en måte så liker jeg jo meg - for man blir moden og klokere på livet av utfordringer - selv om det også fører mye smerte med seg. Jeg tror jeg liker meg selv bedre som den jeg er blitt - en som den jeg kanskje hadde blitt dersom alt hadde gått nærmest knirkefritt. Har du tenkt den tanken?

Kathrine 'Glimt' sa...

Gåsehudpost :)
Jeg satt også her en dag og bladde gjennom en mappe og tenkte noen liknende tanker... og er glad jeg ikke visste!
Er nok mange som kan kjenne seg igjen her.

:) fin uke til deg fra meg.

renate sa...

flott post,takk for at du deler tankene dine og inspirerer- r

Ingeborg sa...

Fine, fine bloggen. Fant deg på twitter, gjennom Nordbø som bragte videre et ønske om kameraråd, og her ble jeg sittende, og lot meg berøre av dine tanker. Takk!

Mykstart sa...

Ingeborg: Så hyggelig kommentar å få! Hvem er du på twitter da? Ble så nysgjerrig....

Hobbymegher sa...

For et flott innlegg!

Jeg sitter her med tårer i øynene og kjenner med så veldig igjen.

Men man blir sterkere, mer selvstendig og klokere; og vet du?
- Jeg har aldri hatt det SÅ godt før! =)

*klem*

Dr. Borg sa...

Godt sagt. Tror de fleste, om ikke alle, kan kjenne seg igjen her.