torsdag 2. april 2009

SUPERMAMMA

Mammadamen forteller om boken "Alltid beredt til å dø for mitt barn" på bloggen sin, og det fikk meg til å tenke på meg selv som relativt nybakt mor. Jeg vil ikke si at jeg gikk rundt og var klar for å dø for mitt barn, det kan jeg altså ikke si, for hva skulle vel gutten med en død mor? Ikke mye nytte i henne gitt. Nei, jeg følte meg mer som Supermamma. Og det er ikke tull en gang, det var helt på ordentlig. Jeg hadde uovervinnelige superkrefter da jeg fartet rundt utenfor hjemmet og det lurte farer rundt et hvert hjørne. Men tro ikke at jeg var stresset av den grunn, neida neida, jeg var helt rooolig, for jeg visste jo at jeg var i besittelse av uante krefter som ville komme til nytte om situasjonen skulle oppstå. En hvilken som helst situasjon med snev av fare.


Ute på tur med avkommet i vognen, følte jeg meg som en årvåken urkvinne og løvemama. Alle sanser skjerpet til det ytterste, klar til å forsvare ungen med karateslag, spark og harde dytt: Har den tullingen der tenkt å snuble over vogna her? Har den gamle, halvblinde røya tenkt å kræsje handlevogna si rett inn i.. Den lille tosken på trehjulssykkel, hvor har han tenkt seg? For ikke snakke om alle idiotene i biler som rett og slett ikke kan kjøre. Iallefall ikke i nærheten av fotgjengerfelt. Herregud, de skulle vært fratatt lappen alle som en! Se dere for!! Det får da være måte på å sosekjøre rundt i sin egen verden!

Jeg ble en smule skremt den dagen jeg observerte meg selv fra min egen skulder, og faktisk kjente i hele kroppen, at det å hoppe ut i fotgjengerfeltet og utføre karatespark på en hvilken som helst bil som yppet seg, folkevogn som trailer med tilhenger, faktisk ikke skulle by på store problemer for Supermamma. Faktisk skulle det ikke by på det aller aller minste problem engang. Etterpå skulle jeg skulle bare ha børstet litt veistøv av hendene og ristet kneleddet på plass. Så skulle jeg smånynnende spasere videre inn i solskinnet med et nylig reddet barn. Slektens gang var atter sikret!

Jeg kan fremdeles kjenne meg som Supermamma innimellom, men jeg tror ikke lengre at jeg kan ta karate på slemme biler i fart. Det må  være naturen som kødder litt med oss når vi går rundt som sprengte minimeierier og lufter oss. Det må da være det?

5 kommentarer:

Mammadamen sa...

hihi, kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver:-) Har tenkt litt på hvordan jeg må se ut for fremmede...ikke så veldig snill, antar jeg.

Tusen takk for fin kommentar, forresten:-D

Blogger sa...

Hehe :-) Dette innlegget likte jeg! Godt skrevet, og ja, supermamma har vi vel alle vært, men det finnes også dager da den definisjonen er den jeg tenkte minst på ;-) Får håpe det er naturen som kødder med oss på de dagene også ;-)

Mykstart sa...

Mammadamen: Hvordan du ser ut for fremmede? Et snerrende løvemammasmil kanskje? Kom ikke for nær uten innehentet fullmakt?

Viv: Takk takk! Den naturen driver å kødder med oss stadig vekk synes jeg å kjenne, i alle mulige situasjoner. :-) Jeg sier ikke mer i denne omgang.

Frøken Makeløs sa...

Haha, kjempemorsomt! Elsker småbarnsmødre med ironisk distanse til sin egen mer eller mindre hysteriske oppførsel. I tillegg var det godt skrevet!

Har du lest Resten av livet av Ellen og Heidi Linde? Anbefales!

Mykstart sa...

Frøken Makeløs: Hva? Hysterisk oppførsel? :-) Nei, jeg har ikke lest boken av Ellen og Heidi Linde. Skal sjekke den opp. Takk for kommentar, du Makeløse.